Wikiversity

Madeira
Land		Portugal
Ligger ved		Atlanterhavet
Grunnlagt		1976
Hovedstad		Funchal
Retningsnummer		351 291
Areal		801 km²
Befolkning		250 769[1] (2021)
Bef.tetthet		313,07 innb./km²
Språk		Portugisisk tegnspråk, portugisisk
Nettside		www.madeira.gov.pt/
Madeira 32°45′N 17°00′V
Madeira på Commons

Madeira er ei øy i det østlige Atlanterhavet og den tilhører Portugal. Madeira er også på en portugisisk sjølstyrt region (Região Autónoma da Madeira), som i tillegg består av øya Porto Santo og de to ubebodde øygruppene Selvagensøyene og Desertasøyene.

Øyene har et samla areal på 797 kvadratkilometer og et innbyggertall på omkring 275 000.^[2] Hovedstaden er Funchal.

Madeira er portugisisk for tømmer. Navnet kan derfor sies å bety «skogkledd».

Dette samsvarer med den første sikre skriftlige omtalen av øya – på et genovesisk kart fra 1351: «Isola della Lolegname» (den skogkledde øya). Det finnes eldre omtaler av øyer i Atlanterhavet, som muligens kan ha vært Madeira. Her brukes betegnelser som «Purpurøyene» og «Den røde øya». Enkelte mener at dette refererer til safta fra dragetreet, som blei brukt som fargestoff.

Madeira utgjør, sammen med Asorene, Kanariøyene og Kapp Verde, regionen Makaronesia. Disse øyene er alle av vulkansk opprinnelse og oppsto i tertiærperioden. Øyene har aldri vært landfaste, med mulig unntak for de østligste av Kanariøyene. De var altså aldri en del av kontinentene Europa/Afrika.

Øygruppa Madeira består av disse øyene:

• Madeira med to mindre øyer på østspissen (Ilhéu de Agostinho og Ilhéu do Farol), samt en del holmer og skjær langs kysten ellers. I alt 735,7 kvadratkilometer.
• Porto Santo med en del omkringliggende øyer, holmer og skjær. De største er Ilhéu de Baixo (Ilhéu da Cal), Ilhéu de Cima (Ilhéu do Farol), Ilhéu das Cenouras og Ilhéu de Ferro. Samla areal 42,2 kvadratkilometer.
• Desertasøyene (Ilhas Desertas): Chão, Deserta Grande og Bugio, i alt 13,7 kvadratkilometer.

Videre har vi Selvagensøyene (Ilhas Selvagens), som også er administrert under regionen Madeira. Avstanden (280 km) er imidlertid så stor at det kan diskuteres om disse tilhører Madeira som øygruppe. De ligger faktisk nærmere Kanariøyene. De største av Selvagensøyene er Selvagem Grande, Selvagem Pequena og Ilhéu de Fora. Samla areal er rundt 3 kvadratkilometer.

Om vi ser bort fra vitenskapsfolk og vaktstyrker, er det bare Madeira og Porto Santo som er bebodd.

Madeiras posisjon er 32° 38' nord 16° vest (hovedstaden Funchal). Dette er omtrent på linje med både nord- og vestspissen av Afrika. Avstanden er om lag 580 kilometer fra kysten av Afrika, 860 kilometer fra Lisboa, 370 kilometer fra Gran Canaria og 770 kilometer fra Santa Maria, den nærmeste av Asorene.

Øya Madeira har et flateinnhold på 737 kvadratkilometer. Den er om lag 58 kilometer lang og 23 kilometer på det breieste. Øya er svært fjellrik; 90 prosent av arealet er på over 500 meters høyde, og en tredel på over 1000 meter. En fjellkjede danner øyas lengdeakse og deler den tydelig i en nordlig og en sørlig halvdel, blant annet med nokså ulikt klima. Det høyeste punktet er Pico Ruivo på 1863 meter. Fra fjellkjeden stråler det ut sidearmer, og mellom disse løper det dype raviner og daler. Det som i luftlinje ser ut som ei kort avstand, kan i den virkelige verden være lange distanser ned i og opp av dalbunner. Man kan kjøre nesten heilt til toppen av Pico de Arieiro på 1818 meter, herfra er det fine stier hvor man kan vandre ned igjen. Madeiras topografi sammenliknes i blant med et papirark som er krølla sammen.

Den vestlige delen av fjellkjeden danner et høyfjellsplatå, Paúl da Serra, på rundt 22 kvadratkilometer i en høyde av ca. 1400 meter. I øst avsluttes øya med spissen Ponta de São Lourenço. Her er klimaet svært mye tørrere enn ellers, og floraen er svært sparsommelig.

Midt mellom fjellene på øya finner vi Curral das Freiras, Nonnenes dal, som er en geografisk isolert dal omgitt av bratte fjellsider.

Øyas kystlinje består i hovedsak av bratte klipper. Så langt som 100 meter under dagens havnivå har Madeira omtrent samme form som den vi ser på kartet. Ved byen Câmara de Lobos, vest for Funchal, ligger klippa Cabo Girão, som stuper 580 meter rett ned mot ei lita «strand». Dette er verdens nest høyeste havklippe.

Øya Porto Santo er ganske annerledes. Den er 42,2 kvadratkilometer (12 kilometer lang og 5 kilometer på det breieste). Landskapet er mer prega av slakke bakker og åser. Det høyeste punktet er på 517 meter. Mens Madeira knapt har strender, finner vi på Porto Santo nærmere 9 kilometer sandstrand.

Desertasøyene er en slags fortsettelse av Madeira og Ponta de São Lourenço, og flere av øyene har langsgående fjellkjeder.

Havområdene mellom øyene er svært dype: Ned mot 200 meter mellom Madeira og Desertas, og heilt ned mot 2 500 meter mellom Madeira og Porto Santo.

• 
  Curral das Freiras - Nonnenes dal
• 
  Maderias bratte klipper
• 
  Madeiras fjell, opp til 1863 moh, er mye benytta til fotturer
• 
  Veiene er like svingete og bratte som i Norge
• 
  Bebyggelsen klamrer seg fast
• 
  Fiskerlandsbyen Camara de Lobos
• 
  De karakteristiske husa i Santana er det ikke mange igjen av
• 
  Levada-vandring
• 
  Madeira
• 
  Fra Cristiano Ronaldo-museet
• 
  Før var flyplassen ekstremt kort, men nå er den forlenga på peler

Madeira-øyene er alle vulkanske. De ligger i nordenden av den afrikanske kontinentalplata, men har aldri hatt landkontakt med Afrika. Øyene har utvikla seg på det som i geologien kalles varmepunkt, og de er en del av den delvis undersjøiske fjellkjeden Madeira–Tore, som strekker seg til det undersjøiske fjellet Tore, 30 mil vest for Lisboa.

Porto Santo er den eldste av øyene, noe en kan se på de atskillig mer eroderte landskapsformene der. En antar at den første vulkanske aktiviteten var for 18–19 millioner år sia, og at øya passerte havoverflata for mellom 13,5 og 14 millioner år sia. Det er usikkert hvor lenge vulkanutbrudda fortsatte, muligens fram til for 8 millioner år sia.

Dannelsen av Madeira skjedde en god del seinere. Øya antas å ha passert havoverflata for noe over 5 millioner år sia, og den vulkanske aktiviteten fortsatte periodevis i lang tid. Det er i det seinere funnet spor av utbrudd så seint som for 6450 år siden.

Selvagensøyene er geologisk nærmere Kanariøyene, og de er dermed atskillig eldre enn Madeira for øvrig. Her kan den vulkanske aktiviteten ha starta så langt tilbake som for 27 millioner år sia.

Levadaer er en type vanningsanlegg som er særegent for Madeira. Øya har mer enn 2170 km med kanaler som fører vann fra det fuktige vest og nordvest til de tørrere (men solrikere) jordbruksområdene i sør og sørøst. Langs mange av kanalene er det gangveger, og disse er blitt svært populære for turgåere. Ordet levada betyr «det som bæres».

Det er populært å vandre langs lavadaene, men de er gamle, og enkelte steder er det stor fare for at de raser ut, så det anbefales at det benyttes guide.

Klimaet på Madeira er subtropisk, stabilt og behagelig varmt, ofte karakterisert som «evig vår» (et ord som også spiller på at en finner blomstring nesten året rundt). Klimaet styres av høytrykket over Asorene, en av de mest stabile værfaktorer i heile Atlanterhavet. Et avvik med sterkt lavtrykk over Asorene 19. februar 2010 skapte en meget sterk værfront, som 20. februar skylte inn over Madeira og skapte en flomkatastrofe.

Fjellkjeden som går øst-vest langs øya, gjør at klimaet er noe forskjellig i nord og sør. Passatvinden, som blåser fra nordøst, treffer øyas nordkyst. Den varme og fuktige sjølufta tvinges opp i kaldere lag og kondenserer til tåke og eventuelt nedbør. Samtidig beskyttes sørsida mot både vind og nedbør. Funchal har dermed en årsnedbør på bare 500–600 millimeter, mot over 3000 mm i høyereliggende strøk, som er eksponert mot nord.

Middeltemperaturen i Funchal varierer fra 18 °C i januar til 26 °C i august. Maksimumstemperaturen kan om sommeren komme opp i rundt 35 °C, når tørr vind (leste) blåser fra Nord-Afrika.

Om vinteren kommer nedbøren som snø i høyfjellet. Den kan bli liggende til ut i mars. I tidligere tider blei snø samla og lagra i kunstige huler for seinere å brukes til is på hotellene.

Madeira har en svært rik flora og betegnes ofte som «den grønne øya» eller «blomsterøya». Undersøkelser viser at det sannsynligvis var noe under 800 ulike arter av bregner og blomsterplanter. Seinere er det importert mer enn 540 arter, som kan sies å ha slått seg ned på øya. Reine hageplanter er da ikke medregna.

I tillegg finnes det (omtrentlige tall) 500 arter av alger, 450 av sopp, 450 av lav, 170 av levermoser og 320 av moser.

Av de opprinnelige plantene regnes 118 som endemiske for øygruppa. Videre er det 69 som er endemiske for Makaronesia.

Mange av de endemiske artene er sjeldne og stiller strenge krav til voksemiljøet. De er derfor trua av urbanisering, avskoging, erosjon og overbeiting. En del av de importerte artene er svært aggressive og utgjør dermed en trussel mot øyenes klassiske flora.

Et spesielt trekk er urskogene av laurbærtrær, laurisilva. Det er funnet fossiler som viser at disse skogene er flere millioner år gamle. Slike skoger fantes i tertiærperioden over store deler av Europa. Disse og andre varmekjære planter trakk seg etter hvert sørover, og mange døde ut. Økologien har fortsatt å endre seg rundt Middelhavet, og laurbærskog finnes nå stort sett bare på Asorene, Madeira og Kanariøyene. (Kapp Verde har for tørt klima.) Også på øyene har urbanisering og avskoging redusert omfanget av disse skogene, og de gjenværende områdene på Madeira er verna gjennom Unescos verdensarvprogram.

Pussig nok er mange av de plantene som på bilder framstår som mest typisk for Madeira, importerte arter. Det gjelder f.eks strelitzia (papegøyeblomst), ulike arter av protea, Agapanthus praecox (Afrikas blå lilje), hortensia og ymse orkideer.

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 

Dyrelivet på Madeira kan virke sparsommelig. Avstanden til fastlandet har vært sterkt begrensende for hvilke større dyr som kan ha kommet til øyene «av seg sjøl». Det antas imidlertid at det finnes i overkant av 3300 arter, og at rundt 900 av disse er endemiske, altså i hovedsak lokale.

Før menneskene kom til Madeira, fantes det antakelig ingen ikke-flygende landpattedyr på øyene. Et mulig unntak er en museart, som en har funnet fossiler av på halvøya Ponta de São Lourenço (muligens Mus musculus). Den er nå utdødd, kan hende utkonkurrert av andre musearter, som kom med skip. Av andre «originale» pattedyr finnes tre flaggermusarter. Alle øvrige landpattedyr må regnes som innført av mennesker (rotter, mus, kaniner, ulike husdyr). Det har også vært forsøk med å importere hjortedyr for jakt, men dette har ikke vært noen suksess.

Ellers finnes ei rekke seler og hvaler i havområdene rundt Madeira. Viktigst å nevne er nok middelhavsmunkeselen (Monachus monachus), på portugisisk lobo marinho (sjøulv). Disse var det opprinnelig overflod av, men jakt har gjort den svært utryddingstrua. På verdensbasis antas bestanden å være på under 500 individer, av disse holder rundt 20 til ved Desertasøyene.

Det er mellom 40 og 50 fuglearter som holder fast til på de madeiranske øyene. Her kan nevnes et utvalg:

• Madeirapetrell (Pterodroma madeira), endemisk art, den sjeldneste av alle europeiske sjøfugler (ca. 30 hekkende par)
• Musvåk (Buteo buteo harterti), spurvehauk (Accipiter nisus granti) og tårnfalk (Falco tinnunculus canariensis)
• Gulnebblire (Calonectris diomedea)
• Gulbeinmåke (Larus michahellis), eneste hekkende måkeart på øyene
• Makrellterne (Sterna hirundo) og tidvis andre ternearter (rødnebbterner (Sterna paradisaea) stopper i blant under trekk mellom Arktis og Antarktis)
• Madeiradue (Columba trocaz), endemisk art
• Madeiraringdue (Columba palumbus maderensis) (en underart av ringdue), 1904 †
• Tårnseiler (Apus apus)
• Kanariseiler (Apus unicolor), endemisk for Makaronesia
• Kanaripiplerke (Anthus berthelotii), endemisk for Makaronesia
• Vintererle (Motacilla cinerea)
• Rødstrupe (Erithacus rubecula)
• Svarttrost (Turdus merula)
• Munk (Sylvia atricapilla)
• Madeirafuglekonge (Regulus ignicapilla madeirensis), endemisk art
• Madeirabokfink (Fringilla coelebs madeirensis), underart av bokfink
• Kanariirisk (Serinus canaria), endemisk for Makaronesia

Som mange andre øyer på disse breddegrader har Madeira sin endemiske firfisleart, Teira dugesii (lokalt navn: lagartixa). Dette er den eneste krypdyrarten på øyene. Til gjengjeld er den svært vanlig og finnes med et stort utvalg farger.

Frosker (iberisk sjøfrosk; Rana perezi) er ikke uvanlig. De er opprinnelig importert som mat, men enkelteksemplarer har rømt og den lever nå vilt over det meste av øya.

Ferskvannsfisk finnes det lite av. Ål kan tidvis påtreffes i elvene. Det foregår en del oppdrett av ørret, og rømt fisk herfra finnes til tider i elver og levadaer.

Av smådyr finnes det mange:

• Gresshopper, sikader og sirisser: 25 arter, hvorav 4 endemiske
• Sommerfugler: 14 arter, hvorav 3 endemiske
• Møll: mer enn 260 arter, hvorav over femti endemiske
• tyskveps
• Bier: 19 arter, hvorav 6 endemiske
• Edderkopper: Rundt 155 arter, hvorav 55 endemiske
• Snegler: Rundt 270 arter, rundt 200 endemisk (til sammenlikning: De britiske øyer har bare 116 sneglearter)

(Se ellers artiklene om Porto Santo, Desertasøyene og Selvagensøyene om særegent dyreliv der.)

Da portugiserne oppdaga Madeira i 1419 var øya heilt ubebodd av mennesker, uten noen urbefolkning. Øya blei befolka av portugisere, spesielt bønder fra Minho-regionen. Dette betyr at befolkninga på Madeira (portugisisk: Madeirenses), er etnisk portugisiske, selv om de har utvikla sin egen distinkte regionale identitet og kulturelle karaktertrekk.

Regionen har ei samla befolkning på i underkant av 250 000 innbyggere, de fleste av disse bor på hovedøya Madeira, hvor befolkningstettheten er 337/km ². Det bor bare rundt 4 500 mennesker på Porto Santo, hvor befolkningstettheten er 112/km².

• Portugisisk

Madeira har ingen urbefolkning. De første menneskene kom med skip og traff på øyene nokså tilfeldig. Enkelte arkeologiske funn kan tyde på at dette har skjedd så langt tilbake som for flere tusen år sia. Det finnes også eldre omtaler i skriftlige kilder, som kan vise til Madeira. For eksempel omtaler Plinius «Purpurøyene» med en passende posisjon i forhold til «Lykkeøyene», som var datidas betegnelse på Kanariøyene.

Som den første sikre skriftlige kilden regnes imidlertid et kart fra Genova i 1351. Her er avmerka både det som kalles «Isola della Lolegname» (den skogkledde øya) og, like ved sida av, «Porto Séo» (altså Porto Santo).

Tidlig på 1400-tallet blei Portugal ei stormakt på havet. I 1418 blei João Gonçalves (med tilnavnet Zarco) og Tristão Vaz Teixeira satt til å lede en ekspedisjon til Guinea-kysten i Afrika. De blei tatt av en storm, og endte opp på det de kalte Ilha da Madeira («den skogkledde øya)». De valgte imidlertid å søke ly på den mer oversiktlige naboøya, som de kalte Porto Santo («den hellige havna»), før de vendte tilbake til hjemlandet. Året etter dro de, sammen med Bartolomeu Perestrello, i ledelsen for en ny ekspedisjon. Denne gangen var målet Madeira.

I 1425 blei Madeira og Porto Santo formelt en provins under Portugal. Denne blei delt i tre soner under ledelse av hver sin kaptein, nemlig Zarco (med base i Câmara de Lobos, og seinere i Funchal), Teixeira (base i Machico) og Perestrello (på Porto Santo). I 1440 blei Machico erklært som hovedstad.

Madeira var kledd med mye skog, særlig laurbærtrær. Dette vanskeliggjorde dyrking, og bosetterne satte tidlig i gang med skogrydding, både ved hogst og svære branner. Aska fra brannene gjorde jorda svært fruktbar, og i noen år leverte Madeira hvete til Lisboa. Fortjenesten på denne handelen var imidlertid ikke stor nok, og i 1460 blei de første sukkerrørene planta. Sukker var på denne tida en luksusvare i Europa, og den gav høy profitt. Til å arbeide på plantasjene innførte en slaver fra Nord-Afrika.

I siste halvdel av 1400-tallet blei de første levadaene konstruert, kanaler som sikra vanning av plantasjene og kraft til møllene.

I 1497 blei kapteinsystemet avvikla, samtidig som hovedstaden blei flytta til Funchal.

Sukkerhandelen var svært lønnsom, og Funchal vokste fort. Ved starten på 1500-tallet hadde byen allerede rundt 5000 innbyggere, slaver inkludert. I 1516 blei katedralen (Sé) i Funchal innvia.

Rikdommen førte også til at områdene rundt Madeira blei attraktive for sjørøvere. Myndighetene svarte med å bygge fort og vakttårn, noe som hadde effekt bare til en viss grad. Det følgende hundreåret var øya utsatt for ei rekke alvorlige angrep.

På begynnelsen av 1600-tallet fikk sukkerprodusentene på Madeira sterk konkurranse fra Brasil og Vestindia. Flere og flere gikk derfor over til vindyrking. Det tok imidlertid ei tid før dette blei en suksess. En viktig årsak var Portugals økonomiske og politiske forfall på slutten av 1500-tallet, noe som førte til at den spanske kong Filip 2. i 1581 også blei konge av Portugal (som Filip 1.). Under spansk herredømme blei forsvarsverkene på Madeira og Porto Santo forsterka kraftig. Vinhandelen blei derimot motarbeidd, ettersom Spania hadde en hjemlig produksjon å verne. Tømmereksporten økte på denne tida, da det var stort behov for tømmer til skip, blant annet til Den spanske armada.

Spanias herredømme over Portugal (og dermed Madeira) varte fram til 1640.

På 1600-tallet blei sukker bytta ut med vinranker på stadig flere steder. Etter hvert utvikla en også teknologi som sikra en stabil kvalitet på vinen, og rundt 1700 var det vi i dag kaller madeiravin et faktum.

I 1660 vedtok England at all vineksport til britiske kolonier skulle gå via engelsk havn, men i 1663 blei Madeira unntatt fra regelen. Dette medførte at øya fikk nærmest monopol på vinhandel med Nord-Amerika. Forholdet mellom Portugal og England blei styrka av ekteskapet mellom kong Karl 2. og Katerina av Bragança, datter av Johan 4.

Handelen på Madeira blomstra igjen. Portugal bygde på ny opp en kraftig marine, som kunne beskytte mot pirater, og på midten av 1700-tallet blei mye av festningsverkene i Funchal revet. For handelsnæringen så alt lyst ut. I 1748 blei imidlertid hovedstaden ramma av et kraftig jordskjelv, som ødela store deler av byen.

I 1759 blei jesuittene utvist fra Portugal. De eide store jordområder på Madeira, og disse blei nå solgt til privatpersoner. Dette åpna for utvidelse av vinmarkene. Handelen blomstra fortsatt, men det betydde ikke gode tider for alle øyas innbyggere. Under den amerikanske uavhengighetskrigen sank etterspørselen etter vin. Samtidig blei korntrafikken motsatt vei – til Madeira – redusert, noe som førte til både fattigdom og sult blant arbeidere og bønder. Dette stod i kontrast til rikdommen i den britiske befolkninga på øya.

Det portugisisk-britiske samarbeidet fortsatte. Under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet var Frankrike og Storbritannia i strid. Da Portugal nekta å delta i Frankrikes blokade av britiske havner, angrep franske styrker Lisboa i 1807. Britiske styrker blei satt inn for å forsvare Portugal, og kongefamilien blei evakuert til Brasil. Fra 1807 til 1814 hadde britene flere tusen soldater stasjonert på Madeira, i realiteten var øya okkupert. Etter hvert trakk britene deler av styrkene tilbake, og da Napoleon var slått, kom Madeira igjen under portugisisk styre.

1800-tallet var, som så mange andre steder, prega av store ulikheter mellom befolkningsgruppene. Mange av de rike blei stadig rikere, og mange av Madeiras herregårder (quintas) skriver seg fra denne perioden. For fattigfolk var utviklinga gjerne motsatt, en tendens som blei styrka av krig, uro, naturkatstrofer og epidemier. I 1803 blei Funchal utsatt for en svær flom som drepte 600. I 1852 tok en koleraepidemi livet av 7000 innbyggere. Det samme året – og igjen i 1873 – gikk det pest i øyas vingårder.

Det blei nå tatt noen tiltak for å gjøre Madeiras økonomi mindre ensidig avhengig av vindyrkinga. Noen steder gikk en tilbake til sukker, andre steder blei det planta bananer. Håndverk som kurvfletting og broderi blei etter hvert viktige tilleggsnæringer.

Nedgangstidene førte til stor utvandring fra Madeira.

Turismen på Madeira regnes å ha oppstått ved at velstående briter besøkte øya på veg til eller fra koloniene. Dette skjedde i økende grad utover andre halvdel av 1800-tallet. I begynnelsen bodde gjestene på private herregårder, men mot århundreskiftet blei de første luksushotellene bygd. Turismen hadde også en positiv effekt på næringer som broderi og kurvfletting. Madeira kunne imidlertid bare nås med skip, eller etter hvert – de enda mer kostbare – sjøflyene. Det var først med åpninga av flyplassene på 1960-tallet at det blei grunnlag for masseturisme.

I Portugal vokste den republikanske bevegelsen i styrke rundt 1900. I 1910 måtte den siste portugisiske kongen, Manuel 2., dra i eksil. Portugal blei republikk, og Madeira en del av den.

Tyskland var på denne tida på frierføtter for å utfordre de britiske privilegiene på Madeira. Dette fikk en rask slutt ved utbruddet av første verdenskrig. Portugal forholdt seg imidlertid nøytral de første krigsåra, men gav i 1916 etter for britiske krav om å konfiskere tyske skip som befant seg i portugisiske havner. Dette førte til at Tyskland erklærte krig. På Madeira blei all tysk eiendom konfiskert. Til gjengjeld ble Funchal flere ganger angrepet fra tyske ubåter.

I 1926 førte et statskupp til et militærdiktatur i Portugal. Dette varte – i litt ulike varianter – til et nytt kupp i 1974 gjeninnførte demokratiet (Nellikrevolusjonen).

I 1931 vedtok regimet en lov som nærmest gav noen utvalgte plantasjeeiere monopol på all handel. To lokale banker gikk konkurs, og folk tapte sparepengene sine. Dette førte til raseri og streiker. Det lokale militæret gjennomførte et kupp, men tropper fra fastlandet reetablerte raskt sentralmaktas herredømme. Salazar-regimet blei aldri populært på Madeira.

Under andre verdenskrig var Portugal (og dermed Madeira) nøytralt. Den hadde derfor stort sett bare indirekte innflytelse på Madeira. 2000 briter fra Gibraltar oppholdt seg under krigen på Madeira som flyktninger.

Etter at Salazar-regimet blei kasta i 1974, fikk Det portugisiske kommunistpartiet (som hadde vært forbudt) og venstresida for øvrig økt tilslutning. På Madeira førte dette til en reaksjon ved at ei høyreekstrem separistgruppe blei etablert. Den utførte flere terrorhandlinger og erklærte Madeira som uavhengig stat.

Dette fikk ingen langvarig betydning. I 1976 blei det enighet om å etablere øygruppa som en sjølstyrt politisk region med egen regjering og eget parlament. Alberto João Jardim fra det sosialdemokratiske partiet PSD vant det første lokalvalget, og han er blitt gjenvalgt som president heilt fram til nå.

Etter diktaturets avvikling har øyene opplevd kraftig modernisering både sosialt, økonomisk og infrastrukturmessig.

Republikken Portugal består sia 1976 av kommunene på fastlandet og to autonome regioner, Madeira og Asorene.

Regiao Autónoma da Madeira omfatter øyene Madeira, Porto Santo, Desertas og Selvagens med holmer og skjær.

Madeira har et eget regionsparlament med lovgivende myndighet. Det har 59 valgte representanter. I utenriks- og forsvarsspørsmål er Madeira underlagt de nasjonale myndighetene. Ettersom Portugal er EU-medlem, er EUs regelverk styrende og begrensende for regionmyndighetenes virke.

De viktigste politiske partia er:

• PSD (sosialdemokratene)
• PS (sosialispartiet)
• CDS (konservativt)
• UDP (kommunistpartiet)

PSD har heilt sia det første valget i 1976 hatt reint flertall, og Alberto João Jardim har vært president (Presidente do Governo Regional) heile tida. Presidenten leder ei regjering bestående av ham sjøl, visepresidenten og seks regionalsekretærer (Secretários Regionais).

Fra Madeira velges seks representanter til det portugisiske parlamentet (Assembleia da República).

Som Portugal for øvrig er Madeira delt inn i kommuner (município), 11 i tallet. Disse er igjen inndelt i mindre enheter, freguesias.

Kommune	Innbyggere (2011)	Areal (km²)	Viktigste by	Antall freguesias
Funchal (1)	119 423	75,7	Funchal	10
Câmara de Lobos	34 721	52,6	Câmara de Lobos	2
Santa Cruz (2)	42 916	68,0	Santa Cruz	5
Machico	21 332	67,6	Machico	5
Ribeira Brava	13 040	64,9	Ribeira Brava	4
Calheta	11 735	110,3	Calheta	8
Santana	7 433	93,1	Santana	2
Ponta do Sol	8 717	46,8	Ponta do Sol	3
São Vicente	5 791	80,8	São Vicente	3
Porto Santo	5 199	42,4	Vila Baleira	1
Porto Moniz	2 643	82,6	Porto Moniz	4
Heile regionen	272 950	768,0	Funchal	47

1) inkluderer Selvagensøyene, som tilhører Se freguesia
2) inkluderer Desertasøyene, som tilhører Santa Cruz freguesia

I dag er Funchal en moderne by med ca. 100 000 innbyggere. Funchal ligger i et unikt område der naturlige geologiske egenskaper danner et «amfiteater» rundt byen, som starter på havna og stiger nesten 1 200 meter høyt på milde nedfarter. Dette gir en naturlig ly og var det som tiltrakk de første nybyggerne.

Funchal har vært Madeiras hovedstad i over fem århundrer. Navnet sies å komme av at det vokser en overflod av fennikel (funcho på portugisisk) der.

Havna, klimaet og den utmerka geografiske posisjonen har gjort at Funchal har hatt en rask befolkningsvekst.

Det mest sentrale punktet er sannsynligvis SE-katedralen. Den blei bygd mellom 1493 og 1514 av Pero Annes i Manueline-stil, og representerer en av Madeiras mange skatter.

Madeiras flagg er delt i tre loddrette felt i henholdsvis blått, gult og blått. Disse symboliserer øya som er omgitt av det blå havet. I midtfeltet er et rødt og hvitt kristusordenkors. Flagget ble innført i 1978.

Madeiras våpen har i midten et skjold med flaggmotivet. Skjoldet holdes av to munkeseler og har en armillarsfære på toppen. Under skjoldet står mottoet Das ilhas as mais belas e livres, «Den vakreste og frieste blant øyer».

Foreløpig tekst, basert på engelsk wp

Opprettingen av skattefrie industrisoner og bedret infrastruktur har ført til en viss oppblomstring av små og mellomstore industribedrifter.

Tjenestesektoren gir det største bidraget til regionens brutto verdiskapning, mens landbrukssektoren har hatt en kontinuerlig nedgang i de seinere åra.

Øyene har to internasjonale flyplasser: På Madeira ligger Cristiano Ronaldo internasjonale lufthavn (tidligere Madeira lufthavn, også kalt Funchal lufthavn) (FNC) ved byen Santa Cruz øst for hovedstaden, og på Porto Santo ligger Porto Santo lufthavn (PXO). Flytida mellom de to er ca. 15 minutter.

Madeira lufthavn var tidligere svært kort og med vanskelige vindforhold, ved en ulykke i 1977 ble 150 mennesker drept.^{[trenger referanse]}

Større fly tok av herfra med minimalt med drivstoff, for så å mellomlande på den lengre rullebanen på Porto Santo og fylle opp der eller å ha så mye drivstoof at de kunne fylle på fastlandet. Dette er det blitt slutt på etter ei større utbedring av flyplassen på Madeira. Etter dette er det lite internasjonal trafikk som går til Porto Santo.

Madeira lufthavn har nå om lag 2,5 millioner passasjerer årlig og er navet i turisttrafikken.

Madeiras plassering i forhold til de atlantiske vindsystemene er svært gunstig. Øyene har siden oppdagelsen vært et viktig hvile- og bunkringssted på vegen mellom Europa og Amerika. Roald Amundsen med «Fram» bunkret i Funchal på vei til Antarktis og sydpolen. Fortsatt er Madeira et naturlig sted å stikke innom for seilskip på langtur.

Dette er en meget populær anløpshavn for cruiseskip så det er mange cruiseturister som besøker øyene.

Det går daglig ferge mellom Funchal og Porto Santo. For øvrig er det et utstrakt båttilbud for turister, med alt fra hypermoderne trimaraner til en kopi av Columbus' Santa Maria.

Det er ingen jernbane på Madeira. En periode var det ei linje mellom Funchal sentrum og forstaden Monte høyere opp i fjellsida, men denne blei nedlagt etter flere uhell.

Madeira har vært prega av smale, bratte og svært svingete veger. Inntil for noen tiår siden måtte busser på enkelte strekninger rygge midtvegs i de krappeste svingene. De seinere åra har det imidlertid vært ei storslått utbygging av hovedvegnettet (Via Rapids) med mange tunneler og bruer. Nå går det dermed raskt å komme seg fram på hovedstrekningene, mens de gamle vegene (noen av dem er også utbedra) er til lokaltrafikk.

Øya har et godt utbygd rutebussystem, men som vanlig er – jo lenger vekk fra sentrum du befinner deg, desto sjeldnere går bussene. Det er fire busselskap som har konsesjon for hver sin del av øya. I tillegg kommer et stort antall hotellbusser og turistturer av ulike slag. Funchal og andre byer har også et godt utbygd drosjesystem.

Det er i de seinere år etablert to taubaner i Funchal, en 3,2 km lang mellom Funchal sentrum og opp til forstaden Monte og en videre fra Monte til den botaniske hagen. Prisnivået gjør at disse neppe brukes til annet enn turisttrafikk. Ved en del turiststeder som ligger på høye klipper, er det etablert taubaner eller andre innretninger for å frakte gjestene ned til badehus ved sjøen.^[3]

Et spesielt transportmiddel i Funchal er sledene på Monte, opprinnelig et transportmiddel for å komme raskt ned til sentrum, nå mest en turistattraksjon. Sleder kjører på glatt brustein nedover de bratte bakkene, mens 1–2 sjåfører står bak og styrer og bremser.

Turisme er en svært viktig næring i regionens økonomi og bidrar med 20 prosent av Madeiras bruttonasjonalprodukt. I tillegg fører turismen til økt aktivitet innen handel, transport og en rekke andre aktiviteter, pluss at det åpner seg et betydelig marked for lokale produkter. Porto Santo er heilt basert på turisme.

De største nasjonalitetene av turister er tyske, skandinaviske og portugisiske. Fra Norge reiser det årlig i underkant av 20 000 turister til Madeira. Madeira har en overvekt av godt voksne turister, og skiller seg slik sett fra Kanariøyene. De fleste turistene bor på hoteller i og like utenfor hovedstaden Funchal, og tettstedene Camaro do Lobos og Canico do Baixo. I sommerhalvåret besøker også en del turister Porto Santo.

Madeira er kjent for sitt fineste og sarte håndbroderi og kurvarbeider er en av hovednæringen til Madeira. Å så må vi ikke glemme Madeira-vinen.

Madeira har to lag i toppen av det portugisiske ligasystemet, Marítimo og Nacional.

Marítimo har kommet til UEFA-cupen ved noen anledninger og har der slått lag som Juventus, Leeds og Rangers FC. I 2003–2004 ble Nacional nummer 4 i den portugisiske ligaen, lagets beste plassering gjennom tidene.

Cristiano Ronaldo er opprinnelig fra Madeira og spilte på Nacional tidlig i karrieren.

I de seinere åra har Madeira kunnet vise til gode resultater i profesjonell basketball. CAB Madeira, særlig kvinnelaget, har vunnet flere titler. Madeira Andebol SAD, øyas eneste profesjonelle handball-lag, har hatt en viss suksess nasjonalt.

Andre populære idretter er rallykjøring, sportsfiske og golf.

Følgende personer er enten født eller har bodd deler av livet sitt på Madeira:

• Aires de Ornelas e Vasconcelos, tidligere erkebiskop av den tidligere portugisiske kolonien Goa (i India)
• Alberto João Jardim, Madeiras regjeringssjef
• Ana da Silva, grunnlegger av post-punk-bandet The Raincoats
• António de Abreu, marineoffiser
• Artur de Sousa Pinga, tidligere fotballspiller for CS Marítimo og FC Porto
• Catarina Fagundes, olympisk deltaker i brettseiling
• Cristiano Ronaldo, fotballspiller
• Dionisio Pestana, president i Pestana Group
• Diego Columbus, visekonge av De vestindiske øyer
• Fátima Lopes, motedesigner
• Fábio Machado, mandolinspiller
• Francisco de Vasconcelos, dikter
• Henrique Franco, maler
• Jaime Ornelas Camacho, Madeiras første regjeringssjef
• Jardim Gonçalves, entreprenør og grunnlegger av BCP
• João Fernandes Vieira, offiser i Brasil og Angola
• João Rodrigues, olympisk deltaker i brettseiling
• Joe Berardo, portugisisk millionær og kunstsamler
• José Travassos Valdez, greve av Bonfim, guvernør i 1827–1828
• José Vicente de Freitas, offiser og politiker
• Karl av Østerrike, østerriksk monark
• Luís Jardim, musikkprodusent
• Lourdes de Castro, bildekunstner
• Marcos Freitas, bordtennisspiller
• Manoel Dias Soeyro (Menasseh Ben Israel) (1604–1657), sefardisk rabbi
• Moises Henriques, tidligere australsk cricketspiller
• Nadia Almada, vinner av britiske Big Brother
• Paul Langerhans, tysk patolog og biolog
• Pedro Macedo Camacho, komponist
• Rigo 23, artist
• Rúben Micael, fotballspiller
• Stephanie Ferreira, modell
• Teodósio Clemente de Gouveia, romersk-katolsk kardinal
• Vânia Fernandes, portugisisk politiker
• Virgilio Teixeira, skuespiller
• André Antoine Bernard, fransk revolusjonær, endte sitt liv i Funchal

• Peter Sziemer: Madeira's natural history in a nutshell (Francisco Ribeiro 2000)
• Matthew Hancock: The Rough Guide to Madeira (Rough Guides 2001)
• Insight Guide: Madeira (APA 2004)
• Madeira – a short illustrated history (Madeira Stoy Centre 2007)

• (pt) Offisielt nettsted
• (en) Madeira – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Madeira – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Bilder fra Madeira