Wikiversity

Libya (arabisk: ليبيا Lībiyā), offisielt Staten Libya (arabisk: دولة ليبيا Dawlat Lībiyā), er et land i Nord-Afrika. Det ligger ved Middelhavets sørkyst og grenser mot Egypt i øst, Sudan i sørøst, Tsjad og Niger i sør, og Algerie og Tunisia i vest. Libya er med sine 1,8 millioner km² Afrikas fjerde største land målt i areal, og det 17. største i verden.^[3] Over 90% av dette arealet er dekket av ørken. Av Libyas 5,7 millioner innbyggere bor 1,7 millioner i hovedstaden Tripoli. Landet er tradisjonelt delt inn i regionene Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika.

Libya har det tredje største BNP (KKP) per innbygger i Afrika, bare Seychellene og Sør-Afrika har høyere. En viktig årsak til dette er landets store oljereserver, kombinert med det lave befolkningstallet.^[4][5]

Libya ble frem til sommeren 2011 ledet av Muammar al-Gaddafi, hvis utenrikspolitikk ofte hadde brakt ham i konflikt med den vestlige verden og andre afrikanske lands regjeringer. Libya gav imidlertid opp sitt atomvåpenprogram i 2003, og Libyas relasjoner til omverdenen ble i en periode mindre betent.^[6] I mars 2011 ble forholdet til omverdenen radikalt forverret, da FNs sikkerhetsråd vedtok sanksjoner mot Libya etter brutale reaksjoner mot demonstranter i landet. I løpet av sommeren og høsten samme år overtok en væpnet opprørsbevegelse herredømmet over store deler av landet, deriblant hovedstaden, og det tidligere regimet gikk i oppløsning etter tildels harde kamper.^[7] I august 2012 ble demokratiet gjenopprettet da Libya fikk sin første valgte nasjonalforsamling siden Gaddafis statskupp i 1969. Nye opprør fra blant andre islamistgrupper førte til nok en borgerkrig fra 2014 til 2020.^[8]

Libyas flagg var fra 1977 til lederen Gaddafi ble drept 20. oktober 2011 det eneste nasjonalflagget i verden med bare én farge og uten noen form for mønster, symboler eller andre detaljer. Under opprøret sommeren 2011 ble den gamle trikolor-versjonen av flagget fra 1951 tatt i bruk igjen. Også nasjonalsangen ble erstattet.^[9]

Statens navn på arabisk er ليبيا Lībiyā; på berbisk: . Fra 1977 til 2011 var det offisielle navnet Den store sosialistiske folkelig libyske arabiske jamahiriya eller litt forenklet Den sosialistiske arabiske folkerepublikken Libya (arabisk الجماهيرية العربية الليبية الشعبية الإشتراكية العظمى Al-Jamāhīriyyah al-`Arabiyyah al-Lībiyyah aš-Ša`biyyah al-Ištirākiyyah al-`Uẓmā). Libya var det eneste landet med jamahiriya som sin offisielle styreform.

Navnet Libya er et berbisk navn for området og blir omtalt i antikke egyptiske tekster som , R'bw (= Libu), som refererer til en av de berbiske stammene vest for Nilen. På gresk ble stammens medlemmer kalt Libys, og deres land for Libya. Uttrykket hadde imidlertid en videre betydning i antikkens Hellas, da det innbefattet hele Nord-Afrika vest for Egypt. Senere, på Ibn Khaldūns tid, var den samme store stammen kjent som Lawata.^[10]

Libya er, med sine 1 759 540 km² verdens 18. største land målt i areal. Libyas areal er like stort som Tyskland, Storbritannia og alle de fem nordiske landene tilsammen. Det grenser mot Middelhavet i nord, mot Tunisia og Algerie i vest, mot Niger i sørvest, mot Tsjad og Sudan i sør og mot Egypt i øst. Libya er, med sine 1 770 km det afrikanske landet med lengst kystlinje mot Middelhavet.^[12][13] Middelhavet nord for Libya blir ofte referert til som Libya-havet. Klimaet i Libya er for det meste tørt og ørkenaktig. De nordligste områdene har imidlertid et mere temperert middelhavsklima.

Oaser finnes spredt over hele Libya. Blant de viktigste er Ghadames og Kufra. Mer enn 90 % av landets areal er ørken eller halvørken. Libyas høyeste punkt er Bikku Bitti i Tibesti, med en høyde på 2 267 meter. Landets laveste punkt er Sabkhat Ghuzayyil, en senkning som ligger 47 meter under havoverflaten.

Tross sitt store areal har Libya i praksis bare to klimasoner. Kystområdene i nord har middelhavsklima med fuktige vintre og rundt 12 °C i januar, mot 26 °C i august. Her når middelnedbøren opp i 400 mm, med regnfall i 30-35 dager i perioden november-februar.

Innlandet har ørkenklima med svært store temperatursvingninger, fra under 0 °C om vinteren til over 50 °C om sommeren. Nattestid om vinteren er kuldegrader ikke uvanlig. Ekstreme dagtemperaturer går opp mot 58 °C. Det er nesten ikke nedbør i det hele tatt i de flate ørkenpartiene.

Hver vår og høst blåser en varm, tørr, støvfull scirocco (i Libya kalt gibli), en sydlig vind som varer fra en til fire dager. I april kan den bringe med seg høye temperaturer til den ellers kjølige kystsonen, gjerne opp mot 43 °C. Sandstormer forekommer hele året.

Den libyske ørken, som dekker det meste av det østlige Libya, er et av de mest karrige områdene på jorden. Enkelte steder kan det gå tiår uten regnfall, og selv i høyereliggende områder er det regnfall bare tilfeldig, en gang hvert femte til tiende år. Ved Uweinat ble siste regnfall registrert i september 1998.^[14]

På samme måte kan temperaturene i Den libyske ørkenen være ekstreme. I Al-Azizyah ble det i 1922 registrert 57,8 °C, som er høyeste målte naturlige lufttemperatur på jorden noen gang.^[15]

Det er noen få spredte ubebodde oaser, vanligvis i forbindelse med de største senkningene, hvor man kan finne vann ved å grave noen få meter ned i bakken. Vest i ørkenen er det spredte oaser i forbindelse med ulike senkninger, kalt Kufra-gruppen, bestående av Tazerbo, Rebianae og Kufra.^[14]

Litt lengre sør finner vi massivene Arkenu, Uweinat og Kissu. Disse granittfjellene er svært gamle, og ble dannet lenge før sandsteinen som omgir dem. Arkenu og det vestlige Uweinat er ringkomplekser svært like dem man finner i Aïrfjellene. Det østlige Uweinat, som også er det høyeste punktet i Libya-ørkenen, er et opphøyd sandsteinplatå som ligger med forbindelse med granittfjellene lengre vest.^[14] Sletten nord for Uweinat har spredte eroderte vulkanske formasjoner.

Med oppdagelsen av olje på 1950-tallet, ble det også oppdaget store ferskvannsreservoarer under en stor del av landet. Vannet i disse reservoarene er fra før siste istid, og har vært der før dannelsen av Sahara-ørkenen.^[16] Libya er også tilholdsstedet for Arkenu-kraterne, som er to krater fra et dobbelt nedslag for mindre enn 140 millioner år siden.

Kombinasjonen av lav nedbør og sterk fordamping (varme) gjør Libya til et karrig land med generelt lite vegetasjon og dyre- og fugleliv. Fjellene langs kysten har derimot middelhavsklima, med tilsvarende flora som i landene rundt Middelhavet. Lavlandet langs kysten har steppevegetasjon. Skogsarealet er økende, takket være trepleie og skogplanting.

Dyrelivet omfatter typiske ørkenarter som ørkengaselle, hyene, sjakal, ørkenspringmus, ørkenrev (fenek), afrikansk villkatt, anubisbavian (Papio anubis), afrikansk villesel (Equus asinus) og hare. Det er en rekke amfibier, slanger og skorpioner. Fuglelivet omfatter blant annet rovfugler.

Libya har relativt få innbyggere sammenlignet med landets areal. Befolkningstettheten er ca. 3 personer pr. km² i de to nordlige regionene Tripolitania og Kyrenaika, og færre enn én person pr. km² i landet forøvrig. Libya er med dette et av de tynnest befolkede områdene i verden.^[17] 90 % av befolkningen bor på mindre enn 10 % av arealet, og da for det meste langs kysten. Mer enn halvparten av landets innbyggere bor i byer, og da først og fremst konsentrert til landets to største byer, Tripoli og Benghazi.^[18]

Familieliv er viktig for libyske familier. De fleste libyske familier bor i boligblokker og andre uavhengige boligenheter, avhengig av boligbehov, inntekt og formue. Selv om libyske arabere tradisjonelt har levd som nomader i telt, har de nå bosatt seg i ulike byer.^[19] Av den grunn blir deres tradisjonelle levesett gradvis visket ut. Et ukjent, men lite antall libyere bor fortsatt i ørkenen, slik familiene deres har gjort i århundrer. Flertallet av befolkningen jobber med industri eller i tjenestebasert sektor, bare en liten del av befolkningen jobber med jordbruk.

Innfødte libyere er en blanding av de opprinnelig innfødte berberne, og senere ankomne arabere.

Det er mindre grupper av tuareger og tebuer, som lever helt eller delvis i en nomadetilværelse, sør i landet. De største gruppene av utenlandske innbyggere i Libya kommer fra andre afrikanske land, og inkluderer nordafrikanere (først og fremst egyptere og tunisiere), og subsahariske (svarte) afrikanere.^[18] Ifølge CIA factbook består 97 % av innbyggerne av libyske berbere og arabere, de resterende 3 % er grekere, maltesere, italienere, egyptere, afghanere, tyrkere, indere og subsahariske afrikanere.^[20] Dette er imidlertid bare den registrerte delen av befolkningen. Libya har også en større ulovlig innvandret subsaharisk afrikansk befolkning, som ifølge enkelte kilder estimeres til så mange som en million.^[21] Denne befolkningen av svarte afrikanere, som tildels er ulovlige immigranter, er utsatt for sterk rasisme og diskriminering fra den arabiske/berbiske flertallsbefolkningen.

Libyas offisielle språk er arabisk, og det er også det mest brukte språket i landet. Tamazight, som ikke har noen offisiell status i landet, blir brukt av libyske berbere.^[22] Berbisktalende libyere er for det meste konsentrert til Jebel Nefusa-regionen (Tripolitania, og da til byen Zuwarah ved middelhavskysten, og oasebyene Ghadames, Ghat og Awjila). I tillegg snakker tuareger tamahaq, som er det eneste kjente nordlige tamasheq-språket. Italiensk og engelsk blir noen ganger brukt i de større byene. Italiensk blir imidlertid nesten utelukkende brukt av den eldre delen av befolkningen.

Den klart mest utbredte religionen i Libya er islam, og hele 97 % av befolkningen tilhører denne.^[23] De aller fleste libyske muslimer er sunnimuslimer, og sunniislam er blitt både en åndelig veileder for hver enkelt, og en hjørnestein for regjeringens politikk. En minoritet av muslimene i landet (mellom 5 og 10 %) hører til ibadismen, (en gren av kharijitismen), og så å si alle disse bor i Jebel Nefusa og i Zuwarah.

Inntil 1930-årene var Sanussi-bevegelsen den ledende islamske bevegelsen i Libya. Dette var en religiøs retning som var tilpasset ørkenlivet. Dens zawaayaa (religiøse bygninger) befant seg i Tripolitania og Fezzan, men bevegelsen sto sterkest i Kyrenaika. Sanussi-bevegelsen reddet regionen fra uroligheter og anarki, og gav stammebefolkningen i Kyrenaika en religiøs tilknytning og følelsen av enhet og mening.^[24] Denne islamske bevegelsen, som med tiden ble slått ned på og fjernet av både den italienske invasjonen, og senere Gaddafis regjering,^[24] var svært konservativ, og noe annerledes enn den islam som praktiseres i Libya i dag. Gaddafi forsikrer om at han er en hengiven muslim, og at hans regjering innehar en aktiv rolle i å støtte islamske institusjoner, og i spredningen av islam, på verdensbasis.^[25] En libysk form for sufisme er også vanlig i deler av landet.^[26]

Det finnes mindre kristne grupperinger. Det er over 60 000 koptere i Libya.^[27] Denne kirken har røtter i Libya lenge før islam ble innført. Et liten gruppe anglikanere, bestående av for det meste immigrerte afrikanske arbeidere, holder til i Tripoli, og disse er en del av et egyptisk bispedømme.^[28] Det finnes også anslagsvis 40 000 katolikker i Libya, som betjenes av to biskoper, en i Tripoli (for italienere) og en i Benghazi (for maltesere). Det er relativt fredelige forhold mellom kristne og muslimer i landet, selv om det er restriksjoner på spredning av kristendom blant muslimer og kristen litteratur.

Libya var inntil nylig tilholdssted for et av de eldste jødiske samfunnene i verden, som hadde holdt til der siden minst det 3. århundret f.Kr.^[29] En serie pogromer fra november 1945 og de påfølgende tre årene, sto for en dramatisk reduksjon av den jødiske befolkningen i landet.^[30] I 1948 var det ca. 38 000 jøder igjen. I forbindelse med Libyas uavhengighet i 1951 flyktet mange av de gjenværende jødene landet. Etter Suezkrisen i 1956 flyktet resten av jødene bosatt i Libya, med unntak ca. 100 jøder.

Arkeologiske funn tyder på at sletter langs kysten av Libya var bebodd så tidlig som det åttende årtusenet f.Kr. av et neolittisk folk som hadde kunnskaper om oppdrett av storfe og kultivering av avlinger.^[31] Det området som i dag er kjent som Libya har vært underlagt en rekke ulike folkegrupper. Både fønikerne, karthagerne, grekerne, romerne, vandalene og bysantinerne har hersket over hele eller deler av området. Bortsett fra ruiner i Kyrene, Leptis Magna og Sabratha, etterlatt av henholdsvis grekerne og romerne, er det få spor av disse antikke kulturene.^[32]

.

Fønikerne var de første til å etablere handelsstasjoner i Libya, da handelsreisende fra Tyr (i dagens Libanon) utviklet handelsforbindelser med berbiske stammer og gjorde avtaler med dem for å sikre seg deres samarbeid ved utvinningen av råvarer.^[33][34] I løpet av det 5. århundre f.Kr. hadde Karthago, den største av de fønikiske koloniene, utvidet sitt hegemoni over store deler av Nord-Afrika, hvorfra punerne framsto som en egen sivilisasjon. Puniske bosetninger langs kysten av Libya inkluderte Oea (Tripoli), Libda (Leptis Magna) og Sabratha. Alle disse var i et område som senere ble kalt Tripolis, eller «De tre byer». Libyas nåværende hovedstad Tripoli har tatt sitt navn etter dette området.

Grekerne erobret det østlige Libya da emigranter fra den overbefolkede øya Thera ifølge legendene ble beordret av orakelet i Delfi å finne seg et nytt hjem i Nord-Afrika. I 631 f.Kr. grunnla de byen Kyrene.^[35] Før det var gått 200 år hadde ytterligere fire viktige greske byer blitt etablert i området: Barka (Al Marj), Euhesperides (senere kjent som Berenike, i dag Benghazi), Teukira (senere Arsinoe, i dag Tukrah) og Apollonia (Susah), som var Kyrenes havneby. Sammen med Kyrene ble de kjent som Pentapolis (De fem byer).

Etter Kartagos fall okkuperte ikke romerne Tripolitania umiddelbart, men ventet til kystbyene ba om og mottok deres beskyttelse. I år 74 f.Kr. annekterte de så regionen formelt. Romerne forente regionene i Libya, og i mere enn 400 år var Tripolitania og Kyrenaika velstående romerske provinser.^[36] Romerske ruiner, som de man finner i Leptis Magna, vitner om en levende region hvor folkerike byer og også befolkningen i mindre byer kunne nyte bylivets bekvemmeligheter. Handelsmenn og håndverkere fra mange deler av den romerske verden etablerte seg i Nord-Afrika, men byene i Tripolitania beholdte sine puniske karaktertrekk, og Kyrenaika sitt greske.

Under kalif Uthmans regjeringstid erobret araberne, ledet av general Abdullah ibn Saad, Libya i det 7. århundret e.Kr. De følgende århundrene tok en stor del av befolkningen i Libya ikke bare til seg islam, men også det arabiske språket og kulturen.

Osmanske tyrkere erobret så landet midt på 1500-tallet, og de tre provinsene (Wilayaene) Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika (som sammen utgjør Libya) ble en del av Det osmanske rike, med unntak av en periode med selvstyre under Karamanlidynastiet. Karamanlidynastiet regjerte fra 1711 til 1835, primært i Tripolitania, men de hadde innflytelse også i Fezzan og Kyrenaika på midten av 1700-tallet. Dette utgjorde et første glimt av det gjenforente og uavhengige Libya som skulle gjenoppstå to århundrer senere. Gjenforeningen skjedde, ironisk nok, ved en invasjon (Den italiensk-tyrkiske krig, 1911-1912) og en okkupasjon fra 1911, hvor Italia samtidig omgjorde de tre regionene til kolonier.^[37]

Italia antok navnet «Libya» (brukt av grekerne for hele Nord-Afrika, med unntak av Egypt) som offisielt navn på kolonien (som var satt sammen av de tre provinsene Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan). Kong Idris I, Emir av Kyrenaika, ledet motstanden mot den italienske okkupasjonsmakten mellom de to verdenskrigene. I årene fra 1943 til 1951 var Tripolitania og Kyrenaika under britisk administrasjon, mens Frankrike kontrollerte Fezzan. Idris vendte tilbake fra asyl i Kairo i 1944, men avslo å bosette seg permanent i Kyrenaika inntil enhver utenlandsk kontroll ble fjernet i 1947. Ifølge betingelsene fra fredsavtalen med de allierte i 1947, gav Italia opp alle krav knyttet til Libya.^[38]

Den 21. november 1949 antok FNs generalforsamling en resolusjon som fastslo at Libya skulle bli uavhengig før 1. januar 1952. Idris representerte Libya i de påfølgende forhandlingene med FN. 24. desember 1951 erklærte Libya sin uavhengighet som Kongeriket Libya, et konstitusjonelt, arvelig monarki under kong Idris.

Oppdagelsen av betydelige oljereserver i 1959, og de påfølgende inntektene fra salg av olje gjorde at Libya gikk fra å være en av verdens fattigste nasjoner til å bli en meget velstående stat. Selv om oljen muliggjorde dramatiske økninger i regjeringens budsjetter, var det økt misnøye i befolkningen over den økte konsentrasjonen av landets rikdom som falt i hendene på kong Idris og landets elite forøvrig. Denne misnøyen bare fortsatte å øke da nasserisme og arabisk nasjonalisme spredde seg i Nord-Afrika og Midtøsten.

1. september 1969 gjennomførte en liten gruppe militært befal, ledet av den 27 år gamle offiseren Muammar al-Gaddafi, et statskupp mot Kong Idris. Idris var i Tyrkia for medisinsk behandling da dette skjedde. Hans nevø, prins Sayyid Hasan ar-Rida al-Mahdi as-Sanussi, ble ny konge. Det ble raskt avklart at de revolusjonære offiserene som hadde kunngjort kong Idris avgang ikke ønsket Sayyid som ny konge, og han ble avsatt og satt i husarrest samme dag. Monarkiet ble avskaffet, og Gaddafi, som utropte Libya som den nye libyske arabiske republikk, ble frem til borgerkrigen i 2011 betegnet som «Broderlig leder og veiviser for revolusjonen» i offisielle uttalelser og presse.^[39]

Gaddafi utviklet et eget politisk system som han kalte Den tredje internasjonale teorien^[40] som var en blanding av arabernasjonalisme, islamisme og sosialisme. Han skrev en bok som han kalte Den grønne boken for å presentere sine idéer.

Gaddafi så seg selv som en revolusjonær leder og på 1970- og 1980-tallet brukte han oljepenger for å drive propaganda for sin ideologi utenfor landets grenser. Libyas militære framstøt mislyktes riktignok. Libya var innblandet i kamper i Tsjad, men ble drevet tilbake fra nordre Tsjad 1987. Libya har også støttet internasjonal terrorisme, som for eksempel De røde brigader og IRA, noe blant annet USA reagerte på ved å stenge sin Libya-ambassade i 1981.^[32]

I 1986 bombet det amerikanske militære etter ordre fra Ronald Reagan^[41] to libyske byer som gjengjeld for støtte til terrorister. I angrepene ble Gaddafis to år gamle datter drept.^[41] FN ble enige om sanksjoner i 1992, og disse ble ikke avbrutt før i april 1999 og endelig opphevet i september 2003.^[42] Opphevelsen kom etter at Gaddafi hadde erklært at han skulle delta i kampen mot fundamentalistiske islamister.

USA gjenopprettet etterhvert fullstendige diplomatiske forbindelser med Libya og strøk i 2006 landet fra sin liste over stater som påstås å støtte terrorisme.^[42] Denne velvillige innstillingen til Libya og Gaddafi fra den vestlige verden ble brutt våren 2011 etter at omfattende krav fra Libyas befolkning om Gaddafis avgang ledet til at han satte inn militære styrker mot sitt eget folk. Etter diskusjoner i FN, NATO og EU engasjerte vesten seg militært ved at en FN-bestemt flyforbudssone og et forbud mot vold mot sivile i Libya ble håndhevet av NATO.

Gaddafi ble fanget og drept av libyske opprørsstyrker i Sirte 20. oktober 2011.

Borgerkrigen i Libya startet som et opprør i februar 2011, inspirert av opprørene i Tunisia og Egypt. Opprøret i Libya var rettet mot landets mangeårige diktator Muammar al-Gaddafi og hans regime. Myndighetenes svar på opprøret var en omfattende voldsbruk med en rekke døde, og i begynnelsen av mars utviklet det seg til en borgerkrig. I midten av mars ble internasjonale flystyrker fra NATO også involvert i kamphandlingene. Under borgerkrigen etablerte et overgangsråd seg under ledelse av Mustafa Abd al-Jalil, og i løpet av høsten samme år ble det anerkjent av en lang rekke stater som landets legitime regjering inntil det tidligere regimets definitive endelikt.

23. oktober 2011 feiret Libya sin «frigjøring» og Mahmud Jibril, som hadde vært de facto leder av landet siden 5. mars, kunngjorde at han ville lede en interimregjering fram til det kunne avholdes valg i landet. Valget ble holdt 7. juli 2012, og 8. august overlot så Det nasjonale overgangsrådet makten til en nyvalgt nasjonalforsamling, som også skal utarbeide ny grunnlov.^[43]

Under Gaddafi var det to statlige grener i Libya. Den «revolusjonære sektoren» besto av revolusjonslederen Gaddafi, revolusjonskomiteene og de gjenværende medlemmene av det revolusjonære kommandorådet på 12 medlemmer, som ble opprettet i 1969.^[44] Det historiske revolusjonære lederskapet var ikke valgt inn, og de kunne heller ikke velges bort, men beholdt sin makt og sine posisjoner med bakgrunn i sin rolle i revolusjonen.

Den lovgivende delen av staten besto av lokale folketing for hver av de 1500 valgkretsene man finner i byene, 32 sha'biyat-folketing for regionene, og den Nasjonale Folkekongressen. De lovgivende organene var representert med tilsvarende organ for utøvende makt (lokale folkekomiteer, folkekomiteer for sha'biyatene og den Nasjonale Folkekongressens komité/kabinett).

5. mars 2011 erklærte Det nasjonale overgangsrådet seg selv som «den eneste representant for hele Libya». Innen oktober 2011 hadde det blitt anerkjent av 100 land, deriblant store land som Frankrike,^[45] Tyskland^[46] Canada,^[47] og Russland^[48] Det ble også støttet av flere andre arabiske^[49] og europeiske land.^[50] 16. september endret FN sin offisielle anerkjennelse til overgangsrådet. Rådet dannet et midlertidig organ, hovedstyret, 23. mars 2011 med Mahmud Jibril som leder.^[51] USA overførte sin offisielle anerkjennelse fra Gaddafis regjering til overgangsrådet 15. juli 2011. Storbritannia fulgte etter 27. juli 2011 og utviste alle libyske regjeringsdiplomater fra landet før de akkrediterte en utsending fra overgangsregjeringen til den libyske ambassaden i London.^[52]

24. oktober 2011 annonserte overgangsrådets leder Mustafa Abd al-Jalil at eksisterende lover som motsa islams lære ville bli annulert, og at sharialoven ville være grunnlaget for en ny lovgivning. al-Jalil skisserte flere endringer som skal gjøres, blant annet oppheving av restriksjoner på antall koner en mann kan ta.^[53] 1. november ble Libyas flagg heist over rettsbygningen i Benghazi, en bygning med høy symbolverdi som «revolusjonens hovedsete».

Politiske partier ble forbudt i 1952,^[54] men ifølge en lov fra 1971 var det tillatt å danne ikke-statlige organisasjoner. Disse måtte imidlertid tilpasse seg revolusjonens mål, og de var få i antall sammenlignet med Libyas naboland. Fagforeninger eksisterte ikke,^[55] men en rekke fagorganisasjoner var integrert i statsstrukturen, på samme måte som folketingene og komiteene. Da libyerne gikk til valgurnene 7. juli 2012 til det første valg på nasjonalforsamling siden Gaddafis død var det registrert mer enn 100 politiske partier. Det ble dannet en midlertidig nasjonalkongress som 8. august formelt overtok makten fra overgangsrådet. Det er ennå ikke utnevnt en statsminister, men foreløpige resultater av avstemningen viser at Alliansen av nasjonale krefter, ledet av tidligere interimstatsminister Mahmud Jibril, ligger best an.^[56]

Libyas utenrikspolitikk har gjennomgått store skiftninger og endringer siden staten ble opprettet 24. desember 1951. Som kongerike inntok Libya en provestlig holdning, men ble likevel oppfattet som en del av den konservative tradisjonelle blokken av stater tilhørende i Den arabiske liga, hvor landet også ble medlem i 1953.^[54] Regjeringen var nært alliert både med Storbritannia og USA, og begge disse landene hadde militærbaser i Libya. Libya dannet også nære forbindelser med Frankrike, Italia og Hellas, og det ble opprettet fullstendige, diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen i 1955.^[54]

Selv om regjeringen støttet det arabiske folks saker, som inkluderte uavhengighetsbevegelsene i Marokko og Algerie, tok den i liten grad del i Midtøsten-konflikten eller i den turbulente interarabiske politikken som ble ført på 1950- og tidlig 1960-tallet. Kongeriket Libya var kjent for sine nære forbindelser med vesten, og det ble i all hovedsak ført en konservativ politikk på hjemmebane.^[57]

Etter statskuppet i 1969 stengte Gaddafi amerikanske og britiske baser, og nasjonaliserte delvis utenlandske oljeinteresser og annen kommersiell virksomhet i Libya. Han spilte også en nøkkelrolle i å ta i bruk oljeembargo som politisk virkemiddel, i håp om at en økning i oljeprisen og embargoen i 1973 skulle kunne presse vesten, og da spesielt USA, til å gi opp støtten til Israel. Motstanden mot fredsprosessen som ledet opp til Camp David-avtalen i 1978, førte til en kort krig mot Egypt sommeren 1977.

Gaddafi avviste både kommunismen fra øst, og kapitalismen fra vest, og hevdet at han valgte enn middelvei i valg av styresett for landet.^[58]

På 1980-tallet distanserte Libya seg gradvis fra vesten, og ble beskyldt for å stå bak statsstøttet terrorisme i stor skala. Da det ble lagt fram bevis for libysk innblanding i diskotekbomben i Berlin i 1986 hvor to amerikanske soldater ble drept, svarte USA med gjennomføringen av et luftangrep mot mål i nærheten av Tripoli og Benghazi i april samme år.^[59]

I 1991 ble det reist tiltale mot to libyske etterretningsagenter i USA og Skottland for deres roller i bombingen av Pan Am flight 103. Seks andre libyere ble stilt for retten in absentia for bombingen av UTA Flight 772. FNs sikkerhetsråd krevde at Libya skulle utlevere de mistenkte, samarbeide i etterforskningen av flybombingene, betale oppreisning til ofrenes familier og stanse all støtte til terrorisme. Libya nølte med å gi et svar på kravene, noe som førte til at Resolusjon 748 ble vedtatt. Denne resolusjonen betydde sanksjoner mot landet med det formål å framtvinge et svar fra Libya. Libyas fortsatte motstand førte til ytterligere FN-sanksjoner i november 1993.^[60]

I 2003, mer enn et tiår etter at sanksjonene mot Libya ble innledet, endret Libya politisk kurs med henblikk på den vestlige verden, med en åpen intensjon om et bedre forhold mellom Libya og vesten. Den libyske regjeringen kunngjorde sin beslutning om å oppgi sitt program for framstilling av masseødeleggelsesvåpen, og å utbetale nesten tre milliarder amerikanske dollar i erstatning til familiene av ofrene etter flybombingene på slutten av 1980-tallet.^[61] Beslutningen ble ønsket velkommen av mange vestlige land, og ble sett på som et viktig skritt i retning av at Libya igjen kunne bli en del av det internasjonale samfunnet.^[62] Siden 2003 har landet jobbet i retning av et normalisert forhold til EU-landene og USA, og står også bak uttrykket «Libya-modellen», som er ment som et eksempel på hva som kan oppnås ved forhandlinger heller enn bruk av makt, når det blir vist vilje til det fra begge sider.

USAs utenriksdepartement kunngjorde 15. mai 2006 at det ville gjenoppta sine fulle diplomatiske forbindelser med Libya dersom landet avsluttet sitt våpenprogram. Utenriksdepartementet fjernet også Libya fra sin liste over stater som støtter terrorisme, hvor Libya hadde vært i 27 år.

Den 16. oktober 2007 ble Libya valgt inn i FNs sikkerhetsråd for to år, med virkning fra januar 2008.^[63]

Konflikten mellom Libya og Tsjad var en tilstand med sporadisk krigføring som pågikk fra 1978 til 1987. Fire ganger disse årene ble det foretatt interversjoner fra Libysk side. Den opprinnelige hensikten til Gaddafis innblanding i Tsjad, var hans ambisjoner om å annektere Aouzoustripen, den nordligste delen mot Chad, som grenser mot Libya, med begrunnelse i en uratifisert avtale fra kolonitiden.^[64] Ifølge historikeren Mario Azevedo hadde også Gaddafi ambisjoner om å danne en «klientstat» sør for Libya, en islamsk republikk utformet på samme måte som hans jamahiriya.^[65]

Etter at Libya ble drevet ut av området i 1987, har landene normalisert forholdet seg imellom, og konflikten om Aouzoustripen ble endelig avgjort av Den internasjonale domstolen i Haag 3. februar 1994.

Våren 1984 ble det norske bulkskipet Germa Lionel tatt i arrest kort tid etter ankomst Tripoli. Skipet med et mannskap på 14, en spanjol og 13 nordmenn, ble holdt under strengt vakthold i havneområdet i 67 dager. Mannskapet ble beskyldt for spionasje, fikk ikke forlate skipet, og ble voktet av tidvis sterkt ruspåvirkede væpnede vakter.^[66] Flere av mannskapet ble tatt inn til avhør, og også utsatt for tortur. Matrosen Bjørn Pedersen ble torturert til døde, mens en annen ble fengslet.^[67]

Fem bulgarske sykepleiere og en palestinsk lege ble tiltalt for med forsett å ha smittet 426 libyske barn med HIV ved et barnesykehus i Benghazi, som en del av et påstått komplott fra vest for å destabilisere regimet. I begynnelsen var 23 bulgarere og flere libyske sykehusansatte tiltalt, men etterforskningen begrenset antallet til fem sykepleiere, to leger, en bulgarsk og en palestinsk, og flere libyske sykehusansatte. I 2004 ble den bulgarske legen, Zdravko Georgiev, frifunnet i saken, men ble funnet skyldig i ulovlige transaksjoner i utenlandsk valuta, og dømt til fire års fengsel og 600 dinarer i bot. Han ble imidlertid umiddelbart satt fri, siden han allerede hadde vært i varetekt i fem år. De gjenværende fem sykepleierne og den palestinske legen ble dømt til døden, men de anket. Etter en ny rettssak ble de i 2006 igjen dømt til døden, men også denne dommen ble anket. Dommen ble opprettholdt i libysk høyesterett. Domstolens metoder ble kritisert av flere menneskerettighetsorganisasjoner, og dommene ble fordømt av USA og EU.^[68] Den 17. juli 2007 ble imidlertid dommene endret til livsvarig fengsel.^[69] Etter lange og kompliserte forhandlinger med deltagere fra EU, Tyskland, Frankrike og flere andre, ble alle de fem bulgarske sykepleierne og den palestinske legen utlevert til Bulgaria, hvor de ble benådet.^[70]

Ifølge USAs utenriksdepartements årlige rapport om menneskerettigheter for 2004 var Libyas autoritære regime fortsatt et av de regimene i verden som hadde mange menneskerettighetsbrudd. Noen av de mange og alvorlige overgrepene fra statlig side inkluderte dårlige fengselsforhold, vilkårlige arrestasjoner og forvaringer, fanger som blir holdt isolert, og politiske fanger som har sittet fengslet i årevis uten tiltale og rettergang. Rettssystemet er statskontrollert, og libyere som blir tiltalt, har ikke rett på en offentlig og korrekt rettergang. Libyere har ikke rett til å bytte ut sin regjering. Ytringsfrihet, pressefrihet, forsamlingsfrihet og religionsfrihet er begrenset, og uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner er ikke tillatt. Etniske minoriteter og minoritetsstammer blir diskriminert, og staten legger fortsatt begrensninger på utenlandske arbeideres rettigheter.

Freedom House ranket i 2005 de politiske rettighetene og borgerrettighetene i Libya til 7 på en skala fra en til 7, hvor 7 er minst fri, noe som gav nasjonen ratingen «ikke fri».^[71]

Libya har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.^[72]

Den administrative inndelingen av Libya har vært gjennom omfattende forandringer de senere årene. Etter statsdannelsen var Libya inndelt i guvernementer (Muhafazat), men landet ble etterhvert delt inn i 25 kommuner (baladiyat).^[73] Disse ble senere igjen inndelt i 32 nye kommuner (sha'biyah). Nylig ble disse omstrukturert til 22 kommuner. Den følgende listen og kartet viser den forrige inndelingen, som avviker noe fra den nåværende inndelingen.^[74]

Den libyske økonomien er først og fremst basert på inntekter fra landets oljeindustri, som står for praktisk talt all inntekt fra eksport og omtrent en fjerdedel av landets bruttonasjonalprodukt (BNP).^[42] Disse oljeinntektene, samt Libyas lave innbyggertall, gjør at Libya er et av de landene i Afrika med høyest BNP per innbygger, og har muliggjort at Libya kan tilby sine innbyggere et omfattende og imponerende velferdstilbud, spesielt innen bolig og utdanning.^[75]

Sammenlignet med sine naboland, er fattigdommen i Libya meget liten, både absolutt og relativt. Libyske embetsmenn har de siste tre årene gjennomført økonomiske reformer som et ledd i en større kampanje for å reintegrere landet i den globale kapitalistiske økonomien.^[42] Disse tiltakene skjøt fart etter at FNs sanksjoner mot landet ble opphevet i september 2003, og da Libya oppga planene for utvikling av masseødeleggelsesvåpen.^[76]

Libya har startet gjennomføringen av enkelte markedsorienterte reformer. Disse inkluderer søknad om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon, reduserte subsidier og tilkjennegivelse av planer om privatisering.^[77]

Produksjonsindustri som ikke er oljebasert, og konstruksjonsindustri, som tilsammen står for ca. 20 % av BNP, har blitt utvidet fra primært produksjon av jordbruksprodukter til også å inkludere produksjon av petrokjemiske produkter, jern, stål og aluminium. Det regner svært lite i Libya, og mesteparten av landet er ørken. Utbygging av industri og jordbruk medførte at vannforbruket oversted vanntilførselen på begynnelsen av 1970-tallet. Landet har imidlertid enorme underjordiske vannressurser i de nubiske sandsteinakviferne sør i landet, oppdaget under oljeleting på 1950-tallet. På 1970-tallet ble disse først tatt i bruk til irrigasjon i Kufra-området, og i 1983 ble gigantprosjektet Den store kunstige elva lansert, som i dag frakter drikkevann i rørledninger til byer langs middelhavskysten som Tripoli, Benghazi og Sirte og omkringliggende jordbruk. I år 2000 hadde fremdeles om lag 28 % av befolkningen ikke tilgang til rent drikkevann,^[78] men videre utbygging av «elva» pågår fortsatt. Prosjektet har blitt finansiert gjennom oljeinntekter, og har tilført landet ekspertise på hydrologisk ingeniørvitenskap. Jordbruket kjøper vann fra «elva» til subsidierte priser. Libya importerer rundt 75 % av sin mat.^[42] .

Under tidligere statsminister Shukri Ghanem og nåværende statsminister Baghdadi Mahmudi har Libya gjennomgått en økonomisk boom. Mange statsstyrte bedrifter har blitt privatisert, og internasjonale oljeselskaper, som Shell og ExxonMobil, har vendt tilbake til landet.^[79] Turismen i landet er på frammarsj, noe som vil lede til økt etterspørsel etter kapasitet for hoteller og flyplasser, som Tripoli International Airport. Midler til større renoveringer av landets flyplasser har nylig blitt godkjent av Libyas regjering.^[80] Libyas regjering håper å kunne øke antall turister fra dagens 130 000 til ti millioner.^[81] Muammar al-Gaddafis eldste sønn Saif al-Islam al-Gadafi er engasjert i et grønt utviklingsprosjekt med det formål å trekke turister til Kyrene og å bevare de greske ruinene i området.^[82]

Libyas befolkning innbefatter 1,7 millioner studenter, hvorav 270 000 studenter tar høyere utdanning.^[83] Utdanning i Libya er gratis for alle landets innbyggere,^[84] og obligatorisk opp til gymnasnivå. Andelen analfabeter i Libya er lavest for hele Afrika; over 82 % av befolkningen kan lese og skrive.^[85] Etter at Libya ble uavhengig i 1951, ble landets første universitet opprettet i Benghazi.^[86] Studieåret 1975/76 er antallet universitetsstudenter estimert til 13 418, et tall som har økt til over 200 000 i 2004. Det raskt økende antallet studenter har gitt utslag i en økning av utdanningsinstitusjoner som tilbyr høyere utdanning. Siden 1975 har antallet universiteter vokst fra to til ni, og høyskoler og skoler for yrkesrettet utdanning er oppe i 84.^[83] Høyere utdanning blir i Libya finansiert over statsbudsjettet. I 1998 utgjorde utdanningssektoren 38,2 % av landets totale budsjett.^[86]

Under Gaddafi kontrollerte myndighetene både statlige og halvautonome medier. I tilfeller som brøt med «visse tabuer», ble den private pressen sensurert,^[87] selv om artikler som var kritiske mot landets politikk var etterspurte, og noen ganger med hensikt publisert av det revolusjonære lederskapet selv som et ledd i innledende reformer.

Etter diktaturets fall dukket det opp en mengde nye aviser og tidsskrifter, men de fleste av disse var relativt kortvarige og det er i dag kun en håndfull dagsaviser i Libya. Rundt 20 TV-stasjoner og et dusin radiostasjoner sender fra ulike områder i Libya og Midtøsten. Det har ennå ikke blitt vedtatt en ny medielov, og det er dermed ingen klare retningslinjer som regulerer pressen eller setter etiske standarder for journalister.^[88]

Under borgerkrigen spilte Facebook, Twitter og YouTube en viktig rolle som nyhetsformidler til verden utenfor Libyas grenser, og Facebook er fortsatt en av de viktigste plattformene for å lese og diskutere nyheter i landet.^[88]

Libya er kulturelt likt sine naboland i Maghreb-regionen. Libyere betrakter seg selv i stor grad som en del av et større arabisk samfunn. Den libyske staten viser at de ønsker å styrke denne følelsen ved innføringen og opprettholdelsen av arabisk som eneste offisielle språk, og ved å forby undervisning i, og til og med bruk av det berbiske språket. Libyske arabere har arvet tradisjonene knyttet til nomadiske beduiner, og assosierer dem selv med en bestemt beduinstamme.

I likhet med mange andre land i den arabiske verden har Libya få teatre og kunstgallerier.^[89] I mange år var det ikke offentlige teatre i Libya, og det var bare noen få kinoer som viste utenlandske filmer. Libyas folkelige kulturtradisjoner er imidlertid levende, med grupper som spiller musikk og utfører dans ved hyppig avholdte festivaler, både innenlands og utenlands.

På libysk TV blir det vesentligste av sendeflaten avholdt til framvisning av ulike retninger innen tradisjonell libysk musikk. Tuaregisk musikk og dans er populært i Ghadames og sørover. Libyske TV-programmer er for det meste på arabisk, men med 30-minutters nyhetssendinger på engelsk og fransk hver kveld. Regjeringen holder streng kontroll med alt innhold i libyske medier. Den strenge statlige fjernsynspolitikken har ført til at video og satellittfjernsyn er utbredt i landet. En analyse nylig utført av Committee to Protect Journalists viste at Libyas medier er de strengest kontrollerte i den arabiske verden.^[87], Committee to Protect Journalists. Besøkt 19. juli 2006.</ref> For å rette på dette, har libyske styresmakter planer om innføring av privat media.^[90] Dagsavisen Al-Fajr al-Jadid utkommer i Tripoli.

Mange libyere benytter seg av landets strender. Landets godt bevarte arkeologiske steder, som Leptis Magna, som regnes for å være en av de best bevarte stedene fra romertiden, er også blant de populære rekreasjonsstedene som blir benyttet av libyere.^[91]

Landets hovedstad Tripoli innehar mange gode museer og bibliotek. Disse inkluderer det statlige biblioteket, etnografisk museum, arkeologisk museum, nasjonalarkivet, epigrafisk museum og islamsk museum. Jamahiriya-museet, bygd i samråd med UNESCO, er kanskje landets mest berømte. Det innehar en av de beste samlingene av klassisk kunst i middelhavsområdet.^[92]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Ruinbyen Kyrene – gresk byruin
• Ruinbyen Leptis Magna – fønikisk og romersk byruin
• Ruinbyen Sabratha – fønikisk og romersk byruin
• Gamlebyen i Ghadames – tradisjonell arkitektur
• Steinkunst i Tadrart Acacus – bergkunst

• Liste over byer i Libya

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 16. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 26. ISBN 8254002312. 

• (no) Statistikk og andre data om Libya i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Discover Libya Arkivert 11. august 2013 hos Wayback Machine.
• Libyan Embassy Washington D.C.
• A Window to Libya by Tarek Alwan
• Worldstatesmen.org's History and list of rulers of Tripolitania, Cyrenaica, Fezzan and Libya (before and after unification).
• Libyan People's Bureau (Libyan Embassy), London – UK
• Libyan People's Bureau (Libyan Embassy), Ottawa Arkivert 16. februar 2009 hos Wayback Machine.
• Libyan American Chamber of Commerce Arkivert 2. november 2008 hos Wayback Machine.
• Limes Tripolitanus Arkivert 7. februar 2007 hos Wayback Machine.

• Den libyske regjeringens hjemmeside
• Det libyske utenriksdepartementets hjemmeside Arkivert 12. november 2006 hos Wayback Machine.
• Libyan Cultural Affairs, London. Arkivert 12. oktober 2008 hos Wayback Machine.