Wikiversity

Amt (fra tysk, egentlig embete eller embetsdistrikt) ble fra 1662 innført som betegnelse i den sivile regionforvaltningen i riksfellesskapet Danmark-Norge, til erstatning for de tidligere enhetene len og sysler. De tidligere lensherrer (lensmenn) ble heretter benevnt amtmenn.

Skiftet i forvaltningsterminologi hadde sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme til enevelde. Overgangen fra lensvesen til lokalt embetsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess, og betegnelsene len og amt ble benyttet om hverandre mot slutten av 1600-tallet.

I 1671 ble Norge således inndelt i fire stiftamt med tilsammen åtte underamt, og amtsinndelingen – om enn med flere revisjoner av geografisk utstrekning og antall – ble beholdt som landets regionale forvaltningsenheter i mer enn 250 år. Hverken oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 eller unionsoppløsningen med Sverige i 1905 medførte noen endringer i distriktsforvaltningen av Norge, og det var ikke før i 1919 at de daværende amtene i Norge fikk (hovedsakelig) nye navn og betegnelsen fylker og amtmennene fikk tittelen fylkesmann.

Det ble opprinnelig skilt mellom stiftamt eller hovedamt og underliggende (under)amt, tilsvarende de tidligere hovedlen og (under)len. Skillet mellom stiftamt og amt ble formelt opprettholdt til inn på 1800-tallet, men allerede fra midt på 1700-tallet gikk utviklingen mot å sideordne amtene, noe som også gjenspeiles i inndelingsverket. Omkring midten av 1800-tallet ble de siste nye amt, byene Bergen og Christiania, opprettet og antallet amt ble tilsammen 20.

Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 falt etterhvert lensordningen bort. Det hadde vært en maktkamp mellom kongen og borgerskapet på den ene side og den gamle adel – som lensherrene ble rekruttert fra – på den annen side. Det var en konsekvens at da sentralforvaltningen av Danmark-Norge med sete i København ble endret til et enevelde og arvekongedømme, ble også regionalforvaltningen, dvs. lensordningen, revideret. Endringen innebar at de tradisjonelle norske embedsdistriktene (len) omgjort til amt og hvert amt fikk sin amtmann utpekt av kongen. De aller fleste amtmenn var etterhvert var av dansk avstamning og de ga opphav til en embedstand som generelt var lite korrupt og viktige trekke ved denne modellen har i stor grad bestått.^{[trenger referanse]}

Det hadde vært en maktkamp mellom kongen og borgerskapet på den ene side og den gamle adel – som lensherrene ble rekruttert fra – på den annen side.Ved Amtsforordningen av 8. februar 1661 – bare ett år etter innføringen av eneveldet – ble lenene fra 1. februar 1662 avløst av amt, både i Norge og i Danmark. De fire hovedlen i Norge ble gjort om til fire stift- eller hovedamt i Akershus, Stavanger, Bergen og Trondheim. Dessuten fikk man åtte underliggende amt, som stiftamtmannen førte overtilsynet med samtidig som han bestyrte sitt eget stiftamt.

Omleggingen begynte den 19. februar 1662, da Frederik III påla Skatkammeret:

..at i steden for de tilforn sædvanlige og brugelige ord len, lensmand, kloster og andre, som til de forrige tider nogen konformitet har, herefter i alle forekommende ekspeditioner bliver indført og skrevet: Vore amter, befalingsmænd, gårde og andre deslige ord, som med denne Vores arveregerings tilstand bedst kvadrere og skikke kan.

Denne endringen gjaldt både i Norge og Danmark, og det første tilfellet av bruken finnes i Norske kongebrev av 20. februar 1662 der i brevet "Befaling til lensherrene Iver Krabbe i Akershus amt,..." og videre er ordet lensmann overstrøket en enkelt gang og erstattet med amtmann. Begrepene len og amt ble likefullt benyttet om hverandre mot slutten av 1600-tallet.

Den første landsomfattende amtsinndelingen i Norge kom som kongelige befaling (Kongelige Rescript) 8. februar 1671, hvor de daværende fire hovedlen i Norge ble gjort om til tilsvarende stift- eller hovedamt:

8 Febr. Rescr. (til Kammer-Collegium), ang. at Amterne udi Norge skal afdeles i 4 Stift- eller Hovedamter, og 8 underliggende Amter saaledes:

• Agershuus Stift eller Hoved-Amt, hvorunder
  • Frederikstad med Smaalehnene
  • Tønsberg med Brunlaug-Amt
• Christianssand eller Agdesidens Hoved-Amt, hvorunder
  • Bratsberg
  • Stavanger
• Bergens Stift eller Hoved-Amt, hvorunder
  • Halsnøy kloster og Hardanger Amt
  • Nordlandene
• Throndhjems Stift og Hoved-Amt, hvorunder
  • Romsdalen
  • Vardøhuus

- i Fremtiden skal ingen flere Amter i Norge være;

Amtsinndeling i 1680

Amtene var videre oppdelt i fogderier, og tilsammen var det i 1660-årene rundt 55 fogderier.

• 1664: Halsnøy kloster og Hardanger amt omgjøres til Søndhordland og Hardanger fogderi og legges under Bergenhus stiftamt.
• 1671: Søndmøre fogderi overført til Romsdals amt.
  • 1675: Nordfjord og Sunnmøre amt opprettet.
  • 1680: Sunnmøre og Nordfjord tilbakeført til Bergenhus stiftamt.
  • 1689: Sunnmøre igjen underlagt Romsdals amt.
• 1671: Laurvigen (Larvik) Grevskab opprettet og avløste Brunla amt.
• 1673: Griffenfeldt Grevskab opprettet og avløste Tønsberg amt.
  • 1676: Ved Griffenfeldts fall ble grevskapet inndratt til kronen.
  • 1684: Grevskapet gjenopprettet som Jarlsberg Grevskab.
• 1680: Hallingdal, Eiker og Buskerud ble skilt ut fra Akershus stiftamt og gjort til Buskerud amt.
• 1680: Vardøhus administreres av amtmannen i Nordlandenes amt.
  • 1682: Vardøhus legges inn under Bergen magistrat.
  • 1685: Vardøhus får igjen egen amtmann og legges under Trondhjems stiftamt.
• 1682: Stavanger stiftamt endres til Christiansand stiftamt, som blir hovedamt for Agdesiden, Bratsbergs og Stavanger amt.
• 1685: Nedenes amt og Lister og Mandals amt skilles ut fra Christiansand stiftamt.
• 1685: Nordlandenes amt overføres fra Bergenhus til Trondhjems stiftamt.
• 1687: Gudbrandsdalen og Hedemarkens amt skilles ut fra Akershus stiftamt.
  • 1694: Amtmannen dør og amtet gikk igjen inn som en del av Akershus stiftamt.
  • 1757: Oplandenes amt skilles ut fra Akershus stiftamt.
  • 1781: Oplandenes amt deles i Hedemarkens amt og Kristians amt.
• 1763: Bergenhus stiftamt deles i Nordre og Søndre Bergenhus amt.
• 1787: Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordland til Vardøhus som da får navnet Finmarkens amt.
• 1804: Trondhjems stiftamt ble delt i Nordre og Søndre Trondhjems amt.

Amtsinndeling i 1760

Amt og fogderi i Norge mot slutten av 1700-tallet etter Christian Jochum Pontoppidans kart:

• Aggershuus Stift
  • Smaalehnenes Amt: Idde og Marker, Mos, Rakkestad
  • Aggershuus Amt: Aggers og Follos, Nedre Rommeriges, Øvre Rommeriges
  • Hedemarkens Amt: Hedemarkens, Solløer og Oudalens, Østerdalens
  • Christians Amt: Gudbrandsdalens, Totens og Hadelands, Valders
  • Buskeruds Amt: Buskeruds, Hallingdal og Ringeriges, Nummedals og Sandsværs
  • Gr. Jarlsberg
  • Gr. Laurvig
  • Bradsbergs Amt: Nedre Tellemarkens og Bamble
• Christiansand Stift
  • Bradsbergs Amt: Øvre Tellemarkens
  • Nedenæs Amt: Nedenæs, Raabøigdelaugets
  • Lister og Mandals amt: Lister, Mandal
  • Stavanger Amt: Iederen og Dalernes, Ryfylke
• Bergenhuus Stift
  • Søndre Bergenhuus Amt: Søndhordlehns og Hardangers, Nordhordlehns og Vosse
  • Nordre Bergenhuus Amt: Yttre og Indre Sogns, Nordfiord og Søndfiord
  • Romsdals Amt: Søndmøers
• Trondhiems Stift
  • Romsdals Amt: Romsdalens, Nordmøers
  • Trondhiems Amt: Fosens, Ørke- og Guledals, Strindens og Sælbo, Stør- og Værdals, Inderøens, Nummedals
  • Nordlands Amt: Helgelands, Saltens, Loffodens, Vesteraalens og Andenes, Tromsens og Seniens
  • Finmarkens amt: Finmarkens fogderi

Avslutningen av unionen med Danmark i 1814 førte ikke til noen endringer i regional- og lokalforvaltningen i Norge, og i Grunnloven ble det ikke gitt noen bestemmelser hverken om regional- eller om lokalstyringen. Flere amtmenn (og også andre embetsmenn) ansatt av danskekongen ble sittende i sine embeter etter 1814, og i 1815 var det i alt 4 stiftamt og 17 underamt. I tre stiftamter bestyrte stiftamtmannen både stiftamtet og underliggende amter, således Lister og Mandals amt (under Christiansand), Søndre Bergenhus amt (under Bergen) og Søndre Trondhjems amt (under Trondhjem).

Stiftamtenes overordnede status forsvant etter hvert, men betegnelsen «stiftamt» ble fortsatt brukt og forsvant stort sett først så sent som til 1918. Antallet fogder ble også i årene 1660 til 1700 redusert fra 55 til 38. Fortsatt var byene ansett som særlige forvaltningsenheter, med noe større grad av selvstyre ved sine valgte («eligerede») rådmenn, men også med en magistrat eller borgermester som var underordnet amtmannen.

• 1821: Jarlsberg og Laurvigs grevskaper oppløses og slås sammen til Jarlsberg og Larvik amt (Også kjent som Grevskabenes amt)
• 1831: Bergen amt skilles ut fra Søndre Bergenhus.
• 1842: Christiania amt skilles ut fra Akershus.
• 1844: Tromsø amt skilles ut fra Finmarkens og blir stiftamt for disse to amtene.
• 1864: Hedemarkens amt gjort til stiftamt (sete i Hamar) for Hedemarkens og Christians amter.

Amtsinndeling i 1866

Opprettelse av kommunalordningen ved formannskapslovene av 1837 gjorde at et nytt system ble bragt inn i den lokale statsforvaltning, med følger for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble dessuten også administrative ledere av amtskommunene (begrepet kommune ble ikke innført før i 1853). Heller ikke frigjøringen fra Sverige i 1905 førte til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Bergen og Søndre Bergenhus fikk felles amtmann i 1907, men forble to amt.

I 1918 kom Lov om forandring av rikets inddelingsnavn, og betegnelsen stift ble endret til bispedømme og amt til fylke. Stortinget drøftet inngående både hensiktmessigheten av betegnelsen fylke og de geografiske navn som skulle velges.^[1]

• Fra amt til fylke
• Norges fylker
• Fylkesmann
• Fylkeskommune
• Fogderi

• Norges Civile, Geistlige og judicielle inddeling 1ste oktober 1917. Utgitt av det statistiske centralbyraa. Kristiania, 1917. Nettversjon
• Kommune- og fylkesinndelingsutvalget ved leder Ragnar Christiansen (1992). NOU 1992:15 Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring : Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 18. april 1989 ; avgitt til Kommunaldepartementet 20. mai 1992. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. ISBN 8258302612.