LIMSwiki

Tidebønn (latin Liturgia Horarium; kalles også officiet) i Den katolske kirkes og i den Den ortodokse kirke ^[1] har den navnet Horologion. (Gresk: Ὡρολόγιον; Kirkeslavisk: Часocлoвъ, Chasoslov, Romensk: Ceaslov): Disse er den offisielle bønn utenfor messen og Den Gudommelige liturgi. Navnet kommer av at de skal leses til de kanoniske tider. Alle klerikere og ordensmedlemmer er pålagt å be tidebønnene daglig, enten alene eller i kor sammen med sin kommunitet. Mange legfolk velger også å be tidebønner, enten fullt ut eller i en forenklet form.

Dagens romersk-katolske liturgi ble fastlagt i 1975. Den er samlet i Breviarium Romanum. I den ortodokse kirke har den navnet Horologion. De fleste liturgiske kirkesamfunn bruker tidebønner i forskjellige variabler.

Det er opprinnelig åtte kanoniske tider, som går tilbake til før St. Benedikts retningslinjer, som i sin tur er basert på en romersk måte å dele inn dagen på. I den romerskatolske ble fastslått av kirken ved konsilet i Trent. Etter andre Vatikankonsil ble tidebønnene endret en del, slik at det ikke lenger er obligatorisk å be ved alle åtte tider. Det samme gjelder klostre og kommuniteter i andre trossamfunn.

De tradisjonelle åtte er:

• Matutin – på natten, men ofte lest rett før laudes
• Laudes – ved morgengry
• Prim – ved den første time, dvs. kl. 06.00
• Ters – ved den tredje time, dvs. kl. 09.00
• Sext – ved den sjette time, dvs. kl. 12.00
• Non – ved den niende time, dvs. kl. 15.00
• Vesper – ved mørkets frembrudd
• Kompletorium – ved leggetid

I mange klostre ber man fortsatt ved alle åtte tider, men i mer åpne kommuniteter og blant de som ber tidebønnene alene er det i dag mer vanlig å be færre tidebønner:

• Invitatorium – egentlig ikke en tidebønn, men en innledning før laudes
• Laudes
• Middagsbønn
• Vesper
• Kompletorium
• Lesningsofficiet – matutin, som kan leses sammen med hvilken som helst av de andre tidebønnene

Bønnene har faste mønstre, som veksler fra dag til dag i en fire-ukers syklus i det alminnelige kirkeår og egne sykluser for de andre delene av kirkeåret. Den som leser alle tidebønnene vil i løpet av fire uker komme gjennom alle de 150 salmene i Salmenes bok.

Det følgende er en kortfattet gjennomgang av de enkelte bønnene, der enkelte mindre ledd er utelatt.

Etter faste åpningsord begynner matutin med Salme 94 med en antifon. Deretter følger en hymne og tre nokturner som hver består av tre salmer og lesninger fra Bibelen og tekster som berører dagens helgen eller høytid. På større festdager følges den niende lesningen av Te Deum.

Etter åpningsord følger fire salmer og en tekst fra Det gamle testamente ved laudes og fem salmer ved vesper; alle med antifoner. Så følger en lesning fra Bibelen, en hymne og et responsorium. Deretter kommer ved laudes Benedictus og ved vesper Magnificat. Til slutt kommer Fadervår og forbønner samt en avslutningsbønn.

De fire bønnene mellom laudes og vesper, som i dag ofte slås sammen til én middagsbønn, begynner med åpningsvers og bønn, som følges av tre salmer med antifoner. Deretter kommer en lesning og et responsorium, Kyrie eleison og Fadervår og til slutt en avslutningsbønn.

Kompletorium består av innledende ord fulgt av en tid i stillhet mens man gransker sin samvittighet og et botsrite. Deretter kommer en hymne, en samle med antifoner, skriftlesning, responsorium og Simeons lovsang. Tilslutt kommer en velsignelse og en hymne til jomfru Maria.

I middelalderen skaffet velstående fyrster og andre prominente personer seg gjerne bøker som inneholdt tidebønnene, såkalte tidebøker. Disse bønnesamlingene var verdifulle statusgjenstander, både fordi bøker i seg selv var kostbare og sjeldne, og fordi tidebøkene som regel var særlig rikt utsmykkede illuminerte manuskripter.