LabLynx Wiki

Geologiske perioder i fanerozoikum Tidsskala i millioner år før nå Hovedavsetning
Neogen		0 Slam
Paleogen
Kritt
		100 Kalkstein
Jura
Trias		200 Sandstein 251
Perm
Karbon		300 Skifer Kalkstein Sandstein (rød)
Devon
		400 Skifer (brun) Kalkstein, Skifer (lys)
Silur
Ordovicium
Kambrium
		500 Sandstein

Devon var en periode i jordens oldtid. Den begynte for 416 millioner år siden og sluttet for 359,2 millioner år siden.^[1] Devon ble definert av Adam Sedgwick og Roderick Murchison i Devon (derav navnet) og Cornwall i 1839. På denne tiden kalte man perioden «Old Red Age» etter den røde sandsteinen med fossiler av tidlige fisker man fant i Storbritannia fra denne tiden. Perioden kalles også av og til «fiskenes tidsalder» på grunn av disse fossilene.

Paleogeografisk var perioden preget av høye havnivåer og bare tre store kontinenter: Det varme og frodige Gondwanaland i sør, det kalde Siberia i nord, og det mindre og goldere Old Red-kontinentet (Euramerika) mellom disse. Skillet preges hos oss først og fremst av den kaledonske fjellkjedefoldning som var i sin siste fase i devon, og som resulterte i hevingen av fjellkjeden som fortsatt går sørvest-nordøst i Norge og Skottland.

Epokene som devon deles i, er tidlig devon, midtre devon og sen devon. De respektive skillene går ved henholdsvis 398 og 385 millioner år før nåtiden.

På nordhalvkulen dominerte Siberia, mens Euramerika (Old Red-kontinentet) ble skapt i tidlig devon da Laurentia og Baltica støtte sammen og forårsaket den kaledonske fjellkjedefoldingen. Både dagens Appalachene i Nord-Amerika, fjellene i det østlige Grønland og den kaledonske fjellkjede i Skottland og Norge ble dannet, den var lenge langt mektigere enn i dag.

Helt mot slutten av devon og innover i den påfølgende karbon-perioden kolliderte Old Red-kontinentet med det sørlige Gondwanaland som lå nær Sydpolen, og skapte det som senere i perm ble et superkontinent – Pangea. Allerede i devon var Siberia og Gondwanaland omgitt av havet Panthalassa, som i perm omgav hele det sammensmeltede superkontinentet Pangea.

Dypt nede i denne fjellkjeden smeltet stein og krystalliserte seg til granitt. Ellers er rød sandstein fremtredende fra denne perioden. Den ble dannet gjennom avleiringer av løsmassene fra ørkenene på Old Red-kontinentet, som fikk sitt navn av samme grunn.

Klimaet var varmt i store deler av devon. I tidlig devon var det ørken-klima i de nordlige kontinentene Siberia og Euramerika, mens Gondwanaland (Sør-Amerika og Afrika hadde varmt, men temperert og tiltakende frodig vegetasjon. Midt i devon var først og fremst Euramerika goldt og tørt («Old Red Continent»), mens det var temperert og frodig på store deler av kloden. I sen devon med overgangen til karbon ble det stadig mer temperert.

Karplantene hadde sin første blomstringstid med mangfoldige tidlige karsporeplanter – ikke minst de nå utdødde Cooksonia, Rhynia og Sawdonia, og etterhvert tidlige urformer av sneller og bregner. Disse primitive karsporeplantene dannet store skoger i sør, mens derimot Euramerika-kontinentet i nord var relativt goldt og tørt.

Tidlig i perioden var en underlig kjempesopp, Prototaxis den største organismen på land. I siste halvdel av perioden dukket Archaeopteris, det første virkelige treet opp. Det ga grunnlag for de aller første virkelige skogene med dypt jordsmonn og stabiliserende trerøtter.

Devon var lenge kjent for sine fossile fisk, særlig tidlige kjeveløse fisk og panserhaier. Utviklingen av de moderne klassene av fisk skjedde i denne perioden, og de første landlevende virveldyrene utviklet seg fra kvastfinnefisk for omkring 365 millioner år siden. Fram til da hadde faunaen på landjorden bestått av virvelløse dyr, særlig tidlige leddyr. Med utviklingen av panserpadder fikk virveldyrene sine første landlevende representanter. Også blant leddyr oppstod det flere landlevende former.

I slutten av devon skjedde en masseutdøing der 80-90 % av alle artene forsvant. Blant gruppene som døde ut fullstendig, var fiskegruppene Anaspida, Heterostraci og taggpanserhaiene.

Norge lå omtrent på ekvator i devontiden.

For 405 millioner år siden begynte en langsom nedbrytning av den kaledonske fjellkjede. Da Grønland og Baltica drev fra hverandre begynte erosjonen på overflaten å sette inn i devon, mens det også skjedde en strekk i jordskorpa som følge av krefter nede i dypet. Strekkingen startet allerede for drøyt 420 millioner år siden og skapte nord–sør-gående bruddsoner over hele Norge og Svalbard.^[2] Det store Laurasia-kontinentet var fortsatt samlet, men kollisjonen var på klar retur. Erosjonen brakte store mengder stein og grus nedover grunnfjellssidene og ut på elvesletter, innsjøer og grunn havbunn fra den foregående silurtiden. I det sentrale Spitsbergen gikk det i nord en nord-sørgående graben eller basseng som erosjonsmassene kunne avsettes i.

På denne tida var jordkloden varm og tørr, og antakelig preget av ørken («Old Red-kontinentet») med mye jernoksid som ga erosjonsmaterialet rødfarge. Rester etter avsetningene fra devontiden oppå grunnfjellsskjoldet finnes i Devonfeltene på Vestlandet ved Fensfjorden, Solund, Kvamhesten, Håsteinen og Hornelen. I Oslofeltet finnes sandstein avsatt i brakkvannsområder og på elvesletter, særlig på Ringerike. Fra disse berglagene stammer Fastlands-Norges største og mest spektakulære fossil – sjøskorpionen Mixopterus kiaeri, som ble funnet av Johan Aschehoug Kiær på Ringerike.

Erosjonen av den kaledonske fjellkjede inneholdt mye jernoksid som ga erosjonsmaterialet rødfarge, og dette er rikholdig på Svalbard. I det sørlige Andrée Land og nordre James I Land og Dickson Land ble det avsatt rød sandstein, såkalt Old Red Sandstone med noe konglomerat fra erosjonen. Det er også avsatt noe leirstein i området, samt innslag av grågrønn og gul sandstein noen steder. Lengre nord ved innløpet til Woodfjorden og Wijdefjorden er massene yngre og avsatt i en periode med mindre tørt kilma – her er de devonske sedimentene grå eller svarte. Overgangssonen midtfjords mellom eldre rød og yngre grå devonsk sandstein har dramatiske forkastninger og fargespill med gul sandstein.

Ved Raudfjorden og Monacobreen lengre vest er det en isolert nord-sør-gående devonsk struktur i Raudfjord-forkastningen mellom eldre grunnfjellslag. Dette omfatter den eldste Siktefjell-gruppen fra tidlig-devon ved Liefdefjorden, og rundt Raudfjorden Red Bay-gruppen som ligger oppå og er litt yngre. Her er det en del konglomerat, og sandsteinen er på sitt eldste med dyprøde og grå konglomerater avsatt av elver, ikke ulikt devon-avsetningene på Vestlandet. Videre følger Breibogeforkastningen og den sentrale, store Andrée Land-gruppen med gradering fra eldre dyprød lag i sør (Wood Bay) til yngre grå lag oppå disse ytterst i kystsonen (Grey Hoek). Også lengst i sør ved Billefjorden like nord og vest for Pyramiden er det noen yngre lag, men generelt avgrenses røde devonlag i sørøst av Billefjord-forkastningen – herfra og østover ligger de et stykke under nyere lag fra karbon og perm.^[3] Felles for det sørligere, «røde» området er at de devonske lagene mange steder er foldet i senere tid.

I devonavsetningene, særlig i de røde i sør, er det gode fossiler av urfisk som er så karakteristiske for devon og som hjelper til dateringen. Lengre nord i de grå-grønne lagene er muslinger mer utbredt. I denne perioden vokste også de første landplanter fram, og det er funnet fossile sporeplanter fra elvesletter og grunne ferskvannssjøer i de nordlige, «grå» områdene lengst nord.^[4][5]

• Norges geologi
• Svalbards geologi

• Peter J. Smith (red), Rolf Svendsby (norsk red), Encyclopedia of the Earth (Equinox Oxford 1985), Jordens utvikling (Illustrert Vitenskaps Bibliotek 1988). ISBN 82-90388-99-3.
• Steinar Skjeseth, Norge blir til – Norges geologiske historie, Schibsted, 2.opplag 2002. ISBN 82-516-1584-4.

• (en) Devonian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Palaeos.com – «The Devonian Period».
• The Devonian times – en spesialside om Devon-tiden.
• UC Berkeley – side med introduksjon til Devon.
• Eksempler på fossiler fra Devon-tiden på nettstedet geo-lieven.com