Clinfowiki

Kreft
Område(r)		Onkologi
Ekstern informasjon
ICD-10-kode		C00-C97
ICPC-2		A79
ICD-O		8000/3
DiseasesDB		28843
MedlinePlus		001289
MeSH		C04

Kreft er en fellesbetegnelse på sykdommer som skyldes ukontrollert cellevekst eller deling. I enkelte tilfeller vil en celle dele seg og/eller vokse unormalt, noe som til slutt fører til at det dannes en svulst eller tumor, en celleklump. Godartede (benigne) svulster stopper som regel å vokse etter en stund, mens ondartede (maligne) svulster fortsetter å vokse, og vil etter hvert gjøre alvorlig skade på vev og organer i nærheten. Maligne svulster kan utvikle seg til å bli livstruende da de skaper fysisk stress på andre organer og hindrer deres funksjoner. Kreftceller konkurrerer også med de friske cellene om næring og oksygen^[1].

Man går ut fra at kreft skyldes både arveanlegg, alder og forskjellige miljøfaktorer, som f.eks. røyking og andre forurensende stoffer. Andre livsstilsfaktorer er diett, fysisk aktivitet og reproduktivt liv.

Omtrent 11 000 mennesker dør av kreft hvert år i Norge,^[2] og sykdommen var i 2017 den hyppigste dødsårsaken i landet.^[3] På verdensbasis dør 8,2 millioner av kreft,^[4] noe som utgjør 14,6 % av alle dødsfall.

Ordet kreft kommer av det middelnedertyske ordet kreft, krevet, fra latin cancer, som igjen stammer fra gresk karkinos. Alle ordene har samme betydning: krepsdyr, krabbe^[5]. "Karkinos" ble først brukt av den greske legen Hippokrates, som regnes som legekunstens far, til å beskrive kreft da han mente svulster lignet på krabber. Hippokrates brukte også ordene "carcinos" og "carcinoma" for å beskrive kreft og det sistnevnte er i dag det engelske begrepet for en kreftkategori (nor.; karsinom).

Felles for alle kreftformer er at det oppstår en oppsamling av skade/endringer i arvestoffet (DNA-et). Disse endringene eller mutasjonene kan føre til dysregulering i cellens normale funksjoner. Siden kroppen er avhengig av at alle celler, som i fellesskap utgjør vev og organer, fungerer som de skal er de til vanlig svært kontrollert cellens indre og ytre miljø. Dersom nok skade på DNA-et skjer i cellen kan den imidlertid begynne å oppføre seg annerledes, for eksempel ved å dele seg flere ganger enn vanlig. Dersom denne syke cellen får mulighet til å vokse ukontrollert, uten å bli oppdaget av kroppens immunforsvar, kan det lede til utviklingen av en svulst av kreftceller.

Skade/endringer på DNA er vanlig og skjer ofte i en frisk kropp, men vanligvis klarer kroppen å reparere disse om det er nødvendig. Derfor må det oftest flere skader i arvestoffet til for at en normal celle utvikler seg til en kreftcelle. En oppsamling eller akkumulasjon av DNA-mutasjoner skjer over lang tid, noe som forklarer hvorfor det er høyere forekomst av krefttilfeller i land med høy gjennomsnittlig levealder. Over halvparten av krefttilfellene i Norge er diagnostisert i personer ≥ 70 år^[6].

Kreften kan spre seg til andre steder i kroppen ved at løse kreftceller blir transportert rundt i kroppen med blodet og lymfesystemet. Disse cellene kan da slå seg til helt andre steder i kroppen og gi såkalte metastaser, dattersvulster. Dette gjelder imidlertid kun ondartede svulster, og en svulst blir ikke klassifisert som ondartet før den viser invaderende egenskaper.

Selv om benigne (godartede) svulster ikke sprer seg til andre organer er det viktig å tilføye at det kan skape mekanisk press på nærliggende organer. Om en godartet svulst utvikles i for eksempel hjernen kan presset være sterkt nok til å utgjøre en fare for pasienten.

Iblant kan man arve DNA-endringer fra biologisk mor og far. Disse kan gjøre en genetisk disponert for å utvikle kreft. Et eksempel på arvelig og familiær kreft er arvelig brystkreft: det antas at mellom 5-10% av brystkrefttilfeller skyldes en arvelig mutasjon. BRCA1 og BRCA2 (uttalt "brakka") er to omtalte gener som enkelte kan ha medfødte mutasjoner i og som gir økt risiko for brystkreft^[7]. I Norge tilbys gentest for BRCA1 og BRCA2 til personer med sterk mistanke om arvelig risiko for brystkreft (ved at for eksempel flere i nær biologisk familie har hatt tilfeller av samme kreftform).

Når det gjelder miljø og livsstil har flere faktorer vist seg å spille en rolle i kreftutvikling og/eller -forebygging:

• Røyking (økt risiko for flere kreftformer, hovedsakelig lungekreft). 40% av alle dødsfall i forbindelse med kreft skyldes røyking^[8].
• Alkohol. Kronisk inntak av alkohol gir økt risiko for kreft i munn, spiserør, bryst og lever.
• Stråling. Ubeskyttet soleksponering (inkludert solarium) kan føre til at UVB stråling direkte endrer DNA-et og kan skape mutasjoner. Solkrem beskytter huden mot denne typen stråling.
• Diett/kosthold. Kostholdet kan forårsake og forebygge kreft, avhengig av bestanddelene i måltidet.
• Fysisk aktivitet. Overvekt er en risikofaktor for kreftutvikling, blant annet ved å øke nivået av hormonet østrogen i kroppen. Dette hormonet gir økt risiko for brystkreft. Forskning har vist at risikoen for brystkreft hos kvinner kan reduseres med minimum 25% ved økt fysisk aktivitet i perioden fra første menstruasjon til menopausen (overgangsalderen, klimakteriet)^[9]
• Reproduktivt liv. Ettersom eksponering av østrogen påvirker kreftrisiko vil faktorer som minimerer menstruasjon (og dermed østrogeneksponering) virke beskyttende. Eksempler på slike faktorer er fysisk aktivitet, laktering (amming) og graviditet: kvinner som får barn før fylte 30 år har redusert risiko for å utvikle brystkreft i forhold til kvinner som føder ≥ 30 år. Forskning viser at enkelte p-piller kan virke forebyggende for noen kreftformer, men også gi økt risiko for andre kreftformer. Noen kreftformer kan oppstå via seksuell smitte, via virus. Eksempler på disse er:
  • HPV-virus, som forårsaker livmorhalskreft. Viruset overføres ved ubeskyttet samleie og kan føre til celleforandringer som over flere år kan føre til livmorhalskreft. I Norge blir kvinner i alderen 25-69 år oppfordret fra Kreftregistrets Livmorhalsprogram om å bestille time hos legen når det er tid for ny prøve, men dersom man opplever symptomer oppfordres man til å ta kontakt om man er enten under 25 eller over 69 (aldersperioden er beregnet ut ifra forventningen om når man starter å være seksuelt aktiv, til den tid det tar for kreften til å utvikle seg). I Norge får jenter og gutter tilbud om en HPV-vaksine gratis når de er 12 år, som en del av det nasjonale barnevaksinasjonsprogrammet. Denne vaksinen forebygger mot de viktigste HPV-typene, men ikke alle. Det anbefales for både menn og kvinner å ta HPV-vaksinen da menn kan være smittebærere^[10].
  • Kaposis sarkom, som er forårsaket av et herpesvirus (humant herpesvirus type 8) som utnytter undertrykte immunsystemer (som oftest etter en HIV-infeksjon)

Ulike kreftformer har ulik forekomst i befolkningsgrupper rundt om i verden. I Nord-Europa og USA dominerer hudkreft, prostatakreft, lungekreft og brystkreft. I Japan derimot er både prostatakreft og brystkreft uvanlig, og i stedet er kreft i magesekken en svært vanlig kreftform. I mange utviklingsland er den vestlige verdens kreftformer uvanlige, noe som riktignok kan bero på lav gjennomsnittlig levealder og mangelfullt helsevesen som gjør at få diagnoser stilles. Av demografiske undersøkelser og genetiske studier er det fastslått at rundt 5 % av alle kreftformer er arvelige mens den store majoriteten er forårsaket av miljøfaktorer.

I Norge fikk 30 099 personer kreft i 2012, av disse var 16 491 menn og 13 608 kvinner. Prostatakreft er den hyppigste kreftformen blant menn – med 4 919 nye tilfeller i 2012. Brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner – med 2 956 nye tilfeller i 2012. Kvinner og menn sett under ett, er tykk- og endetarmskreft den hyppigste kreftformen med 4 021 tilfeller fordelt på de to kjønn.^[11]

I perioden 2008–2012 fikk om lag 220 norske ungdommer i alderen 15 til 25 år kreft.^[2]

Symptomene på en kreftsykdom varierer veldig med hvilken kreftsykdom det dreier seg om. Mange ganger kan diffuse, uspesifikke symptomer som trøtthet, forandrede blodprøveverdier eller vektnedgang være det første symptomet. I noen tilfeller er det første symptomet en følbar kul. Enkelte svulster kan gi symptomer gjennom å mekanisk komprimere andre vev eller organer. Hjernesvulster kan for eksempel gi symptom gjennom å komprimere omkringliggende, friskt hjernevev og føre til bortfall av ulike hjernefunksjoner, epileptiske anfall eller økt trykk i kraniet. Svulster i spiserøret eller som komprimerer spiserøret kan gi vansker med å svelge og svulster i gallegangen kan gi gulsott.

En del kreftformer gir symptomer ved å danne hormoner eller gjennom å på annet vis påvirke organismens grunnleggende, allmenne funksjoner. Det finnes et antall såkalte paraneoplastiske syndromer der en kreft gir symptom fra andre organer eller organsystemer som ikke umiddelbart lar seg forklare av kreftens plassering. Svulster kan også gi mer akutte symptomer ved for eksempel å begynne å blø. Om en kreftsykdom gjør vondt eller ikke i de innledende fasene beror på hvor den sitter. Svulster i smertefølsomt vev har en tendens til å gjøre vondt tidligere enn svulster i mindre smertefølsomt vev. Hjernesvulster kan riktignok begynne med hodepine selv om hjernen selv ikke er smertefølsom, avhengig av det økte trykket i kraniet og smertereseptorer i omkringliggende vev.

Kreftsykdommer brukte tidligere å innebære en sikker død, men takket være bedre behandlingsmetoder blir idag mange, statistisk sett, friske. Det finnes i dag effektive screeningmetoder for å finne mange former for kreft før sykdommen bryter ut for alvor, disse inkluderer mammografi for å finne brystkreft, celleprøver (PAP-smear) for å finne livmorhalskreft. Det finnes også en rekke definerte tumormarkører som gjør at forekomsten av en svulst kan påvises gjennom en enkel blodprøve, for eksempel PSA (prostataspesifikt antigen) for prostatakreft.

De tre viktigste behandlingsmetodene er kirurgi, strålebehandling og kjemoterapi med cytostatika (cellegift), hvor kirurgi er den viktigste for enkeltvise solide svulster mens kjemoterapi er mest effektivt for leukemi og kreft som har spredt seg (metastase). Det er som regel viktig at sykdommen oppdages tidlig. En kreft som har utviklet seg så langt at den har utviklet metastaser i andre organer enn den opprinnelige svulsten er vanskelig å kurere.

I tillegg til metodene over kan hormonbehandling brukes for å behandle kreft organer som enten selv produserer hormoner eller er påvirket av dem. Kreft i prostata, eggstokker og brystkjertel er eksempler på kreftformer som ofte behandles med hormoner.^[12]

Immunterapi er en relativ ny behandlingsmetode - ettersom én av karakteristikkene kreftceller kan tilegne seg er å unngå immunforsvaret, som kan potensielt drepe kreftcellen, er det av stor interesse å kunne "aktivere" pasientens immunforsvar og gjenvinne immunovervåkningen. "Immunosurveillance" eller "immunovervåking" er termen for en av kroppens forsvarsmekanismer som går ut på immuncellers evne til å oppdage kreftceller som noe ukjent og farlig, for deretter å eliminere disse fra kroppen. Derfor er immunforsvaret til pasienten målet for behandlingen, i motsetning til andre behandlingsformer som fokuserer på selve tumoren/svulsten. Flere former for immunterapi er under utvikling, blant disse er: kreftvaksiner, CAR (eng. "chimeric antigen receptor"), sjekkpunkt-blokkader og terapeutiske antistoffer. Imens enkelte kreftformer viser god effekt av immunterapi finnes det kreftformer som ikke har noen effekt. Effekten avhenger også av den individuelle pasienten, da ikke alle får samme virkning av behandlingen.

Å leve med en alvorlig diagnose kan medføre store omstillinger, både for den det gjelder og de pårørende. Nyere forskning sier at livskvalitet øker ved aksept fremfor benektelse. Etter hvert som kreft for flere går fra å være en dødelig sykdom til å bli en kronisk sykdom oppstår flere utfordrende eksistensielle problemstillinger.^[13][14]

Som regel oppstår andre former for kreft i barn i forhold til kreftformene hos voksne. Hos barn spiller livsstil- og miljøfaktorer mindre rolle i kreftutviklingen, da kreften skyldes som regel mutasjoner som har oppstått enten tidlig i livet eller som er medfødte.

Kreft er den andre hovedårsaken til dødsfall hos barn yngre enn 15 år, etter ulykker^[15]. Det kan være vanskelig å oppdage symptomer da disse kan være vage og kan variere sterkt avhengig av type svulst^[16]. For eksempel kan blåmerker være et tidlig symptom, men blåmerker er også svært normalt blant barn og unge med tanke på aktivitet og lek og trenger ikke å ha en underliggende årsak. Om forelder likevel gjenkjenner flere symptomer på kreft (som man kan lese mer om på Helsedirektoratets sider^[17]) bør man allikevel vurdere å kontakte lege.

Ifølge Barnekreftforeningen er de vanligste kreftformene blant barn og unge^[18]:

• Leukemi (blodkreft)
• Lymfekreft (lymfomer)
• Hjernesvulst
• Solide svulster (beinsvulster)

Rundt 200 barn og unge (0-18 år) rammes hvert år av en kreftsykdom^[19]. I 2018 var antall nye tilfeller på 187, noe som utgjør mindre enn 0,5% av alle nye krefttilfeller i Norge. Prognosen til barn med kreft har bedret seg betraktelig, og per 2018 overlever mer enn 85% av barna 5 år eller mer^[20]. Totaloverlevelsen av barnekreft i Norge er ca. 85%^[21].

Kreftregisteret har en oversikt over nøkkeltall i forbindelse med kreft. Der kan man lese at flere menn enn kvinner får kreft i Norge, og at tre av fire krefttilfeller diagnostiseres hos eldre over 60 år. Nedenfor er et utdrag av statistikken de presenterer om forekomster av ulike former for kreft i Norge.

Kreftdiagnoser stilt i Norge 2012^[2]

Type	Nye diagnoser			Dødsfall
	Kvinner	Menn	Totalt	Kvinner	Menn	Totalt
Brystkreft	2956	28	2584	645	4	649
Føflekkreft	875	880	1755	126	188	314
Livmorhalskreft	330	-	330	68	-	68
Lungekreft	1300	1602	2902	943	1242	2185
Prostatakreft	-	4919	4919	-	1006	1006
Tarmkreft	1294	1423	2717	595	611	1206

• Kreft hos hunder

• (en) Cancer (illness) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Kreftforeningen
• Oncolex - Kreftleksikon for helsepersonell Arkivert 10. april 2008 hos Wayback Machine.
• Kreftlex - Kreftleksikon for pasienter og pårørende
• Kreftregisteret
• Kreftinformasjon fra Radiumhospitalet
• Norske doktoravhandlinger om kreft, i fulltekst
• Helsebibliotekets sider om kreft