The US FDA’s proposed rule on laboratory-developed tests: Impacts on clinical laboratory testing

Kunstrock (engelsk: art rock) er en musikalsk undersjanger av rock som generelt reflekterer en utfordrende eller avantgardistisk tilnærming til rock, eller som benytter modernistiske, eksperimentelle eller ukonvensjonelle elementer. Kunstrock streber etter å løfte rock fra tenåringsunderholdning til et kunstnerisk uttrykk,^[1] og som velger en mer eksperimentell og begrepsmessig tilnærming til musikken. Påvirkninger kan bli rukket fra sjangre som eksperimentell rock, avantgardistisk musikk, klassisk musikk og jazz.^[2]

Kunstrockens musikk ble komponert med den hensikt å bli lyttet til og fordypet over framfor å danses til,^[3] men er ofte adskilt i bruken av elektroniske effekter og lyttevennlige lydteksturer fra de drivende rytmene til tidlig rock.^[1] Betegnelsen kunstrock kan tidvis bli benyttet omvekslende med progressiv rock, dog er sistnevnte karakterisert i særdeleshet med dens anvendelse av klassisk trent instrumental teknikk og dyktighet og symfoniske teksturer.^[4][5] Kunstrock skilles seg fra progressiv rock ved at sistnevnte ofte brukes om såkalt «intellektuell albumorientert rock av britiske band som Genesis (i tidlig periode), King Crimson, Pink Floyd og Yes»,^[6] Andre definisjoner mener at forskjellen er liten eller at uttrykkene går over i hverandre.^[7]

Sjangerens største popularitet var tidlig på 1970-tallet ved britiske musikere. Musikken, foruten også framtoningen av teaterlignende elementer ved konsertene, var en integrert del av sjangeren, og appellerte til kunstnerisk tilbøyelige voksne og modne ungdommer, særlig grunnet dens virtuositet og musikalske og lyriske kompleksitet.^[6] Kunstrock er hovedsakelig assosiert med en bestemt periode innen rockemusikken, begynnende en gang rundt 1966-1967, og slutten kom med ankomsten av punk på midten av 1970-tallet.^[8] Deretter ble sjangeren smeltet sammen med senere musikalske sjangre på 1970-tallet og fram på 1990-tallet.^[6]

Kritikeren John Rockwell har uttalt at kunstrocken er en av rockens mest omfattende og eklektiske sjangre med dens åpenbare følelse av kreativ løsrivelse, klassiske musikalske pretensjoner, og eksperimentelle, avantgardistiske tendenser.^[9] I rockemusikken på 1970-tallet ble beskrivelsen «kunst» generelt forstått som å bety «aggressivt avantgardistisk» eller «pretensiøst progressivt».^[10] «Kunstrock» ble ofte benyttet som synonymt med progressiv rock.^[2][9][11] Historisk ble begrepet benyttet for å beskrive mist to beslektede, men adskilte typer av rockemusikk.^[12] Den første er progressiv rock mens den andre bruken refererer til grupper som avviste psykedelisk musikk og hippikulturens motkultur til fordel for en modernistisk, avantgardistisk tilnærming definert av The Velvet Underground.^[12] Essayisten Ellen Willis sammenlignet disse to typene:

Fra tidlige på sekstitallet ... det var en mot-tradisjon i rock and roll som hadde mer til felles med finkultur, i særdeleshet avantgardistisk kunst, enn med opphauset kunstrock-syntese [progressiv rock]; det involverte mer eller mindre bevisst bruk av de grunnleggende formelle kanoner til rock and roll som materiale (ganske lik slik popkunstnere benytter masseprodusert kunst generelt) og redefinerte, utarbeidet, spilte videre på dette materialet for produsere fram ... rock and roll-kunst. Mens kunstrocken var underforstått basert på påstanden at rock and roll var eller kunne være like verdifullt som mer etablerte kunstformer, kom rock and roll-kunst ut av en besatt engasjement til rock and roll-språket og en like besatt forakt for de som avviste at språket eller ønsket å vanne det ut, gjøre det enklere ... den nye bølge har nedarvet mot-tradisjonen.^[13]

Kunstrock betoner romantiske og selvstendige tradisjoner, til adskillelse fra den hverdagslige og disponible preget som kunstpopen er preget av.^[14] Standardverket American Popular Music^[15] definerer kunstrock som en «form for rockemusikk som blander elementer fra rock og europeisk klassisk musikk», og siterer de engelske rockegruppene King Crimson, Emerson, Lake & Palmer, og Pink Floyd som eksempler.^[16] Felles karakteristiske trekk er albumorientert musikk delt inn i komposisjoner framfor sanger, med vanligvis kompliserte og lange instrumentale seksjoner, symfonisk instrumentering.^[6] Dens musikk var tradisjonelt benyttet innenfor konteksten av konseptalbum, og dens lyriske tematikk tenderte til å være «fantasirike» og politisk orientert.^[6]

Forskjeller har blitt identifisert mellom kunstrock og progressiv rock hvor kunstrock understreker avantgardistiske eller eksperimentell påvirkning og «nyskapende lydstrukturer», mens progressiv rock har vært preget av å legge større vekt på klassisk trent instrumental teknikk, litterært innhold og symfoniske trekk.^[2] Sammenlignet med progressiv rock er kunstrock «mer utfordrende, mer støyende og ukonvensjonell» og «mindre påvirket av klassisk musikk», og mer vektlegging på avantgardistisk musikk.^[2] Det som er felles for dem begge er at de er beskrevet som hovedsakelig britiske forsøk på å heve rockemusikk opp til nye nivåer av kunstnerisk troverdighet^[2] og ble instrumental analogt til konseptalbum og rockeoperaer, som typisk sett var mer vokalorientert.^[17]

Bruce Eders essay The Early History of Art-Rock/Prog Rock hevder at «progressiv rock, også tidvis kjent som ’kunstrock’ eller ’klassisk rock’» er musikk hvor «bandene spiller suiter, ikke sanger; låner riff fra Bach, Beethoven, og Wagner framfor Chuck Berry og Bo Diddley; og benytter et språk som ligger nærmere William Blake eller T.S. Eliot enn Carl Perkins eller Willie Dixon.»^[18]

Skille mellom kunstrock og progressiv rock er diffus og beskrives forskjellig av forskjellige musikere og kritikere. Eksempler på grupper som hører hjemme i begge sjangrene er for eksempel Pink Floyd, King Crimson, Yes, Moody Blues og Emerson, Lake & Palmer. Eksempler på grupper som ikke hører hjemme i progressiv rock men i kunstrock er David Bowie, Radiohead, Queen, Talking Heads, Frank Zappa, Electric Light Orchestra, Roxy Music, Steely Dan, The Who, Kate Bush, Supertramp, Styx, Manfred Mann's Earth Band og The Doors for å nevne noen.^[19][20][21]

• Bannister, Matthew (2007): White Boys, White Noise: Masculinities and 1980s Indie Guitar Rock. Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 978-0-7546-8803-7.
• Campbell, Michael (2012): Popular Music in America:The Beat Goes On, Cengage Learning. ISBN 1-133-71260-6.
• Edmondson, Jacqueline, red. (2013): Music in American Life: An Encyclopedia of the Songs, Styles, Stars, and Stories that Shaped our Culture. ABC-CLIO. ISBN 978-0-313-39348-8.
• Frith, Simon; Horne, Howard ([1988] 2016): Art Into Pop. Routledge. ISBN 978-1-317-22803-5.
• Holm-Hudson, Kevin (2013): Progressive Rock Reconsidered, Routledge
• Jones, Carys Wyn (2008): The Rock Canon: Canonical Values in the Reception of Rock Albums. Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 978-0-7546-6244-0.
• Starr, Larry; Waterman; Christopher (2013): American Popular Music, 4. utg., Oxford University Press