Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
Slaget om Narvik | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
Narvik under andre verdenskrig | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Norge Storbritannia Frankrike Polen | Tyskland | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Carl Gustav Fleischer William Boyle Claude Auchinleck Raoul Magrin-Vernerey Antoine Béthouart Zygmunt Bohusz-Szyszko | Eduard Dietl | ||||||
Styrker | |||||||
24 500 menn | 5 600 menn (2 600 marinesoldater og 1 000 fallskjermjegere) |
Slaget om Narvik ble utkjempet under andre verdenskrig fra 9. april til 8. juni 1940 og var et frontavsnitt i fjellområdene i Ofoten omkring Narvik og en serie sjøslag i Ofotfjorden. Nazi-Tysklands mål med invasjonen av Norge var å sikre forsyningen av jernmalm fra de svenske gruvene i Kiruna og Gällivare som ble skipet ut i Narvik som var antatt å ha avgjørende betydning for Tysklands rustningsindustri, samt erobre den norske flyplassen på Bardufoss.
Slaget startet om morgenen 9. april da ti jagere som ledd i angrepet på Norge i 1940 torpederte de norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» og landsatte tyske bergjegere i Narvik og Bjerkvik. Norske styrker var allerede beordret i stilling av generalmajor Carl Gustav Fleischer. Byen ble imidlertid umiddelbart overgitt til tyskerne av oberst Konrad Sundlo, som var medlem i det tyskvennlige fascistpartiet Nasjonal Samling (NS). Oberst Sundlo ble beordret arrestert av generalmajor Fleischer neste dag. Etter to sjøslag i Ofotfjorden den 10. og 13. april ble den tyske invasjonsflåten senket av britiske Royal Navy. Tyske styrker holdt i slutten av april Ofotbanen og fjellområdene fra Gratangen i nord til Ankenes i sør, men ble tvunget på retrett mot svenskegrensen av norske og franske styrker fra nord og polske styrker på Ankenes-halvøya sør for Narvik. Den 28. mai ble Narvik gjenerobret av allierte styrker og de tyske styrkene under ledelse av Eduard Dietl var nær overgivelse. På grunn av Frankrikes nederlag på vestfronten, trakk de allierte seg ut fra Nord-Norge 8. juni 1940, og de norske styrkene ledet av general Fleischer la ned våpnene.
Slaget om Narvik har blitt omtalt som Hitlers første nederlag i andre verdenskrig ettersom byen ble gjenerobret. Men det er også omtalt som en alliert seier som glapp fordi Nord-Norge ble oppgitt uten at de tyske styrkene hadde blitt tvunget til kapitulasjon. Narvik-felttoget er det eneste under den tyske invasjonen av Norge hvor norske styrker gjennomførte langvarige vellykkede offensive operasjoner mot tyske styrker.
Invasjonen ble utført ved troppetransport av ca. 2 000 østerrikske Gebirgsjägere fra 139. Gebirgsjägerregiment på ti nybygde tyske jagere. Dette var soldater som var spesialtrente i fjellandskap og hadde rykte på seg til å være blant annet gode skiløpere. I grålysningen og snøværet den 9. april ble de norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» torpedert og senket på Narvik havn. Den norske kommandøren i Narvik, oberst Konrad Sundlo (som var medlem av Nasjonal Samling) overga byen uten kamp. Kapitulasjonen ble unngått ved at 200 norske soldater under ledelse av majorene Sigurd Omdal og Sverre Spjeldnæs unnslapp fra Narvik om morgenen den 9. april, men ble nedkjempet av tyske styrker ved Bjørnfjell stasjon ved svenskegrensen. Totalt døde 8 500 mennesker[1] (militære og sivile) i kampene i og rundt Narvik.
Etter norsk kapitulasjon i Trøndelag og alliert tilbaketrekning fra Namsos begynte tyske styrker marsjen nordover i Nord-Trøndelag og Nordland. Hemnesberget ble overraskende inntatt 10.-11. mai, Mo i Rana ble inntatt 17. mai. Tyske styrker gikk opp Dunderlandsdalen og over Saltfjellet. Norske og britiske styrker trakk seg ut av Saltdal 27. mai.[2]
Den 10. april slo den britiske Force H til, og fem britiske jagere under kommando av Bernard Warburton-Lee på flaggskipet «Hardy», seilte inn i Narvik havn. De senket de to tyske jagerne «Wilhelm Heidkamp» og «Anton Schmitt», og skadet «Diether von Roeder» alvorlig, og senket ytterligere syv andre tyske skip, deriblant ammunisjonforsyningsskipet «Rauenfels». De to britiske jagerne «Hunter» og flaggskipet «Hardy» ble senket, samt 11 handelsskip (seks tyske, ett britisk, to svenske og to norske). Kommandørene på begge sider i slaget ble drept. Friedrich Bonte fikk Jernkorsets Ridderkors og Bernard Warburton-Lee fikk Victoria Cross post mortem.
Viseadmiral William Whitworth ble sendt til Narvik med slagskipet HMS «Warspite» og ni jagere i følge med fly fra hangarskipet HMS «Furious». 13. april ble det andre sjøslaget i Narvik satt igang, og resten av de tyske jagerne ble senket eller satt på land for egen maskin for å forsøke å berge mannskapet. Britene ødela åtte tyske jagere og en undervannsbåt og fikk selv tre jagere skadet. Undervannsbåten «U-64» ble senket av et fly fra HMS «Warspite», og var den første ubåt som ble senket av et fly under andre verdenskrig. Ett av de tyske skipene, «Georg Thiele», står fortsatt (2011) med baugen 30 meter over vannflaten i Sildvik i Ofotfjorden.
Som følge av at tyskerne mistet større deler av sine forsyninger, var de nødt til å utstyre egne soldater med norske uniformer og geværer fra Elvegårdsmoen (disse om lag 5 000 troppene gikk senere under den ironiske benevnelsen «fjellmarine»).
Tyske styrker nedkjempet 16. april en norsk styrke på 200 mann fra Trøndelag på Bjørnfjell nær svenskegrensa, disse hadde unnsluppet fra Narvik invasjonsdagen. I Gratangen ble den tyske oppmarsjen fra Bjerkvik stoppet 12. april av norske befalsskoleelever.
24. april begynte en 40 dagers sammenhengende norsk offensiv ledet av general Fleischer, med avdelinger fra IR 15 og IR 16, Alta bataljon og Trønderbataljonen I/IR12. Uvær den 24. april gjorde at de ikke nådde sine mål denne dagen. Grytidlig 25. april ble Trønderbataljonen utsatt for tysk overraskelsesangrep i Gratangsdalen og led store tap. Men samme dag fortsatte den norske offensiven, og tyske styrker ble etter kort tid drevet tilbake fra Lapphaugen. Gratangen var på norske hender.
Etter kontinuerlige kamper ble fjellene i Læigastindmassivet og på Kuberg-platået erobret: Roasme, Ørnfjell, Storebalak, Hundbergan, Lillebalak, Næverfjell, Kuberget. Slaget på nordfronten kulminerte med harde kamper nær svenskegrensa ved 620-høgda og Holmvann i månedsskiftet mai/juni.
En norsk krigsbok[3] sier: Den norske innsatsen på Hundbergan, der de nærmest tilintetgjør en hel tysk avdeling, må vel være noe av det mest underkommuniserte i krigshistorien om landkrigen i Norge 1940.
På sørfronten ble de tyske og østerrikske styrkene presset stadig lenger mot svenskegrensa av en polsk eksil-bataljon på Ankenes-halvøya. Den franske fremmedlegionen invaderte Bjerkvik den 13. mai med tung britisk sjøveis artilleristøtte. Dette, samt press fra Alta Bataljon førte til tysk retrett til en ny forsvarslinje sør for Jernvannene ved Haugfjell og Rundfjell.
Trefninger | Dato | |
---|---|---|
Narvik | 9. april | Tyskerne ilandsettes og okkuperer byen. Kaotiske tilstander |
Bjørnfjell stasjon | 16. april | 200 norske soldater under major Omdal som unnslapp Narvik 9. april nedkjempes ved svenskegrensen |
Lapphaugen | 24. april | Norsk offensiv igangsettes, men hindres midlertidig av uvær |
Gratangsdalen | 25. april | Norsk bataljon overraskes og nedkjempes |
Lapphaugen | 25.-27. april | Norsk offensiv fortsetter, Lapphaugen inntas, tyske tropper trekker seg tilbake |
Læigastind-massivet | 2. mai-7. mai | Norske styrker slår tilbake tyske styrker på Roasme-fjellet, men blir stående fast ved Ørnfjell. |
Bjerkvik | 13. mai | Alliert invasjon. Tettstedet bombarderes med skipsartilleri. Norske sivile omkommer. |
Næverfjell | 14. mai | Tyske styrker nedkjempes av norske styrker |
Storebalak | 14. mai | Tyske styrker nedkjempes av norske styrker |
Hundbergan og Kobberfjell | 21.-22. mai | Tyske styrker nedkjempes av norske styrker |
Kuberget og høyde 794 | 15. mai-21. mai | Tyske styrker nedkjempes av norske styrker |
Ankenes-fjellene | 17. mai-24. mai | Kamp mellom polske og tyske tropper |
Narvik | 28. mai | Franske og norske styrker gjenerobrer Narvik |
Høyde 620 ved Holmvann | 30. mai-1. juni | Kamphandlinger mellom norske og tyske styrker ved svenskegrensen |
Grensevarde 267A ved Rundfjell | 3. juni-8. juni | Kamphandlinger mellom norske og tyske styrker ved svenskegrensen |
Tyske soldater begynte 2. juni en marsj («operasjon Bøffel») over fjellet langs grensen fra Røsvik mot Narvik for å støtte Dietls styrker der. Planen var å sende over 2 000 tyske soldater. Det lyktes å skape en forbindelse over land mellom Fauske og Narvik, men uten at dette fikk noen militær betydning.[2]
Den britiske flåten under flaggskipet, HMS Warspite, bombarderer Narvik i tre timer og skyter deler av byen i brann den 24. april 1940.[4] Den 28. mai tok en norsk bataljon fra IR 15 og en avdeling fra den franske fremmedlegionen tilbake Narvik fra Øyjord-halvøya. Selve byen var ubesatt, men i fjellene øst for byen måtte østerrikerne trekke seg ut etter harde kamper og tung beskytning fra britisk marine. Etter gjenerobringen ble byen bombet av tyske fly 31. mai, og bombingen fortsatt 2. og 7. juni. Før bombingen tok til ble 4 500 sivile evakuert sjøveien.[5] Evakueringen ble organisert av Patrick Dalzel-Job (inspirasjon til James Bond) og ordfører Broch.
Første uka av juni var det ifølge den tyske hærledelsen kun et tidsspørsmål når tyskerne ville ha måtte kapitulere eller la seg internere i Sverige. Men på det tidspunktet hadde Wehrmacht brutt igjennom fronten i Frankrike, og det ble besluttet av de allierte å trekke seg ut av Norge. Den 8. juni måtte de norske styrkene legge ned våpnene, da den allierte hærledelsen nektet å etterkomme den norske forespørselen om å etterlate sine våpen til de norske styrkene slik at de kunne fortsette striden på egen hånd.[trenger referanse]
En rekke minnesmerker finnes i Nord-Norge og i utlandet. Her er en liste over noen av dem.
Flere franske byer har navngitt plasser og gater til minne om slaget ved Narvik, blant andre:
8. juni 2020, på dagen 80 år etter at Narvik falt, kunngjorde riksantikvaren at krigshistorisk landskap i Narvikfjellene blir fredet. Fredningen ble markert 10. september 2020 med en marsj i fjellene med representanter fra Regjeringen, Forsvaret og riksantikvaren.[11]
Verning av området freder med dette kulturminner fra de siste kampene mellom norske og tyske styrker i mai og juni 1940. Formålet er å sikre det krigshistoriske landskapet og spor etter blant annet kamphandlinger og støttetjenester.
Foreløpig er det registrert rundt 700 slike kulturminner i området. Det er rester etter sko, ski, hermetikkbokser, patronhylser. Det er svært mange gjenstander som beskriver hvordan disse dagene var for soldatene under slaget.
Det fredete området er på nesten 27 km2, og med er med dette det største landområdet som noen gang er vernet i Norge. Fredningen omfatter et stort mangfold av krigsminner i form av enkle skyte-, hvile- og observasjonsstillinger, telt- og leirplasser, og tusenvis av gjenstander fra krigshandlingene i mai og juni 1940.[12][13]