Knowledge Base Wiki

Search for LIMS content across all our Wiki Knowledge Bases.

Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.

En skrifttype, som når det gjelder trykte tekster og tekster på dataskjermer ofte også kalles skriftsnitt, typesnitt og font (eng. typeface eller font, fransk fonte), er det fysiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn (tegnsett). Det finnes flere ulike skrifttyper, og flere ulike stilgrupper som omfavner disse.

De enkelte skrifttyper kjennetegnes ved at de har lik stil på de enkelte tegnene i tegnsettet.

Historie

I det gamle Egypt eksisterte det to skrifttyper; hieratisk og demotisk. Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. I Norden fantes ulike runealfabeter og ulike skrivemåter. Etter at Johann Gutenberg revolusjonerte boktrykkerkunsten i 1430-årene, ble det påkrevd å standardisere de enkelte tegnene for at de skulle være lett gjenkjennelige og lett leselige. Gutenbergs opprinnelige skrifttype ble kalt Textura, men det oppstod etter hvert forenklede versjoner, først Schwabacher og omkring 1512 kom Fraktur, som var dominerende helt til omtrent 1890, da Antikva ble stadig mer fremherskende.

Etter at fotosats og offset tok over for blysats, og særlig etter at tekstbehandling på PC ble alminnelig, har man fått et utall av ulike skrifttyper.

Skriftstørrelser

Typen
1 - bunse, 2 - skriftbilde, 5 - kjøtt, 7 - signatur, 8 - støperille, d - kegel, c - tykkelse, d-c - foten - motsatt ende av foten er hodet.

Den minste enkelte bestanddelen i et tradisjonelt satsbilde er typen eller bokstaven, som tidligere besto av en metallstav med omvendt bokstavbilde. Den var støpt av en metallblanding som vanligvis besto av 67 % bly, 28 % antimon og 5 % tinn.[1]

De forskjellige størrelsene har tradisjonelt hvert sitt navn. De er imidlertid ikke lenger i vanlig bruk.

Betegnelse Størrelse Anmerkning[1]
Brilliant 3 punkter Brilliant er den minste typesorten, den ble opprinnelig skåret i Amerika.
Diamant 4 punkter Diamant regnes tradisjonelt å ha vært tatt i bruk i 1700 hos den nederlandske boktrykkeren Daniel Elzevirs.
Perl 5 punkter Den første bruken av Perl synes å stamme fra Janon i Sédan (Frankrike), 1627.
Nonpareille 6 punkter Nonpareille, som betyr «uten likemann», brukes i hovedsak til bøker i mindre formater.
Kolonell (Mignon) 7 punkter
Petit 8 punkter Petit, («Liten») og var den minste skriftstørrelsen i alminnelig bruk frem til 18. århundre.
Borgis 9 punkter Borgis (av bourgeois, «borgerlig»).
Korpus 10 punkter Korpus har fått sitt navn etter duodesutgaver av Corpus juris civilis («Lovsamling over sivilrett») fra 1636..
Cicero 12 punkter Cicero er oppkalt etter den romerske politikeren og taleren Ciceros brev, som Peter Schöffer satte og trykte i 12 punkt i 1465.
Mittel 14 punkter Mittel (Tysk: «Midt imellom») utvidet de tradisjonelle skriftgradene petit, korpus, cicero, mittel, tertia, tekst og kanon med en mellomstørrelse.
Tertia 16 punkter Størrelsen er best kjent fra Mainzer-bibelen fra 1462, som var satt i fraktur.
Tekst 20 punkter Denne graden er blant annet brukt i Gutenbergs bibel.
Dobbelcicero 24 punkter
Dobbelmittel 28 punkter
Liten kanon 32 punkter
Kanon 36 punkter
Dobbeltekst 40 punkter
Stor kanon 42 punkter
Liten missal 48 punkter Missal har sitt navn fra «missaler», messebøker i den katolske kirken.
Stor missal 60 punkter
Liten sabon 72 punkter Sabon er en frakturskrift som har navn etter skaperen, Jacob Sabon, som brukte den til fraktursats.
Stor sabon 84 punkter
Real 96 punkter
Imperial 108 punkter

Skriftens vekt

De fleste skrifttyper har minst to måter å utheve skrift på, disse er kursiv og fet. Kursiv (italic på engelsk) var opprinnelig en egen komprimert skriftstil, men brukes nå for tiden ikke i lengre tekster. Kursiv er en variant av en skrifttype med helning mot høyre, men den er designet for seg, og ikke bare en forvridd versjon av den vanlige skrifttypen (oblique).

Fet og halvfet (bold på engelsk) er ikke så mye en versjon av skrifttypen som en tyngde av den. Skrifttyper kan ha flere tyngder (da særlig digitale skrifttyper i OpenType-format), eksempelvis; mager (light), vanlig (regular/roman), halvfet (semibold), fet (bold) og svært fet (black).

I tillegg har noen skrifttyper ulike bredder på skriftene; smal (condensed) og bred (expanded). Den vanligste måten å utheve ikke-kursivert tekst på, er å bruke halvfet skrift.

Andre skriftsnitt

Det finnes en rekke fonter for å illustrere annet enn de ordinære tegnsettene. Eksempler:

  • Symboler- og tegningsfonter. De mest brukte:
    • Zapf Dingbats. Symboler, designet av Herman Zapf i 1978 og lisensiert av ITC. Senere utvidet.
    • Wingdings. Symboler og tegninger. Finnes i minst 3 ulike utgaver (1, 2 og 3). Utviklet av Microsoft.
    • Webdings. Tegninger. Utviklet av Microsoft.
    • Symbols. Symboler og fremmede skrifttegn.
  • Strekkodefonter. Ulike varianter for utskrift av strekkoder. For eksempel for utskrift av EAN og Barcode 128 (alle ASCIIs 128 tegn).

Litteratur

  • Lund, Ole (1991): Skriftprøver
  • Carter, Sebastian (1987): 20th century type
  • Kinross, Robin (1992): Modern typography: an essay in critical history
  • M. R. Kirste: Yrkeslære for settere, Oslo 1947

Se også

Referanser

  1. ^ a b Torgrim Andersen og Kjell Anderberg (1965). Kirstes yrkeslære for settere. Universitetsforlaget. s. 20. 
source: https://no.wikipedia.org/wiki/Skrifttype