Knowledge Base Wiki

En plog (sørlandsk: plau, dansk: plov) er et landbruksredskap med lang historie. Selv om den stadig er blitt forbedret, så har hele tiden formålet med plogen vært å snu jorda slik at overflaten begraves. Samtidig som man graver ned halm, gress og andre planterester, får man løst opp jorda og tilført luft. Luften bidrar til å sette fart i forråtnelsesprosessen. Plogen brukes også til ugressbekjempelse ved at man graver ned ugresset før det får anledning til å sette frø.

Moderne ploger trekkes etter en traktor, men mange steder i verden er det fortsatt hest og okse som trekker plogen. Plogen har ett eller flere skjær. Flere skjær gjør at man kan pløye større areal på kortere tid, men flere skjær stiller også større krav til trekkraften.

En variant av plogen er vendeplogen, som gjør det lettere å pløye mer effektivt. Vendeplogen har to sett med skjær, ett sett står opp i lufta, og ett ned mot bakken. Skjærene er montert slik at man ved å dreie plogen slik at skjærene i lufta kommer ned i bakken, kan snu retningen hvor jorda vendes.

Bøndene i Kina hadde lenge et fortrinn fremfor bønder i Europa, siden de brukte en plog med plogskjær av jern og dertil en jernbeslått, konkav veltefjel. På 1200-tallet nådde oppskriften på støpejern Europa, men selv etter at plogskjær av jern var tatt i bruk, trengtes det flere trekkdyr til å snu tung jord. Først på 1700-tallet regnet Thomas Jefferson seg frem til den konkave veltefjelen, samt en jernebeslått veltefjel kombinert med jernstag, som resulterte i at vestlige bønder kunne pløye like effektivt som kineserne.^[1]

En plog har en eller flere plogkropper, festet til en ås (plogås), som igjen er festet til en eller annen form for ramme, som i sin tur er festet til traktoren. Ploger med mange plogkropper har ofte en kraftig stålbjelke som plogåsene er festet til.

Hver plogkropp er festet til en ås. Plogkroppen (plogelementet) er sett sammen av flere deler: rista, skjæret, veltefjøla, langsiden.

• Åsen: Oppgaven til åsen er å danne et stabilt feste for plogkroppen og trekke den gjennom jorda. Moderne traktorploger er ofte utstyrte med steinutløser, som frigjør plogelementet og hindrer skade på det om det treffer jordfast stein eller røtter. Åsen med plogelementet vipper da opp og går over hindringen. Steinutløseren har en blad- eller spiralfjær som presser plogelementet tilbake til normal arbeidsstilling når hindringen er passert.

• Rista: En vertikal (knivrist) eller skiveformet kniv (kalt skiverist, eller rullekniv) som skjærer i stykker torva i egnet bredde fra kanten. Moderne ploger har vanligvis skiverist, en kvass skive som skjærer i stykker torva, i stedet for knivrist. Skiverista har den fordelen over knivrista at det ikke samler seg halm eller gammelt gress på rista. Om det ligger igjen mye halm på åkeren kan det være en fordel med takket skiverist^[2]. Det er også vanlig med skumrist (skumfjøl), som skjærer av kanten på velta og legger den i bunnen på fora, noe som gjør det lettere å harve uten å dra opp torv.

• Skjeret: Et tilnærmet horisontalt skjær som skjærer løs velta i egnet dybde og løfter den litt opp, slik at den glir inn på veltefjøla. Spissen på skjæret vender litt nedover, for at plogen skal søke seg nedover. Spissen er også bøyd litt inn mot landsiden. Spissen kan være laget som et separat stykke som kan skiftes ut uavhengig av skjæret, med ikke alle ploger har separat spiss.

• Veltefjøla: Veltefjøla er vridd (skrueformet) slik at torva (velta) blir snudd. Lengden på veltefjøla avgjør hvordan velta blir snudd. En lang veltefjøl legger velta uten å bryte den i stykker, noe som kan være en fordel ved pløying av eng. En kort veltefjøl, derimot, bryter velta mer og fører til at jorda smuldrer opp, noe som kan være ønskelig ved pløying av åker. Noen jordsmonn, som morenejord, kan føre til klebing og det er utviklet delvis åpne veltefjøler (stripekropp) som skal hindre klebing. Det finnes også plastbelagte veltefjøler som kan benyttes under vanskelige forhold. Tidligere var det vanlig med veltefjølforlenger, men dette trengs som oftest ikke på moderne veltefjøler.

• Landsiden: Plogkroppen blir presset mot landsiden (jorda) og oppgaven til landsiden på plogkroppen, som er plassert på motsatt side av skjæret på veltefjøla, er å ta opp denne kraften.

• Ploglegemet: Skjæret, landsiden og veltefjøla er festet til plogåsen ned et støpejernstykke kalt ploglegemet.

Måten plogen er festet til traktoren på avhenger av hvor mange skjær plogen har.

• Løfteploger: Moderne ploger med ett til fem-seks skjær er som oftest løfteploger, montert i trepunktsopphenget til traktoren. Etter som trepunktsopphenget er utstyrt med automatisk dybderegulering trenger ikke løfteploger å være utstyrt med dybdehjul, selv om mange likevel er det. Noen traktorer er nå utstyrte med frontmontert trepunktsoppheng, slik at det er mulig å kombinere front- og bakmonterte løfteploger, men dette er enda ikke vanlig.

• Delbårede ploger: Store ploger med mange skjær er koblet til traktoren via trepunktsopphenget, men har i tillegg et dybdehjul, med hydraulisk regulering, etter siste plogelement. Denne typen kalles «delbåret», eller «semiplog». Når man kommer til enden av fora blir framenden av plogen løftet litt før bakenden, slik at alle skjærene pløyer ut fora si. På samme måte, når man begynner med en ny for blir framenden senket først og bakenden litt etterpå, slik at alle forene starter omtrent likt. Noen semiploger har styring på dybdehjulet^[3], slik at det blir lettere å snu.

En åker er sjelden helt plan, så for at plogkroppene skal følge konturene til åkeren er store delbårede ploger ofte satt sammen av to deler med et ledd mellom. Dette er ofte plassert slik at 2/3 av plogkroppene er festet til den fremste delen og resten til den bakre. Det er da plassert en aksling med et eller to dybdehjul ved leddet. Heving/senking skjer da i tre operasjoner, først fremre del av plogen, så midten og til slutt den bakre delen.

• Slepeploger: Ploger med svært mange skjær, dratt av store rammestyrte traktorer og beltetraktorer, er slepeploger. Slike ploger kan ha opp til 14 skjær og blir ikke brukt i Norge, men brukes i noen grad på store bruk i Øst-Europa og Nord-Amerika. For at plogkroppene skal følge konturene til åkeren er slike ploger ofte satt sammen av flere seksjoner, med ledd mellom, på samme måte som store delbårede ploger.

Vendeploger har to sett med plogkropper, som snur hver sin vei, slik at man kan pløye begge veier. Dette sparer tomgangskøring og gjør at man slipper rygger i åkeren som man får når man pløyer i begge retninger med en vanlig plog. Vendeploger koster mer i innkjøp, men etter som slitasjen fordeles på alle plogkroppene blir kostnadene på grunn av slitasje omtrent som for en vanlig plog.

Vendeploger er også tyngre enn andre ploger og krever traktorer med kraftige trepunktsoppheng.

Vendeploger kom tidlig i bruk lenger sør i Europa, som for eksempel i Frankrike. Bruken av vendeploger har økt de siste tiårene og de fleste produsentene leverer nå vendeploger. I brattlendte strøk forsøker man som oftest å legge velta mot bakken for å hindre at åkerjorda føres nedover. Det kan da ikke pløyes begge veier uten å benytte vendeplog.

Svingploger har symmetriske plogkropper, som blir rotert om den vertikale aksen når pløyeretningen endres. De har en noe enklere og billigere oppbygging enn vendeploger, men gjør ikke like bra arbeid på alle jordtyper. Leire og fuktig jord er spesielt problematiske. Denne plogtypen er derfor ikke så utbredt.

Skiveploger har konkave skiver som står på skrå i kjøreretningen, i stedet for skjær og veltefjøler. Skiveploger vender ikke furene og er i den forstand egentlig ikke å regne som ploger. Ved pløying av åker har de den fordelen at de ikke drar med seg halm, men de er ikke brukbare for å pløye opp eng. I motsetning til vanlige ploger har de ingen landside til å ta opp sidekraften. Det oppstår derfor en vridende kraft (dreiemoment) som forsøker å vri traktoren sideveis. For å motvirke dette dreiemomentet plasseres det ofte en skålharv etter skiveplogen, med skåler som vender motsatt vei. I dag har skiveploger langt på vei blitt erstattet av skålharver.

Hvor dypt det pløyes avhenger av flere faktorer, som jordsmonn, klima og hva som dyrkes. Det vanligste er å pløye til en dybde på 20 — 25 cm^[2]. Dette kalles ofte normaldybde. Om det pløyes til en dybde på 25 — 30 cm kalles det dyppløying. I noen sammenhenger kan man nøye seg med å pløye til en dybde på bare 12 — 17 cm (grunnpløying) ^[2]. Grunnpløying fører til raskere nedbryting av gamle planterester, men forsøk har vist at en dybde på mer enn 20 cm øker avlingen med rundt 5 % ^[2]. Ulempen med å pløye dypt er at drivstoffforbruket øker, slik at noe av vinningen med større avling går ut igjen i større drivstoffutgifter. Bredden på fåra, og derfor på skjæret, må stå i forhold til pløyedybden, så jo dypere det pløyes jo større bør bredden på fåra være. For hesteploger har man kommet fram til at et bredde/dybde-forhold på 10:7 kan regnes som egnet^[4]. En pløyedybde på 20 cm bør etter dette kreve en skjærbredde på 28 cm. Økes dybden til 25 cm passer det med en skjærbredde på 35 cm. For traktorploger kan 35 cm være et brukbart alternativ for normaldybde. Det er viktig at traktoren har rett sporvidde og at plogen er rett innstilt før pløyingen begynner. En plog som er feil innstilt gir dårlig resultat og økt drifstofforbruk. Om det er rust på veltefjøla bør det fjernes med en vinkelsliper med fiberskive, for å unngå klebing.

For å pløye opp myr i forbindelse med nydyrking benyttes det av og til ploger i stedet for grøfting. Noen steder ligger det sand under myra og da kan man, om det pløyes dypt nok, blande inn sand i myrjorda for slik å øke dreneringsevnen.

En av de største dyrkingsplogene som er laget ble konstruert av Wilhelm Ottomeyer i Bad Pyrmont i Niedersachsen i Tyskland sist på 1940-tallet. Ottomeyer-plogen kunne pløye til en dybde på 145 cm og førte til store innsparinger. Plogen ble dratt av en ombygd Fowler damptraktor med vinsj. I perioden 1950 til 1970 var Ottomeyer-plogen i drift i Emsland i Niedersachsen. Plogen står nå på Emsland Moormuseum i Hesepe^[5]. Det finnes også en nyere versjon av plogen ^[6].

På jord med bedre bæreevne enn myr benyttes det ofte beltetraktorer for å trekke nydyrkingsploger.

De første plogene ble dratt av trekkdyr som okser eller hester, eller mennesker trakk plogen selv. Disse plogene var laget av tre og lignet mye på en ard. Det som skiller en plog fra en ard er at en plog har en fjøl (veltefjøl) som i større eller mindre grad snur velta. De første plogene klarte ikke å snu velta. De var heller ikke brukbare til å pløye opp torv eller åker med. I jernalderen begynte man å legge jernbeslag på skjæret. For å redusere slitasjen på veltefjøler av tre ble det gjerne innfelt små steiner^[7].

For å snu velta var det nødvendig med flere mann som gikk etter plogen og trampet den ned. Etter disse kom det så andre med en klubbe og slo velta ned og knuste klumper.

Det er kjent at det ble brukt primitive ploger i antikken. I Norge ble plogen tatt i bruk en gang i det første årtusenet e.Kr.^[7]. I vikingtiden var plogen blitt et vanlig redskap og funn av vikingploger viser at plogene var laget av tre med jernbeslag. Det virker som om utviklingen gikk svært sakte i middelalderen, renessansen og barokken. Hver gård laget sine egne ploger og fikk smeden til å lage skjær og jernbeslag etter som de hadde råd til. Det var mange lokale variasjoner, tilpasset jordsmonnet på stedet og lokal tradisjon.

• Grindploger: Denne typen har en separat kort ås som skjæret og nedsiden av veltefjøla er festet til. Den var festet til plogåsen (hovedåsen) med vertikale tverrtre, om lag som på en grindard. Styret var ofte festet til det bakre vertikale tverrtreet. Veltefjøla var ofte en rett fjøl som var festet til det bakre tverrtreet eller til hovedåsen med en fjøl som sørget for rett skråstilling. Skjæret var lenge av samme typen som på en ard og det var først i perioden 1740 — 1780 at usymmetriske skjær ble tatt i bruk^[7]. På denne tiden begynte man også å benytte krum veltefjøl. Grindploger har vært i bruk over store deler av Midtøsten og Europa, Norden inkludert. Firesidig plog var en plogtype som var svært lik grindplogen. Navnet på de ulike plogtypene kunne nok variere fra distrikt til distrikt og kanskje endre seg noe over tid.

• Hjulploger: Hjulploger har vært i bruk helt fra mellomalderen og er å se på flere gamle illustrasjoner. Bayeuxteppet fra 1077 for eksempel har en illustrasjon av en hjulplog og i Danmark mener man å ha funnet bevis på at hjulploger var i bruk i 1285^[7]. Disse hadde en aksling med to hjul foran plogen. På noen hjulploger hvilte åsen direkte på akslingen, mens den på andre typer hvilte på en ramme bygd over akslingen. I det siste tilfellet sto åsen på skrå ned mot plogkroppen. Det var vanlig at bakhjulet var større enn det som gikk på upløyd mark.

Hjulploger ble ofte benyttet der det var stiv jord. Fram til slutten av 1700-tallet var de store og tunge og krevde ofte fire hester^[9] og på stiv jord kunne det bli brukt opp til fem hester^[10]. På 1700-tallet ble det utviklet lettere modeller, men det var ofte stor motstand mot endringer.^[9] Noen nyere hjulploger hadde et lite dybdehjul i framkant. Denne typen var mye lettere enn den eldre typen med aksling.

• Svingploger: Ploger uten hjul kalles svingploger. De er enklere og lettere, men er mer krevende å arbeide med ettersom føreren må styre plogen. Innstillingen har mye å si for hvor lett plogen er å arbeide med. Svingplogene hadde flere hull i festet, plassert i ulik høyde. Ved å flytte draget til skjækerne lenger opp gikk plogen dypere og ved å flytte festet lengre ned gikk den grunnere. På noen svingploger var det også mulig å flytte draget sidelengs for å justere fårbredden.

Utviklingen av svingplogen begynte på 1700-tallet. Både i Nederland og Storbritannia ble det arbeidet med å konstruere ploger som var enklere og lettere enn hjulplogene. Selv om flere enklere ploger ble konstruert gikk det tregt med å overtale gårdbrukerne til å ta dem i bruk. Dette hang mye sammen med at plogene ble laget lokalt i hver bygd. Det var først da industriell plogproduksjon kom igang på 1800-tallet at de nye plogene ble alment aksepterte. I Storbritannia begynte produksjon av ploger der alt var laget av jern og senere stål.

Etter at USA rev seg løs fra kolonimakten Storbritannia måtte de produsere det de trengte lokalt. Dette førte til at flere smeder begynte med plogproduksjon og på 1800-tallet ble det startet industriell produksjon^[11]. Willim Parlin var en av de første^[12]. Andre kjente produsenter, som John Deere og Oliver kom til senere. Nordamerikanske ploger ble også importert til Norge. De hadde treås og var noe lettere enn britiske ploger^[7].

• Vendeploger for hest: Selv om de ikke var så vanlige fantes det også vendeploger for hest. I Frankrike for eksempel ble det produsert slike ploger. De var dyrere og noe vanskeligere å arbeide med, men man slapp ryggene som ved teigpløying. I Hemsedal^[13] blir det fortalt at de på hver gård hadde to ploger, en «sørplog» og en «nordplog», og at de pløyde annethvert år med hver av dem. I 1880 begynte Mustads Fabrikker å produsere vendeploger i Norge, slik at det kunne pløyes både fram og tilbake, noe som ble regnet som et stort framskritt^[13].

• Flerskjærsploger for hest: I mange land ble det produsert toskjærs, og mer sjelden, treskjærs hesteploger. I USA ble det vanlig å montere sete på hesteploger, av samme type som på en slåmaskin. Disse ble kalt «sulkyploger».

Utviklingen av dampmaskinen førte til at damptraktorer ble tatt i bruk til pløying. På grunn av at damptraktorene var store og vanskelige å manøvrere ble de i Europa utstyrte med vinsjer og brukt til å trekke ploger med flere skjær. Slike ploger var vanskelige å snu, så de ble bygd som vippeploger. Dette var egentlig to ploger bygd sammen, en i hver retning, med en aksling og to hjul på midten. Plogen var symmetrisk rundt akslingen, slik at den balanserte rundt den. Man kunne derfor vippe ned plogen på den ene enden, alt etter hvilken retning plogen ble dratt. Det var nødvendig å ha en person sittende på plogen for å styre den.

Dampdrevene vippeploger var mye brukt i Storbritannia og til dels i Tyskland. Noen få ble importert og testet ut i Sverige, men fikk ikke noe gjennomslag der. Det er ikke kjent at de ble importert til Norge. Det første forsøket på å trekke en plog med en dampdreven vinsj ble gjort av John Heatcoat i 1834^[14][9], men det var ikke før i 1850-årene at denne metoden kom i praktisk bruk. Det var to systemer i bruk, den ene metoden, fremmet av Howard, gikk ut på å benytte bare en dampmaskin og et komplisert system med jordanker og ståltau rundt åkeren for å trekke en vippeplog. Det andre systemet benyttet to damptraktorer, en på hver side av åkeren, som dro plogen i hver sin retning. Dette systemet, fremmet av John Fowler & Co. var dyrere, men det hadde den fordelen at man slapp det tunge arbeidet med å flytte jordankre for hver får. Man kunne også bruke litt mindre kjeler, ettersom hver dampmaskin ble brukt i bare en retning og slik fikk anledning til å bygge opp damptrykket mens den andre maskinen arbeidet. Dette utstyret var så dyrt at det bare var storgods som hadde råd til å kjøpe sine egne maskiner. De fleste ble kjøpt av entreprenører, som så tok på seg pløying for de enkelte gårdbrukerne. Det var systemet med to damptraktorer som fikk størt utbredelse og i Storbritannia var disse i bruk helt til ut på 1930-tallet. Mens Egypt var under britisk okkupasjon importerte okkupasjonsmakten damptraktorer og vinsjdrevne vippeploger som de brukte der.

I Nord-Amerika ble damptraktorene brukt for å pløye opp prærien og det var godt om plass og ikke så farlig at traktorene var vanskelege å snu. Det ble derfor brukt slepeploger som ble festet til traktorene med en kjetting. Det ble benyttet store saktegående traktorer og mange plogkropper. Det var ikke uvanlig med 8- og 10-skjærs ploger, men noen ploger hadde opp til 14 skjær. For å få alle plogkroppene til å pløye like dypt var det ofte nødvendig med flere mann per plog. Disse stod på en plattform fremst på plogen og justerte pløyedybden til de ulike plogkroppene.

Rundt 1910 begynte bruken av traktorer med bensin- eller parafinmotor, men det ble brukt samme type ploger som for damptraktorene og farten var lav. I Europa begynte man også å bruke traktorer med innvendig forbrenningsmotor og både traktorene og plogene var mindre enn i Nord-Amerika. Ofte var det ombygde hesteploger som ble brukt. I begynnelsen ble plogen slept etter en kjetting og det var nødvendig å ha en mann på plogen til å styre den. Etter hvert ble det utviklet ploger spesielt for traktor som ble dratt etter en trekkbom på traktoren. Disse plogene ble utstyrt med spaker som føreren kunne nå, slik at det ikke trengtes noen til å styre plogen. Slepeploger var den dominerende plogtypen fram til andre verdenskrig.

Slepeplogene hadde en mekanisk løfteanordning, drevet fra det ene hjulet. Denne ble koblet inn ved at føreren dro i en snor ved enden av fåra. For å senke plogen dro han i snora på nytt.

I 1936 kom Ferguson-Brown, med trepunktsoppheng, på markedet, men salget gikk tregt både fordi den var omtrent dobbelt så dyr som Fordson og fordi det var nødvendig å kjøpe redskap tilpasset trepunktsopphenget. I Nord-Amerika fikk løfteplogene innpass da Ford begynte å produsere Ford-Ferguson 9N i 1939. I Europa ble det ikke fart på salget før Ferguson satte i gang produksjonen av TE-20 i 1946. Denne traktoren egnet seg godt på små brattlendte bruk og ble populær i Norge, noe som førte til at løfteplogen også vant innpass. I begynnelsen ble det importert Ferguson-ploger, men etter hvert satte de norske produsentene Kverneland, Kyllingstad og Underhaug i gang produksjon av løfteploger.

• 
  En hjulplog fra romertiden.
• 
  Anglosaksisk plog: Illustrasjon fra et middelaldermanuskript.
• 
  Dette utsnittet av bayeuxteppet fra 1077 viser en hjulplog i nedre venstre hjørne.
• 
  Hjulplog fra 1600-tallet: Illustrasjon fra Dejiny Ceskoslovenska (Tsjekkisk saga)^[15].
• 
  Treplog med jernbeslag.
• 
  Hjulplog fra 1489.
• 
  Kinesisk plog, fra en illustrasjon fra 1637.
• 
  Yakokser dreg plogen i Tibet.
• 
  Denne plogen fra Nebraska i USA i 1887 har en kraftig ås av tre.
• 
  Illustrasjon fra Brockhaus og Efron^[8].
• 
  Illustrasjon fra Brockhaus og Efron^[8].
• 
  Illustrasjon fra Brockhaus og Efron^[8].
• 
  Illustrasjon fra Brockhaus og Efron^[8].
• 
  Hjulplog: Illustrasjon fra Brockhaus og Efron^[8].
• 
  Krokploger fra Kaukasus: Illustasjon fra Merzbacher og von Ammon^[16]
• 
  Hjulplog i det tidligere Yakutsk oblast i Sibir i Russland.
• 
  Plog utstilt på Rollag bygdetun.
• 
  Hestplog med enkelt dybdehjul.
• 
  Hjulplog for hest.
• 
  Howard Champion fra 1851.
• 
  Vendeplog for hest.
• 
  Sulkyplog.
• 
  nordamerikansk toskjærs plog for hest.
• 
  Vippeplog for hest.

• 
  Vippeplog og damptraktor.
• 
  Ivel traktor med slepeplog i 1912.
• 
  Fordson N med slepeplog.
• 
  Ransomes slepeplog i arbeid.
• 
  Nybrotsplog fra 1930-tallet.
• 
  Pløying med Caterpillar 75 beltetraktor.

• 
  Pløying med toskjærs løfteplog.
• 
  Toskjærs løfteplog.
• 
  Fordson E27N (Stegamajor) med toskjærs løfteplog.
• 
  Massey-Ferguson 135 med løfteplog.
• 
  Vendeplog fra 1960-tallet.
• 
  5-skjærs Baeke vendeplog.
• 
  Tohjulstraktor med vendeplog.

• 
  Kuhn delbåret vendeplog med hydraulisk steinutløser.
• 
  10-skjærs Lemken delbåret plog med midtledd.
• 
  12-skjærs Lemken delbåret plog med stripekroppveltefjøler.
• 
  En Kirovetz K700 med delbåret plog.

• Gravestokk
• Ard
• Hjulplog
• Snøplog

• (en) Ploughs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Plough – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Se ploger i DigitaltMuseum