Knowledge Base Wiki

Artikkelen inngår i serien om Norges historie
Epoker
Steinalder (–1700 f.Kr) Bronsealder (1700–500 f.Kr) Tidlig jernalder (500 f.kr–500 e.Kr) Merovingertiden (500–793) Vikingtiden (793–1066) Tidlig middelalder (1066–1130) Borgerkrigstiden (1130–1240) Høy- og senmiddelalder (1130–1537) Fra reformasjon til enevelde (1537–1660) Fra enevelde til Kielfreden (1660–1814) Riksforsamlingen (1814) Embetsmannsstaten (1814–1884) Industrialiseringen (1850 –1900) På vei mot selvstendighet (1884–1905) Unionsoppløsningen (1905) Fra venstrestat til kriseforlik (1905–1940) Krig og okkupasjon (1940–1945) Norge i etterkrigstida (1945–1972) Oljealderen (1972–)

Norsk historie fra reformasjon til enevelde omfatter perioden fra reformasjonen ble innført i Norge i 1537 og frem til eneveldet ble innført i 1660. I denne perioden ble riket styrt av den danske unionskongen sammen med et adelig riksråd. Norge var underlagt Oldenburg-dynastiet og ble styrt fra København. Dette fortsatte helt frem til Grunnloven ble vedtatt i 1814.

Selv om Norge var et lydrike under Danmark etter 1537, var Norge fortsatt i praksis et eget rike. Norsk talespråk og skikker levde videre, men det var kongen og riksrådet i København som bestemte. Adelige lensherrer, de fleste av dem danske, styrte Norge på vegne av kongen. Danmark-Norge og Sverige førte krig med hverandre flere ganger i perioden, og Sverige vokste til en stormakt i Norden. På grunn av skattetrykket presset de rike borgerne i København igjennom at adelen også skulle betale skatt, og under denne konflikten benyttet kong Fredrik III muligheten til å innføre enevelde i Danmark-Norge i 1660.

I 1537 hadde Norge allerede en lang forhistorie med union med andre riker. Fra 1319 fikk Norge felles konge med Sverige; Magnus Eriksson, og fra 1397 ble også Danmark inkludert da de nordiske rikene inngikk den såkalte Kalmarunionen. Sverige brøt ut i 1523, mens Norge og Danmark fortsatte unionen. Norge var fortsatt formelt likestilt med Danmark, men unionskongen var dansk, og rikets administrasjon lå i Danmark. Det norske riksrådet ble stadig overkjørt av kongen, og Norge ble i stadig større grad den svake parten i unionen.^[1]

Reformasjonen var et oppgjør med den romersk-katolske kirke som begynte i 1517. Det nye med Luthers lære var, forenklet sagt, at den bygde på Bibelen alene, ikke på pavens autoritet og kirkens tradisjoner. Den lutherske læren gav de verdslige fyrstene myndighet over kirken, noe som gjorde mange konger positivt innstilt. Reformasjonen hadde også støtte i folkelige bevegelser i Nord-Europa.^[2]

I Norden var både den svenske kongen Gustav Vasa og den dansk-norske kongen Frederik I i opposisjon til den katolske kirken. Sverige innførte reformasjonen i 1527, og i Danmark gikk det samme vei. I Norge var derimot alle katolikker. Den avsatte kongen Christian II forsøkte i 1532 å opptre som norsk konge, og fikk støtte av den norske katolske kirken med erkebiskop Olav Engelbrektsson og norske selvstendighetstilhengere. Christian II tapte imidlertid for Frederik I, og flere norske katolske biskoper måtte betale høye bøter til kong Frederik. Året etter døde Frederik I, og det brøt ut en borgerkrig i Danmark, den såkalte Grevefeiden. Frederik Is sønn, lutheraneren Christian III, gikk seirende ut av konflikten. I 1534 ble Christian III valgt til ny konge, og i 1536 hadde han fått kontroll over hele Danmark. Samme høst vedtok han å avskaffe det norske riksrådet og innføre reformasjonen i Norge. Vedtaket ble gjennomført med statskupp i 1537, og dermed hadde Norge ufrivillig innført reformasjonen og blitt et lydrike under Danmark.^[3]

Munker og nonner måtte forlate klostrene og leve et vanlig liv, og i kirkene forsvant alle relikviene. I Trondheim ble Olav den helliges kiste hogd opp, fraktet til København og smeltet om til mynter.

Noen katolske prester lot seg overtale til å fortsette som prester etter reformasjonen, mens andre gikk av. Biskopene ble erstattet med lutherske superintendenter.^[4] Man gav ordre om at de gamle skikkene skulle opprettholdes, for at det ikke skulle bli «forskrekkelse eller uenighet blant den fattige, simple og uforstandige allmue».^{[trenger referanse]} Slik ble protestantismen forsiktig innført de første årene. Senere utnevnte kongen mer luthersk rettroende prester og biskoper, mange av dem danske. Utover på 1500-tallet kom myndighetene til å slå hardt ned på dem som drev med såkalt vranglære (dvs. forkynte katolsk lære).

Den nye lutherske statskirken i Norge hadde kongen som overhode. Dermed overtok kongen eierskapet til alle kirkens eiendommer i Danmark-Norge. For Norge gjaldt det ca. 40% av jorda. Kongen innkasserte også bøtene folk måtte betale dersom de brøt kristenretten. De lutherske prestene forkynte ikke bare evangeliet, men mante også til lydighet mot kongen og øvrigheten. Dermed ble kongehuset rikere, og kongens makt ble styrket som et resultat av reformasjonen. I Norge fantes ikke folkelige protestantiske bevegelser slik som i Danmark og Sverige. Reformasjonen var kun et resultat av Christian IIIs politikk, og trosskiftet hang nøye sammen med maktskiftet.^[2]

I Christian IIIs håndfestning fra 30. oktober 1536, paragraf 3, står det^[5]

heretter [skal Norge] være og forbli under Danmarks krone, liksom en av de andre lands­del­ene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.

Denne såkalte Norgesparagrafen ble likevel ikke fulgt. Norge ble konsekvent omtalt og ansett som et rike, ikke som en dansk landsdel, og Christian III kalte seg «konge av Danmark og Norge».^[6]

Norge var delt inn i fire hovedlen, og hvert av disse var videre delt inn i mindre len. Lenene ble styrt av lensherrer som for det meste bestod av dansk adel, men i noen tilfeller norsk adel. Lensherrene hadde ansvaret med å kreve inn skatt og toll, lede soldater i krig, tilsette prester og dømme i de høyeste domstolene. Kontrollen med lensherrene var ikke den beste, og mange av dem puttet mye penger i egen lomme.

Etter den nordiske sjuårskrigen (1563–1570) innså kongen at det var for vanskelig å styre Norge fra København. Kommunikasjon var vanskelig på grunn av fjell og fjord, og det var lang vei til konge og riksråd. Derfor bestemte kongen seg for å utnevne lensherren av Akershus len til stattholder i Norge; han skulle være kongens stedfortreder. Stattholderen fikk først ikke mye innflytelse utenfor Akershus slottslen, men utnevnelsen viste at kongen så på Norge som et eget rike.

Den første stattholderen var Povel Huitfeldt, utnevnt av kong Frederik II i 1572. Stattholderen ble særlig brukt til å øke skattene, noe som var nødvendig for å finansiere kriger. Nordmennene betalte i utgangspunktet mindre skatt enn danskene, men med utnevnelsen av en stattholder ville kongen endre på dette. Stattholderen ledet også opprettelsen av en egen norsk hær, etablerte administrering av trelast- og bergverksindustrien, og opprettet et nytt postvesen.^[7]

Mellom 1618 og 1648 pågikk den såkalte trettiårskrigen i Europa. Krigen foregikk stort sett i dagens Tyskland mellom protestantiske og katolske stater. Selv om den tilsynelatende var en religionskrig, var politiske forhold vel så viktige. De fleste landene som var involvert hadde gjerne forskjellige mål med å være med i krigen. For de nordiske landenes del var det kontroll med de baltiske statene som var målet.^[8] Svenskene kontrollen over Østersjøen og erobret Livland fra Russland. Kong Christian IV var urolig for den svenske ekspansjonen og gikk inn i krigen på protestantisk side. Etter et katastrofalt nederlag måtte han flykte nordover. Sverige gikk også inn i krigen og vant store seire på tysk jord. Nordmennene deltok ikke i krigen, men måtte betale stadig høyere skatter for å finansiere den.^[9]

Ved midten av 1500-tallet var Danmark-Norge og Sverige omtrent like store. Siste halvdel av 1500-tallet bygde svenskene opp en disiplinert bondehær. I Sverige hadde de inntekter fra rike sølv- og kobbergruver og et effektivt skattevesen. Dermed kunne kongen betale profesjonelle leiesoldater som supplerte bondehæren. Dette gjorde det mulig for Sverige å ekspandere kraftig i det neste århundret.

Svenskene ønsket å få kontroll over norskekysten fra nordre del av Nordland og nordøstover. Rundt 1600 ble striden om Nordkalotten hissigere, og kong Christian IV erklærte krig mot Sverige i 1611 (Se Kalmarkrigen). Selv om målet med krigen, å erobre hele Sverige, ikke ble nådd, gav svenskene avkall på sine krav på kysten av Troms og Finnmark. Det tok lang tid før Sverige og Danmark ble enige om hvor grensen mellom Sverige og Norge skulle gå, og først med Lappekodisillen i 1751 var grensene klare i nord.^[10]

Den nordiske syvårskrigen (1563-1570) og Kalmarkrigen (1611-13) var den dansk-norske kongens forsøk på å få Sverige tilbake i unionen, noe som mislyktes totalt. I 1643 gikk Sverige til angrep på Danmark og okkuperte Jylland, den såkalte Hannibalfeiden (oppkalt etter den norske stattholderen Hannibal Sehested). Ved Brømsebro-freden i 1645 måtte Danmark-Norge avstå flere landområder, blant annet Jemtland og Herjedalen.

Midt på 1650-tallet førte svenskene et felttog mot Polen, uten å lykkes. Nå så kong Fredrik III sjansen til å hevne seg for Brømsebro-freden og erklærte krig mot Sverige i to omganger i slutten av 1650-årene, de såkalte Karl Gustav-krigene. Men det var svenskene som kom på offensiven. Vinteren 1657-58 frøs sjøen mellom de danske øyene, og svenskene marsjerte til Danmark og erobret Fyn og gikk i land på Sjælland. Ved freden i Roskilde måtte Danmark-Norge avstå enda mer land, blant annet Skåne, Halland og Blekinge fra Danmark, og Båhuslen og Trondheims len fra Norge. Dermed ble Norge delt i to.

Svenskene drømte fremdeles om et Stor-Sverige og beleiret København. Den norske krigsinnsatsen var stor, da nesten hele Danmark var okkupert av svenske soldater. Beleiringen ble brutt da kong Karl X Gustav døde plutselig under angrepet på Halden. Den dansk-norske unionskongens kriger var ikke populære i Norge. Med unntak av den siste delen av Karl Gustav-krigene, der nordmennene kjempet for å få tilbake norske landområder, så nordmennene på krigene som kongens kriger, og deltok ofte motvillig. Ved freden i København fikk Danmark-Norge tilbake Trondheims len og Bornholm, men Sverige beholdt sin plass som stormakt i Norden.^[9]

I senmiddelalderen begynte de store pestepidemiene, den mest kjente av dem er svartedauden i 1349-1350. Etter dette sank folketallet i Norge med 60%. Som en følge av dette ble mange gårdsbruk forlatt, fordi den synkende folkemengden gjorde at man kunne forlate dårlige gårder og finne seg bedre og mer sentrale gårder fordi så mange mennesker hadde dødd. På 1500-tallet begynte imidlertid folketallet å øke igjen. Folketallet økte kraftig i løpet av 1500-og 1600-tallet, og på bare 150 år var befolkningen tredoblet. På grunn av den økende folkemengden ble løsningen først å ta i bruk de forlatte gårdsbrukene fra senmiddelalderen, de såkalte ødegårdene, og siden å dele opp de gårdene som var. Der hvor det var minst ledig jord, ble den gjennomsnittlige gården mye mindre enn før. Dette gjaldt spesielt for Agder, på Vestlandet og Trøndelag. Dette var også områder der befolkningen også vokste mer enn i landet som helhet.^[11]

Ni av ti nordmenn bodde i denne perioden på landsbygda og livnærte seg ved jordbruk. Kvinnene gjorde det meste av det daglige arbeidet på gården, mens mennene drev med tilleggsnæringer som skogbruk, jakt og fiske, eller pliktarbeid for godseieren. På grunn av befolkningsøkningen ble det nødvendig å intensivere jordbruket. Husdyrene ble sluppet på beite om våren og sultefôret inne i om vinteren. Ofte fikk de ikke høy, men tørket løv fra styving. Barna ble tidlig sendt bort i tjeneste hos andre på grunn av matmangel.^[12]

Fra begynnelsen av 1500-tallet vokste det frem nye næringsvirksomheter i Norge; trelast og bergverk. På midten av 1500-tallet ble oppgangssagen innført, og bøndene kunne derfor starte egne sagbruk. Det var stor etterspørsel etter norsk trelast fra blant annet Nederland, Skottland og England, på grunn av utvikling av skipsfart. Mens det var bøndene som startet med trelasten, var det kongen eller adelen som drev gruvene, fordi gruvedrift krevde langt mer kapital, kunnskap og arbeidskraft enn hva trelast gjorde. Det ble startet både jernverk, kobberverk og sølvverk. Sølvgruvene på Kongsberg ble startet av kong Christian IV i 1623. Kobbergruvene på Løkken og Røros ble drevet av byborgere i Trondheim. Til driften av bergverkene ble det hentet inn eksperter og fagarbeidere fra utlandet, oftest fra Tyskland. Det ble produsert alt fra våpen til mynter. Den berømte Gimsøydaleren, som ble produsert på Gimsøy kloster utenfor Skien i 1546, er et produkt av de nye bergverksnæringene. Både bergverk og trelast hadde store ringvirkninger for lokalsamfunnene, og bidro til at det ble flere arbeidsplasser, men også flere plikter for lokalbefolkningen. Ved bergverkene var det vanlig at bøndene måtte utføre diverse pliktarbeid, for eksempel levering av ved eller kull til gruvedriften.^[13] Nederlandske kart fra slutten av 1500-tallet viste særlig beliggenheten for norske sagbruk («zaghe») og kartene viste at tømmer og trevirke var nederlendernes hovedinteresse på Norges kyst. Nederlandske Lucas Waghenaer tegnet i 1592 et kart over Norges kyst helt til Arkhangelsk. Willem Barentsz seilte i 1594 til Novaja Semlja og i 1596 til Svalbard og Bjørnøya som ble kartlagt.^[14]

Det fantes i liten grad noe domstolssystem på 1500- og 1600-tallet. På bygdene fantes det bygdeting, der saker ble avgjort av en jury av lokale bønder, og senere ble det også grunnlagt et tilsvarende byting for byene. Tingene møttes noen ganger i året for å ta stilling til straffesaker, tvister og tinglysninger. Ofte ble også viktige kunngjøringer og nyheter tatt opp. Lovverket var fortsatt Magnus Lagabøtes landslov fra slutten av 1200-tallet, men det gammelnorske språket i denne begynte nå å bli vanskelig å forstå, ettersom det norske språket hadde gjennomgått store endringer. Den eneste riksdomstolen var rettertinget, som var en del av den danske herredagen. Herredagen kom sammen i Norge fast hvert tredje år fra 1599. Dette var ikke noen fast øverste ankeinstans slik som dagens høyesterett; hvem som fikk sakene sine tatt opp i herredagen avhang mye av vedkommendes sosiale status. På slutten av 1500-tallet ble det gradvis mer system i domstolene, og kongen opprettet et eget embete, sorenskriveren, som skulle gi domstolene råd. Etterhvert ble sorenskriveren også dommer. Påtalemyndigheten lå hos fogden, mens lensherrene fungerte som et slags politi.^[15] I 1604 fikk Norge en ny lov, Christian IVs Norske Lov. Dette var i hovedsak bare en oversettelse av Magnus Lagabøtes landslov til moderne dansk, men den nye loven var likevel viktig, idet den var langt mer tilgjengelig for dem som skulle bruke den. Først i 1687 kom en helt nyskrevet norsk lov, Christian Vs Norske Lov.^[16]

På 1500-tallet ble statsmakten stadig sterkere, i Norge som ellers i Europa. Samfunnet var hierarkisk oppbygget, med kongen på toppen. Under kongen var embetsmennene, de fleste av dem prester. Prestene var etter reformasjonen underlagt kongen, mens de tidligere var underlagt paven. Den hierarkiske strukturen gjenspeilet seg også i familien; der faren var familiens overhode og autoritet. Gudsbespottelse og majestetsfornærmelse var de groveste forbrytelsene man kunne begå, og ble straffet med døden.^[17] Det hierarkiske samfunnet skapte grunnlaget for det som skulle komme; den eneveldige staten.

Før 1660 var Danmark-Norge et valgkongedømme, og kongen styrte sammen med et dansk adelig riksråd. Kongens makt var begrenset, og riksrådet kunne velge hvem som skulle være kongens etterfølger når han døde. Dermed kunne riksrådet sikre privilegier for adelen, og bare høyadelen fikk toppstillinger i administrasjonen. Men i første halvdel av 1600-tallet klarte ikke adelen å oppfylle sin plikt i landets forsvar. Ny krigsteknikk, leiesoldater og kanoner svekket adelens militære betydning. Det var først og fremst leiesoldater, københavnborgere og norske bondesoldater som forsvarte riket mot svenskene.

Alle krigene, spesielt mot Sverige hadde gitt kongen en stor gjeld, og nå trengte han flere inntekter. Kongen hadde lånt penger, blant annet fra rike borgere i København, for å dekke utgiftene til krig. Når krigene var slutt var borgerne interessert i å få mer innflytelse i administrasjonen for å sikre sine økonomiske interesser. Adelen på sin side nøt skattefrihet, og var heller ikke interesserte i å begynne å betale skatt. Dermed var det naturlig at borgerne og kongen gikk inn i en allianse. På stendermøtet foreslo borgerne og prestene at Fredrik III og hans etterkommere skulle få arverett til tronen, altså å innføre et arvekongedømme. Kongen og hans tilhengere mente at krigsnederlagene viste at riket trengte en sterkere statsmakt.

Adelen var upopulær fordi mange mente at de ikke hadde gjort sin plikt i krigene mot Sverige. Fredrik III stengte byporten og kongetro leiesoldater holdt vakt. Sperret inne i et fiendtlig København gikk riksrådet med på kongens og borgernes forslag, og det ble bestemt at Fredrik III skulle bestemme hvordan rikene skulle styres i fremtiden. Dermed grep kongen sjansen og sikret seg enevoldsmakt i et fredelig statskupp der ingen kom til skade. Den 18. oktober 1660 ble Frederik hyllet som eneveldig konge av en samlet stenderforsamling på slottsplassen. Denne styringsformen fortsatte helt til 1814 i Norge.^[18][19]

I Kongeloven 1665 ble den eneveldige styreformel endelig fastslått.

• Danmark-Norge
• Dansketiden

• Steinar Imsen: Da reformasjonen kom til Norge Cappelen Damm Akademisk 2016 ISBN 9788202522841
• Øystein Rian: Den nye begynnelsen: 1520-1660 bind 5 i Aschehougs Norgeshistorie, 1995
• Rolf Fladby: Gjenreisning 1536-1648 bind 6 i Cappelens Norgeshistorie

• Norgeshistorie.no: 1500–1660: Kirkestat