Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
En militærbase er et område som er opprettet for å huse militært utstyr, soldater og andre personer som jobber for et militærvesen. Basene kan ha et eller flere formål, som eksempelvis fortifikasjon, lager, militær skipsbygging, militær utdanning, militær administrasjon, og strategisk ledelse. Rene administrasjons- eller skoleinstitusjoner vil normalt ikke betegnes som militær base. Historisk har militære baser alt etter formålet, blitt lagt på strategisk viktige steder, eller omvendt på godt beskyttede steder langt inne på eget territorium for å unngå fiendtlig overtakelse.
Historisk har oversjøiske militærbaser ofte hatt som oppgave å stasjonere tropper som kontrollerer en koloni. I krigstid eller fredsbevarende operasjoner kan det etableres midlertidige militære baser. Eksempler fra Afghanistan er Ghowrmach-basen og Marmal-leiren, Bhagram-basen og Eglin Air Force Base.
I mange land vil militære baser bygges av sivile entreprenørselskaper, mens andre land har egne spesialiserte utbyggingsavdelinger organisert under forsvarsmakten, Eksempler på det siste er Royal Engineers som har bygget mange av de britiske militærbasene, og U.S. Army Corps of Engineers som har gjort en rekke militære byggeoppdrag på vegne av USA.
Militærbaser kan ha inntil 10 000 eller flere styrker stasjonert. I Sovjetunionen var det under den kalde krigen tradisjon for å definere hele byer som militære soner, særlig der hvor det skjedde viktig våpenforskning. Fort Bragg i USA har mer enn 50 000 stående mannskaper.[1]
Det er i Vesten vanlig å lokalisere baser nær byer for å kunne gi mannskaper et tilbud av sivile tjenester, jobbmuligheter for ektefeller, osv. Således hadde Tyskland hele ti baser med mer enn 3 000 mannskaper i 2011, hvorav alle unntatt to lå i byer med mer enn 100 000 innbyggere.[2] Ofte har man samtidig en arv av mange små militære anlegg. Det tyske forsvaret hadde i hele 394 tjenesteder i 2011, men av disse ble 91 besluttet sterkt redusert og 31 baser besluttet helt nedlagt - inklusive seks steder som hadde mer enn 1 000 tjenestegjørende mannskaper.[3] Danmark har svært få baser, eksempelvis har flyvåpenet og Søværnet felles hovedkvarter i Karup på Jylland.[4]
Ved militærbaser hersker militær jurisdiksjon; militærpoliti, vakter og offiserer har generell politimyndighet i baseområdet og umiddelbare omgivelser. Det er ikke uvanlig med fotoforbud i en viss avstand til basen, og generelt adgangsforbud for uvedkommende til selve baseområdet. I Norge var beskyttelsen og ferdselsforbudet hjemlet i lov om forsvarshemmeligheter fra 1914, og i sikkerhetsloven fra 1998.
Landstridskrefter har ofte baser med lager- og utdanningsfunksjoner, mens den strategiske ledelsen kan skje fra ulike stabskomplekser som ikke er særlig stedsbundet. Russland har en viktig, fremskutt base i Kaliningrad ved Østersjøen. Historisk sett har Sverige hatt ulike baser for hæren, etter freden i Roskilde fikk Sverige bedre tilgang til Kattegat og etablerte Karlsten festning i Marstrand som fremskutt styrkebase mot Danmark-Norge. Storbritannias viktige landstridsbaser har omfattet Preston (1848), Sheffield (1854) og Chelsea (1861), samt i etterkrigstiden også Westfalen Garrison i det vestre Tyskland, som er base for den 20. pansrede infanteribataljon. Irland har sin hovedbase for hæren i Kildare (Curragh Camp) siden 1855. Frankrike har oversjøiske hærbaser i blant annet Fransk Guyana, Gabon, Senegal, og Ny-Caledona, som alle er nåværende eller tidligere kolonier.
Innenfor atlanterhavsområdet har både Østblokk- og NATO-landene hatt viktige, ofte kombinerte baser som i etterkrigstiden har antatt enorme dimensjoner. Ikke minst har baser for marinestyrker, på grunn av store plassbehov, opptatt store arealer, slik som de store marinebasene i Pearl Harbor, Norfolk, Gibraltar, Portsmouth og Bergen. USAs marine har en viktig base med tilhørende interneringsleir i Guantanamo på Cuba, en arv fra tiden før Castro-regimet kom til makten i 1959. Sovjetunionen har hatt store marinebaser i Zapadnaja Litsa og Severomorsk (Nordflåten), Kaliningrad og Paldiski (Østersjøflåten), Sevastopol (Svartehavsflåten) og Vladivostok (Stillehavsflåten), samt oversjøisme marinebaser i blant annet Tartus i Syria. og Cam Ranh i Vietnam. Historisk hadde den dansk-norske marinen hovedbase på Holmen i København, som forble hovedbase for den danske marine i 300 år fra 1690 til 1990. Den svenske marinens hovedbase var skiftevis Stockholm eller Karlskrona. Storbritannia har historisk hatt viktige marinebaser i Bristol, Sheerness (verft), Malta (Fort Madalena), Gibraltar og Cape Town, dagens hovedbase er Portsmouth[5] mens det i 2015 ble startet bygging av en fremskutt britisk marinebase i Bahrain i Persiagulfen.[6] Den tyske marine har benyttet baser i Kiel, Eckernförde, og Wilhelmshaven. Frankrike har hovedbase for marinen i Toulon og framskutt base i Djibouti.[5]
I Nederland oppstod betegnelsen orloog om militært skipsflagg, og orlogsstasjon ble en nordeuropeisk betegnelse på marinebaser.
Også militære flyplasser er ofte større baser for strategisk ledelse, utdanning, eller utrusting av kampfly. Den operative hovedbasen for U.S. Air Force er Langley-Eustis-basen i Newport News, Global Strike Command har hovedbase ved Barksdale Air Force Base i Louisiana, mens de amerikanske luftstyrkene har større baser også ved Ramstein Air Base i Tyskland, Aviano Air Base i Italia, Kunsan Air Base i Sør-Korea, og Kadena Air Base i Japan. Det britiske Royal Air Force har hovedbase ved Brize Norton og oversjøiske baser på blant annet Ascension Island og Falklandsøyene. Det amerikanske og britiske flyvåpen har felles framskutte baser blant annet på Diego Garcia, i Incirlik i Tyrkia, og Al-Udeid Air Base i Qatar - sistnevnte med 10 000 amerikanske soldater stasjonert i 2015.[7] Det franske flyvåpenet har hovedbase ved Istres og en viktig framskutt base i Djibouti.[5] Nederlands flyvåpen har sin integrerte hovedbase i Nieuw-Millingen ved Apeldoorn.
I mellomkrigstiden hadde Norge korte rekruttøvinger av 3-4 ukers varighet, og de foregikk ofte på små lokale samlingssteder hvor rekruttene bodde hjemme under øvelsen. Disse kunne etter hvert samles og utbygges til regionale rekruttskoler, som Norge hadde helt fram til 1990-årene.
I Norge har antallet militære anlegg også blitt dramatisk redusert siden den kalde krigen, med nedleggelse av blant annet Hærens anlegg på Eggemoen, Hvalsmoen, Helgelandsmoen, Jørstadmoen, Sessvold, Terningmoen, Evjemoen, Gimlemoen, Vatneleiren, Trondenes og Porsanger, videre marinens baser ved Olavsvern, Karljohansvern og Marvika, samt flybasene på blant annet Rygge, Gardermoen, Asker, Kjevik, Værnes, Bodø, og (2017) Andøya.
Hæren i Norge har hatt viktige trenings- og troppebaser ulike steder i landet. I mellomkrigstiden hadde Norge fortsatt rester av et landbasert festningsvesen, med viktige styrkebaser i Halden, Kongsvinger, Kristiansand, og Trøndelag. I etterkrigstiden var det større baser i Indre Troms (divisjonsnivå) og Porsanger (bataljonsnivå), grensestyrke i Sør-Varanger (bataljonsnivå), samt lagre for alliert utstyr i Nord-Trøndelag. I mellomkrigstiden hadde Norge også et fast stasjonert grensekompani mot Finland i Skibotn.
I Norge har marinens hovedbase vært Fredriksvern (Stavern), Karljohansvern (Horten), og Haakonsvern (Bergen), mens mindre marinebaser har omfattet særlig Sortland for Kystvakten, Olavsvern (Tromsø) for ubåtvåpenet, og Marvika (Kristiansand) for samtrening med tysk marine.
I Norge har historisk Fornebu, Gardermoen (transportfly), Rygge flyplass, Bodø flyplass og Ørland flyplass vært viktige baser for Luftforsvaret, mens redningshelikoptrene har hatt seks baser, blant annet Rygge, Sola, og Banak. I framtiden vil Ørland være luftforsvarets eneste fullt utrustede flystasjon for kampfly.
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
