Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
| Lydia | |||
|---|---|---|---|
| Land |  Tyrkia | ||
| Grunnlagt | 1200 f.Kr. (Julian) | ||
| Opphørt | 546 f.Kr. (Julian) | ||
| Hovedstad | Sardis | ||
| Språk | Jonisk gresk, lydisk  | ||
 Lydia 40°N 30°Ø | |||
Lydia (assyrisk: Luddu; gresk: Λυδία) var et kongedømme i jernalderen i vestlige Anatolia lokalisert øst for antikkens Jonia i dagens tyrkiske provinser Manisa og İzmir. Befolkningen snakket et anatolisk språk kjent som lydisk. På sitt meste dekket kongedømmet Lydia hele vestlige Anatolia. Landet var også kjent under navnet Mæonia, som blant annet er brukt av Homer.[1][2]
Lydia (kjent som Sparda av perserne) var et satrapi (provins) av det persiske Akamenide-dynastiet med Sardis[3] som hovedstad. Tabalos (gresk: Τάβαλος) , utpekt av Kyros den store, var den første satrap (guvernør). Lydia ble senere navnet for en romersk provins. Mynter ble antagelig oppfunnet i Lydia, se Pengenes historie, en gang på 600-tallet f.Kr.[4]
Endonymet Śfard (det navnet som lyderne ga seg selv) har overlevd i flerspråklige stein-inskripsjoner under Akamenide-dynastiet: satrapiet Sparda (gammelpersisk), arameisk Saparda, babylonisk Sapardu, elamittisk Išbarda.[5] Disse er i gresk tradisjon assosiert med Sardis, hovedstaden til Gyges, bygget på 600-tallet f.Kr.
De kulturelle forfedrene synes å ha vært assosiert med eller deler av den luviske politiske enheten Arzawa; dog var lydierne ikke en del av den luviske undergruppe (som med karisk og lykisk).
En tilknytning mellom etruskerne og lydierne har lenge vært en formodning. Den greske historikeren Herodot hevdet at etruskerne kom fra Lydia, noe som er gjentatt i Vergils episke dikt Æneiden, og på etruskisk-lignende språk som ble funnet på en stele på øya Limnos i Egeerhavet. Imidlertid har nyere tolkninger av lydisk og dets klassifisering som anatolisk språk tydet på at etruskisk og lydisk muligens ikke var i samme språkfamilie. Men en nyere genetisk undersøkelse har indikert at etruskiske etterkommere i Toscana har sterke likheter med mennesker i vestlige Anatolia.[6]
Grensene for historiske Lydia har variert i århundrenes løp. Landet hadde først grenser mot Mysia, Karia, Frygia og kystområdet Jonia. Senere ble Lybia utvidet til et rike ved den militære makten til Alyattes og Kroisos (mer kjent som Krøsus), og med hovedstad i Sardis. Lybia kontrollerte da hele Anatolia vest for elven Halys (dagens navn Kızılırmak), unntatt Lykia. Lydia sank aldri tilbake til sine tidligere størrelser. Etter den persiske erobringen ble elven Menderes ansett som den sørlige grensen, og under Romerriket besto Lydia av landet mellom Mysia og Karia på den ene siden, og Frygia og Egeerhavet på den andre.
Lydisk var et indoeuropeisk språk i den anatoliske språkfamilie, beslektet med luvisk og hettittisk. Det benyttet mange prefikser og grammatikalske partikler (ubøyelige småord).[7] Lydisk døde til sist ut i løpet av 100-tallet f.Kr.
Lydia oppsto som et ny-hettittisk kongedømme i kjølvannet av at det hettittiske riket falt sammen på 1100-tallet f.Kr. I hettittisk tid hadde navnet på området vært Arzawa, et område hvor det ble snakket luvisk. I henhold til greske kilder var det opprinnelige navnet på det lydiske kongedømmet Mæonia (Μαιονία), eller Maeonia: Homer (Iliaden ii. 865; v. 43, xi. 431) viser til innbyggerne som maionere (Μαίονες). Homer beskrev deres hovedstad, ikke som Sardis, men som Hyde (Iliaden xx. 385); Hyde kan ha vært navnet på distriktet hvor Sardis sto.[8] Senere la Herodot (Historier i. 7) til at "meionere" ble omdøpt til lydiere etter deres konge, Lydos (Λυδός), sønn av Atys, i den mytiske epoken som gikk forut for framveksten av det herakleidiske dynasti. Dette etiologiske eponym tjente til å redegjøre for det greske etniske navnet Lydoi (Λυδοί). Det hebraiske begrepet for lydiere, Lûḏîm (לודים), som er funnet i Jeremias bok 46:9,[9] har blitt tilsvarende vurdert, og fra den jødisk-romeske historikeren Josefus er det blitt avledet fra eponymet Lud, sønn av Sem;[10] imidlertid har Hippolytus av Roma (234 e.Kr.) kommet med et alternativt syn om at lydierne nedstammet fra Ludim, sønn av Mizraim. I bibelsk tid skal lydiske krigere ha vært kjent som dyktige bueskyttere. En del maeonere eksisterer fortsatt i historisk tid i innlandet langs elven Hermus (dagens Gediz), hvor en by ved navn Maeonia skal ha eksistert i henhold til Plinius den eldre (Naturhistorie, bok V, s. 30) og ved Hierokles.
Mytologien i Lydia er bortimot ukjent, og deres litteratur og ritualer er gått tapt, og i fraværet av monumenter eller arkeologiske funn med omfattende inskripsjoner er det derfor de mytene som involverer Lydia hovedsakelig innenfor hva som finnes av gresk mytologi.
For grekerne var Tantalos den opphavlig herskeren av mytiske Lydia, og Niobe hans stolte datter; hennes ektefelle Zethos knyttet hendelsene i Lydia med greske Theben, og via Pelops ble slekten til Tantalos en del av opphavsmytene til Mykenes andre dynasti.[11]
I greske myter var Lydia også hjemstedet for dobbeløksen, labrys.[12] Omfale, datter av elven Iardanos, var hersker av Lydia og Herakles kom til å tjenestegjøre for henne en tid. Hans opplevelser i Lydia er eventyrene til en gresk helt i et fjernt og utenlandsk land: i løpet av hans tid der gjorde han itonerne, drepte Syleos som tvang forbypasserende til slite på hans vingård; drepte slangen ved elven Sangarios;[13] og ta til fange de apeliknende luringene kerkopene. Mytene forteller at minst én sønn ble født som følge av en forbindelse Omfale og Herakles: Diodorus Siculus (4.31.8) og Ovid (Heroidene 9.54) nevner sønnen Lamos, mens Pseudo-Apollodorus (Bibliotheke 2.7.8) oppgir navnet Agelaos og geografen Pausanias (2.21.3) nevner Tyrsenos, sønn av Herakles med «en lydisk kvinne».
Alle tre heroiske forfedre indikerer et lydisk dynasti som hevder avstamming fra Herakles. Herodot (1.7) viser til heraklidisk dynasti av konger som styrte over Lydia, dog nedstammet de kanskje ikke fra Omfale. Han nevner også (1.94) den tilbakevendende legenden at den etruskiske sivilisasjon ble opprettet av kolonister fra Lydia, ledet av Tyrrhenos (som ga navn til Det tyrrenske hav), bror av Lydos (som ga navn til Lydia). Imidlertid er Dionysios fra Halikarnassos skeptisk til denne fortellingen og påpekte at etruskisk språk og skikker var kjent for å være fullstendig ulikt fra det språk og de skikker som lydierne hadde. Senere kronografere overså også Herodots utsagn at Agron var den første konge av Lydia, og isteden inkluderte Alkaios, Belos, og Ninos i deres lydiske kongelister. Strabon (5.2.2) gjør Atys, far av Lydos og Tyrrhenos til etterkommere av Herakles og Omfale. Alle andre fortellinger plasserer Atys, Lydos og Tyrrhenos blant de førherklidiske konger av Lydia. Opprinnelsen til gullressursene i elven Paktolos (Sart Çayı), som var kilden til den lokal rikdommen til Kroisos (Krøsus) (Lydias siste historiske konge), var etter sigende etterlatt der da den legendariske kong Midas fra Frygia vasket av seg i elven sine evner og forbannelse om at alt han berørte ble til gull. I Evripides' tragedie Bakkantinnene erklærte guden Dionysos at hans hjemland var Lydia.[14]
I henhold til Herodot var lydierne de første menneskene som introduserte bruken av mynter av gull og sølv og de første som etablerte småhandel på faste steder.[15] Det er imidlertid ikke så opplagt om Herodot mente at lydierne var de første til å introdusere mynter av rent gull og rent sølv, eller de første som benyttet mynter med edelt metall i alminnelighet. Til tross for denne tvetydigheten er utsagnet til Herodot det første stykke bevis som gjerne siteres på vegne av argumentet om at lydierne oppfant pengesystemet med mynter, i det minste i Vesten, selv om de første mynter verken var av gull eller sølv, men en legering av de to.[16]
Dateringen av disse første pregede myntene er et av de hyppigste debatterte emner for antikkens numismatikk,[17] med datoer som strekker seg fra rundt 700 f.Kr. til 550 f.Kr., men det syn som de fleste kan samles om er at de ble preget ved eller ved begynnelsen av styret til kong Alyattes (tidvis feilaktig referert til som «Alyattes II»), som styrte som konge over Lydia en gang i tiden rundt 610-550 f.Kr.[18] De første myntene ble gjort av elektrum, som nevnt en legering av gull og sølv som opptrer naturlig, men som ble ytterligere forringet av lydierne som også la til sølv og kobber.[19]
De største av disse myntene er vanligvis referert til som en 1/3 stater (trite) klasse som veide rundt 4,7 gram, skjønt ingen fullstendig stater av denne typen har noen gang blitt funnet, og 1/3 stater er antagelig mer korrekt å viser til som én stater, etter en type av en på tvers holdt skala, vegen som ble benyttet i slik en skala, (fra antikt gresk ίστημι = «å stanse/prege») og som også betydde «standard».[20] Disse myntene ble preget med et løvehode smykket med hva som antagelig er en sol med stråler, noe som var en konges symbol.[21]
Fordi løver sies å kunne stirre direkte på solen, har løven også blitt personifisert som solen. I antikken kom løver til å representere monarker, som hersket over deres riker og personifiserte makten og forsvaret av kongelig autoritet. Lydianerne var de første som brukte rent gull og rent sølvmynter, som anses som dyrebare. Mynten har en okse på forsiden som symboliserer fruktbarhet og en hoppende løve på forsiden som representerer makt og maskulinitet. Den ble slått med en upåklagelig design som representerte byen Sardis, hovedstaden i Lydia. Nok en gang er et solskilt synlig over løvrepresentasjonen på forsidene. Sadyattes- og Alyattes-herskerne blir kreditert for å grunnlegge mynten deres. Etter Lydias beleiring plasserte den persiske kong Darius I en. For å utfylle de største myntklassene ble det oppretter fraksjoner, inkludert en hekte (en sjettedel), hemihekte (en tolvtedel), og så videre ned til en 1/96 stater veide som kun veide rundt 0,15 gram. Det er imidlertid uenighet om fraksjoner nedenfor en tolvtedel faktisk var lydiske.[22]
Alyattes' sønn var Kroisos (Krøsus) som har blitt likestilt med rikdom. Sardis var berømt som en vakker by. En gang rundt 550 f.Kr, nær begynnelse av hans kongetid, betalte Kroisos for byggingen av et tempel for Artemis ved Efesos og som til sist ble ett av (antikkens) Verdens syv underverker. Kroisos ble beseiret i slag av Kyros den store fra Persia i år 546 f.Kr, og med det mistet det lydiske kongedømmet sin selvstyre, ble en persisk satrapi og ble langt mer preget av østlig og orientalsk innflytelse framfor vestlig og gresk.
Ifølge tradisjonen ble Lydia ble styrt av tre herskerdynastier:
Den første perioden er den legendariske tid hvor atyadene styrte, fra 1300 f.Kr. Herodot oppgir at den første kongen var den eponymiske kong Manes av Mæonia med hans sønn Atys (Atyllos) mens Strabon navngir Tmolos og hans sønn Tantalos.
Deretter styrte heraklidene (tylonidene) av delvis legendariske konger som styrte fram til 687 f.Kr. og i henhold til Herodot styrte de i 22 generasjoner i løpet av perioden fra 1185 f.Kr., og den varte i 505 år. Den siste kongen i dette dynastiet var Sadyattes (lydisk, «sterk far») som grekerne i henhold til Herodot kalt for Myrsilus. Hans religiøse tittel var Kandaules (gresk Κανδαύλης). Han skal ha styrt i sytten år inntil han ble myrdet av sin tidligere venn Gyges som da etterfulgte ham på tronen i Lydia.
Med Gyges begynte mermnadenes dynasti[23] og han flyttet hovedstaden fra Hyde til Sardis. Det har vært spekulert på om Gydes av Lydia tilsvarte Bibelens figur Gog av Magog som er nevnt i Esekiels bok og Johannes' åpenbaring.
En av de sterkeste herskerne av Lydia var Alyattes II (609 eller 619-560 f.Kr.) som var i krig med medere, og en berømt hendelse var slaget ved Halys den 28. mai 585 f.Kr. som ble avbrutt brått grunnet en fullstendig solformørkelse. Etter ham kom Kroisos (560-546 f.Kr.) som er bedre kjent som Krøsus for sin enorme rikdom, men ble også den siste kongen.
Kongedømmet Lydia kom til sin slutt da Krøsus angrep Det persiske rike i 546 f.Kr. Han beleiret og erobret den persiske byen Pteria i Kappadokia og gjorde befolkningen til slaver. Den persiske kong Kyros den store marsjerte med sin hær mot lydierne. Slaget ved Pteria førte til et dødpunkt, og tvang lydierne til å trekke seg tilbake til sin hovedstad Sardis. En del måneder senere det samme år møttes perserne og lydierne i slaget ved Thymbra (landskapet Troas)[24] som Krøsus tapte. Kyros erobret deretter hovedstaden Sardis hvorpå Krøsus antagelig døde kort tid etter.
Lydia forble et satrapi (provins) etter Persia ble erobret av den makedonske konge Aleksander den store. Da hans verdensrike falt sammen etter Aleksanders død, ble Lydia overlat til det betydelige asiatiske Selevkide-riket, og da dette riket ikke lenger var i stand til å holde på sine områder i Lilleasia gikk Lydia inn under Attaliddynastiet i Pergamon. Dens siste konge unngikk ødeleggelsene og herjingene av en romersk erobring ved å testamentere riket til Romerriket.
Da romerne rykket inn i hovedstaden Sardis i 133 f.Kr. ble Lydia som andre deler av arven etter Attaliddynastiet en del av den romerske provinsen Asia, en meget rik romersk provins, verdig av en guvernør av den høye rangen av prokonsul. Hele vestlige Anatolia hadde mindre jødiske kolonier svært tidlig, og kristendommen ble også snart representert her. Apostlenes gjerninger i Bibelens Det nye testamente nevner i 16:14-15[25] nevner dåpen av kvinne kalt «Lydia»: «Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud.» Antallet kristne økte raskt på 200-tallet e.Kr., sentrert rundt eksarkatet Efesos.
Lydia fikk tallrike kristne samfunn, og etter at kristendommen ble statsreligion i Romerriket på 300-tallet, ble en av bispedømmene i Asia til patriarkatet Konstantinopel. Kirkeprovinsen Lydia hadde et metropolittbispesete ved Sardis og underbispeseter i Filadelfia, Thyatira, Tripolis, Settae, Gordus, Tralles, Silandus, og andre byer. Biskopene fra de ulike bispesetene i Lydia var godt representert i det første konsilet i Nikea i år 325, og ved senere økumenisk råd.[26]
Under reformene til keiser Diokletian i 296 e.Kr. ble Lydia gjenopprettet som navnet på en adskilt romersk provinse, langt mindre enn det tidligere satrapi og med hovedstad som før i Sardis. Sammen med provinsene Caria, Hellespontus, Lycia, Pamphylia, Phrygia prima og Phrygia secunda, Pisidia og Øyene (De joniske øyer), utgjorde det et bispedømme under en vicarius av Asiana, som var en del av praefectura praetorio i Øst (Oriens = Orienten) sammen med bispedømmene Pontiana (det meste av resten av Lilleasia), Oriens proper (hovedsakelig Syria), Aegyptus og Thraciae (på Balkan, hovedsakelig Bulgaria).
Under den østromerske (bysantinske) keiser Herakleios (610-641) ble Lydia en del av Anatolikon (anatoliske theme), et av de opprinnelige themata, og senere av Thrakesion (trakiske theme). Selv om seljuktyrkerne erobret det meste av Anatolia og underla det islam, forble selve Lydia en del av Østromerriket. Under okkupasjonen av Konstantinopel i fjerde korstog, fortsatte Lydia som en del av det bysantinske ortodokse «greske rike» basert i Nikaea.
Lydia ble til sist underkastet muslimsk emirat ved den osmanske stat i 1390. Området ble en del av det osmanske provinsen Aydın, og endte opp som den mest vestlige delen av staten Tyrkia.
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
