Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
| Grace Kelly | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Grace Patricia Kelly 12. nov. 1929[1][2][3][4]  Philadelphia (USA)[5] | ||
| Død | 14. sep. 1982[6][1][2][3] (52 år) Commune de Monaco (Monaco) | ||
| Beskjeftigelse | Filmskuespiller, modell, fjernsynsskuespiller, teaterskuespiller, aristokrat (1956–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | American Academy of Dramatic Arts (–1949)[7] Neighborhood Playhouse School of the Theatre | ||
| Ektefelle | Rainier III av Monaco (1956–1982) (bryllupssted: Fyrstepalasset i Monaco, tema for: wedding of Rainier III, Prince of Monaco, and Grace Kelly, avslutningsårsak: personens død)[8] | ||
| Far | John B. Kelly senior | ||
| Mor | Margaret Katherine Majer | ||
| Søsken | Margaret Kelly (familierelasjon: eldre søster) John B. Kelly jr. (familierelasjon: eldre bror) Elizabeth Kelly (familierelasjon: yngre søster) | ||
| Barn | Caroline av Hannover[9] Albert II av Monaco[9] Stephanie av Monaco[9] | ||
| Parti | Det demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | USA Monaco | ||
| Gravlagt | St. Nicholas-katedralen (Commune de Monaco) | ||
| Utmerkelser | 11 oppføringer
Den hellige Carls orden
Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem Velgjørenhetens orden Ordenen pro merito melitensi Jubileumsmedaljen for 2500-året for grunnleggelsen av det iranske sjahdømmet Stjerne på Hollywood Walk of Fame Oscar for beste kvinnelige hovedrolle (1955) (for verk: Bak kulissene, tema for: 27th Academy Awards)[10] Theatre World Award (1950)[11] Golden Globe Award for Best Supporting Actress – Motion Picture (1953) (for verk: Mogambo) Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Drama (1954) (for verk: Bak kulissene) National Board of Review Award for Best Actress (1954) (for verk: Vinduet mot bakgården) | ||
| Aktive år | 1949–1956 | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Grace Patricia Kelly, senere fyrstinne Grace av Monaco, (1929–1982) var en amerikansk skuespillerinne som giftet seg med fyrst Rainier III av Monaco.
Kelly startet skuespillerkarrieren i 1950, da hun var 20 år gammel. Hun spilte i teaterstykker i New York og hadde gjesteroller i en rekke TV-serier på begynnelsen av 1950-tallet. Gjennombruddet som filmskuespillerinne kom med Mogambo (1953). Kelly vant Golden Globe for beste kvinnelige birolle og ble nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen sin. Hennes lite glamorøse rolle i Bak kulissene (1954) sikret henne en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Kelly spilte også i tre filmer regissert av Alfred Hitchcock: Ring politiet! (1954), Vinduet mot bakgården (1954) og Tyv fanger tyv (1955).
Hun pensjonerte seg som skuespillerinne som 26-åring, etter å ha giftet seg med fyrst Rainier. Ekteparet fikk tre barn sammen, Caroline, Albert og Stephanie. Fyrstinne Grace holdt fast ved sine amerikanske røtter, og hadde både amerikansk og monegaskisk statsborgerskap.
Fyrstinne Grace døde 14. september 1982. Dagen før hadde hun fått et hjerneslag mens hun kjørte, noe som førte til at hun mistet kontroll på bilen sin, en Rover P6, og krasjet. Datteren hennes, Stephanie, var også i bilen, men overlevde ulykken.
I juni 1999 ble hun kåret til tidenes 13. største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
Grace Kelly ble født i Philadelphia, som datter av John Brendan «Jack» Kelly og hans kone Margaret Katherine Majer. Hun ble oppkalt etter farens søster, som hadde dødd i ung alder. Familien var av irsk og tysk avstamning,[12] og Kelly fikk en katolsk oppdragelse[13][14]. Før hun giftet seg hadde Majer studert kroppsøving ved Temple University, og ble senere den første kvinnelige lederen for kroppsøvingsavdelingen ved University of Pennsylvania. Jack Kelly hadde vunnet trippelt OL-gull i roing. Han tjente seg rik da byggefirmaet hans ble det største på Østkysten.[14] Jack Kelly var Det demokratiske partis ordførerkandidat i Philadelphia ved valget i 1935, men tapte med knepen margin. De siste årene av livet sitt satt han i Fairmount Park-kommisjonen. Under andre verdenskrig utnevnte president Franklin D. Roosevelt han til National Director of Physical Fitness.
Ekteparet Kelly hadde to barn fra før da Grace ble født, Margaret Katherine, kalt Peggy (født 13. juni 1925, død 23. november 1991) og John Brendan jr., kalt Kell (født 24. mai 1927, død 2. mai 1985). En tredje datter, Elizabeth Anne, kalt Lizanne (født 25. juni 1933, død 24. november 2009), ble født tre og et halvt år etter Grace.
Ved Margarets dåp i 1925 uttrykte Jack Kellys mor, Mary Costello Kelly, sin skuffelse over at barnet ikke fikk navnet Grace, til minne om hennes siste datter, som hadde dødd i ung alder. Etter morens død året etter bestemte Jack Kelly at hans neste datter skulle få dette navnet. Tre år senere, i november 1929, hedret han sin avdøde mors ønske da Grace Patricia ble født.
John jr. fulgte i sin fars fotspor og vant James E. Sullivan Award i 1947, som landets fremste amatøridrettsutøver. I likhet med sin far, som hadde tatt gull i Sommer-OL i 1920 og 1924, deltok John jr. i Sommer-OL i 1948, 1952 og 1956. I sistnevnte vant han bronse i singelsculler. Han gav medaljen sin til sin søster, i anledning bryllupet hennes i Monaco sju måneder tidligere. John jr. satt også i bystyret i Philadelphia, og gaten Kelly Drive er oppkalt etter ham.
To av Grace Kellys onkler var fremtredende innen kunsten. Hennes fars eldste bror, Walter C. Kelly (1873-1939), var en vaudevilleartist. Forestillingen hans The Virginia Judge ble filmatisert som en kortfilm av Metro-Goldwyn-Mayer i 1930 og som en spillefilm av Paramount Pictures i 1935. En eldre bror, George Kelly (1887–1974), som hadde et anstrengt forhold til familien grunnet sin homofile legning, ble kjent som dramatiker, manusforfatter og regissør på 1920-tallet. Han hadde suksess med dramakomedien The Show Off, i 1924–25, og vant Pulitzerprisen for drama i 1926 for sitt neste teaterstykke, Craig's Wife.[15]
Kelly var modell på motevisninger på lokale arrangementer, sammen med sin mor og sine søstre, mens hun studerte ved den prestisjefylte katolske pikeskolen Ravenhill Academy. I 1942, da hun var 12 år gammel, spilte hun en av hovedrollene i Don't Feed the Animals, et teaterstykke produsert av East Falls Old Academy Players.[15] Da Kelly gikk på videregående drev hun med både skuespill og dans. I mai 1947 ble hun uteksaminert fra Stevens School, en prominent privatskole på Walnut Lane i Germantown i Northwest Philadelphia. I Kellys årbok var hennes mannlige og kvinnelige favorittskuespillerne oppgitt å være Ingrid Bergman og Joseph Cotten.[16] I avsnittet «Stevens' Prophecy» stod det: «Frøken Grace P. Kelly – en berømt stjerne på teater og film.»
Kelly fikk avslag på søknaden sin til Bennington College i juli 1947, grunnet lave karakterer i matematikk.[17] Hun bestemte seg da for å satse på en karriere på teaterscenen. Hennes foreldre var misfornøyd med denne avgjørelsen, og hennes far anså skuespillere som «hakket over en gatepike».[14] På opptaksprøven til American Academy of Dramatic Arts i New York, fremførte Kelly en scene fra sin onkels teaterstykke The Torch-Bearers. Hun ble kalt inn til samtale med skolens opptaksansvarlige, Emile Diestel, til tross for at elevkvoten for dette semesteret var fullt, og ble akseptert grunnet innflytelsen til sin onkel George.[14] Kelly bodde på Barbizon Hotel for Women i Manhattan, der menn ikke hadde adgang etter klokken 22.00. Hun startet studiene i oktober, og jobbet som modell for å forsørge seg. Kelly var en flittig student, og brukte en båndopptaker for å øve og perfeksjonere fremførelsen sin. I 1949 debuterte hun på Broadway med August Strindbergs Faren, og ble belønnet med en Theatre World Award for rolletolkningen sin. På eksamensfremførelsen sin, da hun var 19 år, spilte Kelly rollen som Tracy Lord i The Philadelphia Story.[14]
TV-produsenten Delbert Mann gav Kelly rollen som Bethel Merriday i en TV-versjon av Sinclair Lewis' roman ved samme navn. Dette var hennes første av nesten 60 roller på direktesendte fjernsynsprogrammer.[14] Suksessen på TV bidro til at hun fikk sin første filmrolle. Kelly debuterte i en liten rolle i Fjorten timer. Gary Cooper fikk øye på henne da han besøkte filmsettet. Han ble sjarmert av henne, og sa at hun var «annerledes enn alle disse skuespillerinnene vi har sett så mye av».
Kellys rolletolkning i Fjorten timer førte ikke til flere filmroller, og hun fortsatte arbeidet på teater og fjernsyn.[15] Grunnet manglende stemmekraft ville hun sannsynligvis ikke hatt en langvarig karriere på teaterscenen.[14] Da Kelly jobbet på Elitch Gardens i Colorado mottok hun et telegram fra Hollywood-produsenten Stanley Kramer med tilbud om den kvinnelige hovedrollen i Sheriffen, der hun skulle spille mot Gary Cooper. Kelly aksepterte rollen.
Regissøren John Ford hadde blitt oppmerksom på Kelly da han så en prøvespilling med henne fra 1950. Metro-Goldwyn-Mayer fikk Kelly flydd til Los Angeles for å prøvespille for Mogambo i september 1952. Ford mente at hun hadde «god avstamning, kvalitet og klasse».[14] Kelly fikk rollen, og ble tilbudt en sjuårskonktrakt med filmselskapet, med lønn på 850 dollar i uken. Hun aksepterte tilbudet på to betingelser: For det første ønsket hun å ha muligheten til å jobbe på teater annethvert år, og for det andre ønsket hun å bo i Manhattan House, på 200 E. 66th Street, i New York.[18][14] I november samme året ankom Kelly og resten av skuespillerne Nairobi for å starte innspillingen av Mogambo. Kelly fortalte senere sladrespaltisten Hedda Hopper følgende om hvorfor hun takket ja til å spille i filmen: «Mogambo hadde tre ting som interesserte meg: John Ford, Clark Gable og en gratis tur til Afrika. Dersom Mogambo hadde blitt spilt inn i Arizona, hadde jeg ikke gjort det.»[19] Under en pause i innspillingen benyttet Kelly og motspiller Ava Gardner anledningen til en tur innom Roma.[20] Kelly ble belønnet med en Golden Globe for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen sin i Mogambo. Hun ble også nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle.
Etter suksessen med Mogambo spilte Kelly i fjernsynsteateret The Way of an Eagle, der hun spilte mot Jean-Pierre Aumont. Deretter fikk hun den kvinnelige hovedrollen i Ring politiet!, filmversjonen av Frederick Knotts suksessfulle Broadway-teatersykke. Regissør Alfred Hitchcock hadde også sett prøvespillingen hennes fra 1950,[14] og ble en av Kellys siste mentorer. Han benyttet seg stort av Kellys skjønnhet på lerretet. I en scene der rollefiguren hennes Margot Mary Wendice nesten blir drept, oppstår det et basketak mellom henne og hennes overfallsmann, som ble spilt av Anthony Dawson, der Kelly spreller og slår for å overleve. Ring politiet! hadde premiere i mai 1954, og ble en suksess både blant kritikerne og publikum. Kelly ble nominert til BAFTA og Bambi for innsatsen sin.
I januar 1954 startet Kelly innspillingen av sin neste film, Broene ved Toko-Ri. Hun spilte Nancy, konen til marineoffiseren Harry Brubaker, som ble spilt av William Holden. Rollen hennes var liten, men var sentral i handlingen. Filmen hadde premiere i januar 1955. The New Yorker kommenterte den gode kjemien mellom Kelly og Holden, samt at Kellys tolket sin rolle «med en rolig selvtillit».
Kelly takket nei til å spille mot Marlon Brando i Storbyhavnen. Erstatteren hennes, Eva Marie Saint, vant Oscar for beste kvinnelige birolle for sin innsats i filmen. Kelly ønsket i stedet å spille i Vinduet mot bakgården, hennes andre film regissert av Alfred Hitchcock. Hun uttalte: «Gjennom hele innspillingen av Ring politiet! satt han [Hitchcock] og snakket om Vinduet mot bakgården med meg, hele tiden, selv før vi hadde diskutert at jeg skulle være med i den.»[21] Kelly og Hitchcock hadde god tone med både humor og gjensidig beundring under innspillingen, slik de også hadde hatt under innspillingen av Ring politiet!. Likevel hadde de noen ganger mindre uoverensstemmelser.
James Stewart, Kellys mannlige motspiller, var svært begeistret over å jobbe med henne.[22] Kellys rolle som den velstående modellen og sosietetskvinnen Lisa Fremont fra Manhattan, skilte seg fra rollene hun hadde spilt tidligere. For første gang spilte hun en uavhengig karrierekvinne. Stewart spilte en spekulativ fotograf, som sitter i rullestol grunnet et brukket bein. Han tilbringer dagene med å følge med på naboene gjennom vinduet sitt. Hitchcock fanget Kellys siluett på kameraet, viste et nærbilde av de to hovedrolleinnehaverne mens de kysset, samt et dvelende nærbilde av Kellys i profil. Filmen hadde premiere i oktober 1954, og Kelly fikk også denne gangen positiv omtalte fra kritikerne. Variety roste Kellys og Stewarts rolletolkninger, og mente at det var en «jordnær kvalitet» i forholdet mellom dem.[23]
Kelly fikk rollen som Bing Crosbys hardt prøvede kone, Georgie Elgin, i Bak kulissene, etter at Jennifer Jones måtte trekke seg grunnet graviditet. Kelly var godt kjent med teaterstykket som filmen var basert på, og var svært interessert i rollen. MGM måtte låne henne ut til Paramount Pictures dersom hun skulle spille i filmen. Kelly truet med å reise til New York og bosette seg for godt, dersom filmselskapet ikke tillot dette, og de gikk med på kravet hennes. I Bak kulissene spilte hun enda en gang mot William Holden. Rollefiguren hennes er gift med en alkoholisert, avdanket skuespiller, spilt av Crosby, og innleder et forhold til en regissør, spilt av Holden, som har gitt ham en ny sjanse. Kelly vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, Golden Globe for beste skuespillerinne i en dramafilm og ble nominert til BAFTA. Hun vant også National Board of Review Award og New York Film Critics Circle Award for sine tre mest populære filmer i 1954, Bak kulissene, Ring politiet! og Vinduet mot bakgården.
I april 1954 reiste Kelly til Colombia for å jobbe i ti dager på sin neste film, Grønn ild, der hun spilte mot Stewart Granger. Hun spilte Catherine Knowland, eieren av en kaffeplantasje. I selvbiografien sin skrev Granger at han mislikte filmens manus. Kelly betrodde senere til Hedda Hopper: «Det var ikke noe hyggelig. Vi jobbet i en patetisk landsby - skitten og med elendige hytter. En del av mannskapet forliste (...) Det var forferdelig.»[19] Filmen ble dårlig mottatt både blant kritikerne og publikum.
Etter å ha spilt inn Vinduet mot bakgården, Broene ved Toko-Ri, Bak kulissene og Grønn ild like etter hverandre, reiste Kelly til Frankrike, sammen med varehusarvingen Bernard «Barney» Strauss, for å starte innspillingen av Tyv fanger tyv. Dette var hennes tredje og siste film regissert av Alfred Hitchcock. Kelly og motspiller Cary Grant fikk en gjensidig beundring for hverandre som varte livet ut. Da Grant mange år senere fikk spørsmål om hvem hans favorittskuespillerinne var, svarte han uten å nøle: «Vel, med all respekt til kjære Ingrid Bergman, så foretrakk jeg Grace. Hun hadde sinnsro.»[24]
Kelly ledet den amerikanske delegasjonen til Cannes filmfestival i april 1955. Under oppholdet ble hun invitert til å delta på en fotoseanse i fyrstepalasset i Monaco med fyrst Rainier III. Etter en rekke forsinkelser og komplikasjoner møtte Kelly til slutt fyrsten i Monaco. På dette tidspunktet gikk det et rykte om at Kelly hadde et forhold til den franske skuespilleren Jean-Pierre Aumont.[25][26]
Kelly holdt kontakten med Rainier etter at hun hadde returnert til USA. I sin neste film, Svanen - Prinsessens kjærlighet, spilte Kelly rollen som prinsesse Alexandra. Hun hadde spilt denne rollen én gang tidligere, i en episode av TV-serien Actors Studio i 1950. Filmen hadde premiere 18. april 1956, den samme dagen som Kelly giftet seg med Rainier.
I desember 1955 reiste Rainier på offisielt besøk til USA. Det ble spekulert i om han lette etter en passende kone. En avtale med Frankrike fra 1918 slo fast at Monaco skulle bli en del av Frankrike, hvis Rainer ikke fikk en tronarving. Dette kom som et resultat av Monacos arvingskrise samme år. På en pressekonferanse i USA fikk Rainier spørsmål om han lette etter en kone, men svarte nei. Da fikk han spørsmålet: «Dersom du lette etter en kone, hva hva slags kone ønsker du?» Rainier smilte og svarte: «Jeg vet ikke – den beste.»
Rainier møtte Kelly og hennes familie, og han fridde til henne tre dager senere. Kelly aksepterte frieriet, og familiene startet forberedelsene til det pressen omtalte som «århundrets bryllup». Kellys familie måtte betale en medgift på to millioner dollar for å sørge for at bryllupet kunne gjennomføres.[27]
Datoen for den religiøse bryllupsseremonien ble satt til 19. april 1956. Nyheten om forlovelsen fikk stor oppmerksomhet i mediene, selv om den muligens også markerte slutten på Kellys filmkarriere. Alfred Hitchcock uttalte at han var «veldig glad for at Grace hadde fått seg en så god rolle».
Forberedelsene til bryllupet var omfattende. Fyrstepalasset i Monaco ble malt og pusset opp. Den 4. april 1956 gikk Kelly ombord passasjerskipet SS «Constitution» på Pier 84 på New York Harbor på vei til den franske riviera. Hun hadde med seg familien, brudepiker og puddelen, samt over 80 kofferter og kasser. Rundt 400 journalister hadde søkt om å få bli med på den åtte dager lange turen, men de fleste fikk avslag. Flere tusen skuelystne hadde møtt opp på kaien da Kelly reiste, og vel fremme i Monaco ble den fremtidige fyrstinnen tatt imot av over 20 000 personer.
Sommeren 1956 ble Kellys siste film, musikalkomedien Fint folk flørter, utgitt. Den var en nyinnspilling av En nydelig historie (1940). Kelly brukte sin egen forlovelsesring i filmen, der hun spilte mot Bing Crosby og Frank Sinatra. Ett av filmens høydepunkter var Kellys duett med Crosby, der de sang «True Love».
For å oppfylle ekteskapskravene i både fransk lov og Den romersk-katolske kirke hadde Kelly og Rainier både en borgerlig og en religiøs vielse. Den 40 minutter lange borgerlige vielsen fant sted 18. april 1956 i tronrommet i fyrstepalasset, og ble kringkastet over hele Europa. På slutten av seremonien ble de 142 offisielle titlene som Kelly fikk etter å ha inngått ekteskap med Rainier, formelt opplest. Dagen etter fant den religiøse vielsen sted i St. Nicholas-katedralen. Kellys brudekjole var designet av MGMs Oscar-vinnede kostymedesigner Helen Rose. Hun hadde arbeidet i seks uker, sammen med tre dusin syersker, med kjolen. Brudepikenes kjoler ble designet av Joe Allen Hong fra Neiman Marcus, etter at Lawrence Marcus hadde besøkt Monaco. Blant de 600 gjestene i bryllupet var Hollywood-stjerner som David Niven og hans kone Hjördis, Gloria Swanson, Ava Gardner, Aga Khan III, Gloria Guinness,[28] Enid, lady Kenmare,[28] Aimée de Heeren,[29] Daisy Fellowes,[28] Etti Plesch,[28] lady Diana Cooper,[28] Louise de Vilmorin,[28] Loelia Lindsay[28] og Conrad Hilton. Frank Sinatra takket også ja til å komme, men ombestemte seg i frykt for å stjele oppmerksomhet fra bruden. Det er anslått at 30 millioner personer fulgte vielsen på fjernsyn. Den samme kvelden reiste fyrsten og fyrstinnen på en sjuukers bryllupsreise på Middelhavet, ombord i Rainiers lystbåt, «Deo Juvante II».
Ekteparet fikk tre barn:
I 1963 stiftet fyrstinne Grace AMADE Mondiale, en veldedig organisasjon med base i Monaco. Ifølge UNESCOs nettside jobber AMADE for å gjøre utdannelse og helsehjelp tilgjengelig for barn over hele verden, samt sikre barns grunnleggende rettigheter.[30] Prinsesse Caroline fører videre sin mors arbeid, og er den nåværende lederen av organisasjonen.
Etter bryllupet forbød fyrst Rainier visninger av sin kones filmer i Monaco.[31] Alfred Hitchcock tilbød henne den kvinnelige hovedrollen i Marnie i 1962. Fyrstinne Grace var interessert, men lokalbefolkingen i Monaco var svært negativ til at hun skulle spille en kleptoman, så hun bestemte seg da for å avslå tilbudet. Regissøren Herbert Ross tilbød henne en rolle i Vendepunktet fra 1977, men Rainier tillot ikke dette. Senere samme året returnerte fyrstinne Grace likevel til kunsten. Hun fremførte dikt på scenen og hadde fortellerstemmen i dokumentarfilmen The Children of Theater Street. Hun hadde tidligere hatt fortellerstemmen i ABCs TV-film Djevleblomsten fra 1966.
Fyrstinne Grace var aktiv i å forbedre kunstinstitusjoner i Monaco. Etter hennes død bidro Rainier til opprettelsen av Princess Grace Foundation-USA for å støtte talenter innen film, teater og dans, og føre arbeidet hennes videre.[32] Fyrstinne Grace var en av de første kjendisene som støttet og uttalte seg på vegne av La Leche League, en organisasjon som fremmer amming. Hun organiserte også et årlig juleselskap for lokale foreldreløse barn. I 1968 stiftet hun organisasjonen Garden Club for å fremme kunsten med å arrangere blomster, samt å bidra til at blomstenes skjønnhet ble verdsatt.
Fyrstinne Grace ble inkludert på International Best Dressed List i 1960.[33]
| År | Pristittel | Kategori | Film/Teaterstykke | Resultat |
|---|---|---|---|---|
| 1950 | Theatre World Award | Faren | Vant | |
| 1954 | Oscar | Beste kvinnelige birolle | Mogambo | Nominert |
| Golden Globe | Beste kvinnelige birolle | Mogambo | Vant | |
| National Board of Review | Beste kvinnelige hovedrolle | Bak kulissene, Ring politiet!, Vinduet mot bakgården | Vant | |
| New York Film Critics Circle | Beste kvinnelige hovedrolle | Bak kulissene, Ring politiet!, Vinduet mot bakgården | Vant | |
| 1955 | Oscar | Beste kvinnelige hovedrolle | Bak kulissene | Vant |
| Golden Globe | Beste kvinnelige skuespiller – Drama | Bak kulissene | Vant | |
| BAFTA | Beste utenlandske kvinnelige skuespiller | Ring politiet! | Nominert | |
| Bambi | Beste utenlandske kvinnelige skuespiller | Ring politiet! | Nominert | |
| 1956 | Golden Globe: Henrietta-prisen | Verdens filmfavoritt - Kvinne | Vant | |
| BAFTA | Beste utenlandske kvinnelige skuespiller | Bak kulissene | Nominert | |
| 1960 | Stjerne på Hollywood Walk of Fame 6329 Hollywood Blvd. | Vant | ||
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
