Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
Fabel (fra latin fabula, eldre romersk ord for «drama»,[1] men betyr også «fortelling», fra verbet fari, «å fortelle») er en betegnelse for en kort fortelling med en satirisk eller moralistisk handling, ofte i form av allegorier, og ofte med dyr i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper, laster eller dyder. Fabelen tjener som belærende underholdning.
Dyrefabelen har urgamle røtter og er utbredt over hele verden. Rundt år 500 skal en slave ved navn Æsop ha skrevet ned fabler. At han omtales som slave, er interessant fordi fablene oftest tar parti for den svake part. På latin er det fabelmotiver i Lucilius' og Horats' satirer, mens den frigivne Gaius Julius Phaedrus[2] gjenfortalte greske prosafabler på jambiske vers.[3]
I Retorikken anbefalte Aristoteles å gjøre bruk av fabler, for de var angivelig lette å finne på i farten, om man manglet historisk presedens for saken. Som eksempel valgte han Æsops tale til folket på Samos da han forsvarte en populær leder som stod siktet for et alvorlig lovbrudd. Æsop berettet om en rev som ville krysse en elv, men ble fanget av strømmen og ført inn i et gjel hun ikke kom seg ut av. Et pinnsvin kom forbi og hadde vondt av henne, for hun var full av igler som han nå tilbød seg å fjerne. Men reven takket nei, og forklarte at iglene var mette av blodet hennes, og fjernet han dem, ville bare sultne igler strømme til i stedet. Æsop påpekte at den siktede var en rikmann. Henrettet de ham, risikerte de en ny leder som ikke var rik, og derfor sørget for å forsyne seg av folkets siste ressurser.[4]
Da Himeria[5] hadde valgt Falaris til regent, prøvde Stesikhoros å advare dem med en fabel om en hest som hadde en eng helt for seg selv. Men en annen hest begynte å beite der, og den første hesten ba en mann hjelpe seg med å jage den bort. Mannen gikk med på det, om han fikk sitte på hestens rygg, med spyd i hånd, og gi den bissel på. Det fikk han, og dermed var hesten underlagt ham, om den fikk engen aldri så mye for seg selv. Stesikhoros sa til himerierne at de burde vokte seg at de ikke i sin iver etter å ramme fiendene sine, led samme skjebne som hesten. Nå hadde Falaris styret i sin hånd; fikk han også en livvakt, burde de tenke over hvordan det kunne ende.[6]
Så populære var dyrefablene at det opprinnelige franske ordet for «rev», goupil,[7] ble fortrengt av fabelrevens navn, renard (Reynhard) - og hanen Chantecler fra samme fabel er fortsatt et kjært fransk symbol.[8]
«Fabel» kan i litteraturteoretiske sammenhenger bety fortellingens plott. Dette kan spores tilbake til Aristoteles, som benytter dette begrepet når han i Poetikken, kapittel 4, sier «Etterligningen av handlingen heter «fabel» (mythos, dvs. «myte»); med fabel (mythos) mener jeg sammenføyningen av hendelsene i tragedien.»[9]
Den samme opprinnelsen har det franske ordet fabliau,[10] en middelaldersk fortelling på vers med et humoristisk eller satirisk preg. Hovedfiguren kunne være Reven Reynard som er en luring, en trickster. Fabler er samfunnskritiske av karakter og gir stemme til den svake part og de undertrykte.[11]
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
