Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Egeisk kultur Mørke århundre
Hellenistisk tid Hellas under Roma Det bysantinske rike Det osmanske Hellas Selvstendighetskrigen Kongedømmet Borgerkrigen Militærjuntaen Den tredje republikk |
Antikkens Hellas kan avgrenses, tidsmessig og geografisk, til henholdsvis en nesten tusen år lang periode i gresk historie frem til kristendommens gjennomslag, og til et område som utover dagens Hellas omfattet mye av middelhavs- og svartehavsområdene. Antikkens Hellas blir av de fleste historikere regnet som den/de viktigste grunnleggerkultur/er for den vestlige sivilisasjon. Gresk kultur hadde en stor påvirkning på Romerriket, som igjen satte sitt preg på den europeiske kulturen.
Sivilisasjonen til de gamle grekerne har hatt stor innflytelse på språket, politikken, utdanningssystemene, filosofien, vitenskapen, kunsten og arkitekturen i den moderne verden, i tillegg til at den satte liv i renessansen på 14–1500-tallet.
«Antikkens Hellas» er et begrep brukt for å skildre den gresk-språklige verden i antikken. Begrepet viser ikke bare til den greske halvøyen og det moderne Hellas, men også til områdene med hellensk kultur som var bebodd av grekere: Kypros og Egeerøyene, kysten av Egeerhavet, kalt Anatolia (da kjent som Ionia), Sicilia og Sør-Italia, og de spredte, greske bosetningene på kysten av Illyria, Trakia, Egypt, Kyrenaika, Sør-Frankrike, øst og nordøst på Den iberiske halvøy, Iberia og Tauris.
Grekerne selv kalte sitt land for Hellas, og omtalte seg selv som hellenere (som opprinnelig var en stamme i det sørlige Thessalia). Den latinske benevnelsen, som vi i dag bruker, stammer fra en stamme som holdt til i det vestlige Hellas, Graii (latin: Graeci/Graecia, henholdsvis grekere og Hellas). Opprinnelsen til uttrykket er ikke helt kjent, men man antar at stammen Graii var med på koloniseringen av Kumae, den eldste greske kolonien i Italia, og at benevnelsen derifra spredte seg utover Italia.[1]
Perioden antikkens Hellas blir vanligvis delt inn i tre perioder. Den første perioden kalles arkaisk tid, og er perioden da de greske bystatene begynte å utvikle seg, grovt sett fra det 9. århundre f.Kr. til perserkrigene (500 f.Kr.), som markerer slutten på den arkaiske tidsepoken. Etter perserkrigene går den greske historien inn i klassisk tid, som var høydepunktet i den antikke greske verden, på grunn av all kulturen som blomstret i denne perioden. Den klassiske epoken vedvarte frem til Aleksander den stores erobringer ; selve skillet er ofte satt til dødsåret til Aleksander, 323 f.Kr. Perioden etter Aleksander blir kalt hellenistisk tid. Hellenismen, og den antikke greske perioden er vanligvis endt ved Romerrikets erobring av den greske halvøya i 146 f.Kr.
Fra omtrent 700 f.Kr. har man gjort funn og funnet kilder som forteller om en gresk kultur i fremgang og vekst. Den nye greske sivilisasjonen var ikke sentralstyrt, som den gamle høykulturen, men delt inn i mange små, selvstyrte samfunn som vokste frem rundt det lokale forsvarsverket (borgen), akropolis. Ordet akropolis betyr «byen på toppen», og kommer av at greske bønder, i løpet av de mørke århundrene, bygde små forsvarsverk på toppen av høyder i landskapet for å kunne rømme dit når fremmede hærer marsjerte over jorden deres.
Akropolis ble, etter hvert som den greske kulturen hevdet seg igjen, et viktig samlingssted i polisstaten. Rett nedenfor akropolisen opprettet de ofte små handelssteder eller marked, agora, der varer ble byttet mellom bøndene, og trolig med utenlandske handelsmenn. Byen ble med andre ord det militære og økonomiske maktsentret i staten, til tross for at det greske samfunnet fremdeles var et jordbruksamfunn, og at makten hovedsakelig lå i hendene på menn med store landeiendommer.
I hele det greske området regner en med at det var rundt 600 polisstater, og som ofte lå i konflikt med hverandre om hvor grensene skulle gå.
Opprinnelig var de greske polisstatene monarki, men siden jordbruket var fundamentet i det greske samfunnet, satt det jordeiende aristokratiet på den virkelige makta. Jordeieraristokratiet fungerte også som en krigerstand, da de var de eneste med ressurser nok til å ha våpen. Aristokratene i hver polisstat kjempet en indre maktkamp seg i mellom om mest mulig jord, og på den måten makt, og drepte gjerne monarken i deres vei mot mer jord og makt: for det var aristokratiet som var «staten». Småbøndene var naturligvis de som måtte lide mest av aristokratiets maktkamper.
Jernet var lettere å få tak i og utvinne enn bronse. Faktisk hadde bronse vært så dyrt og vanskelig å utvinne, at det var med på å holde vedlike aristokratiets makt, da de var de eneste som hadde ressurser til å skaffe seg bronsevåpen. Med jernet utviklet grekerne, rundt 600 f.Kr., hoplittene, bondesoldater som gikk til krig i tett formasjon, falanks. De bondedominerte hoplitt-hærene førte til at bondestanden fikk mer makt over hæren enn tidligere, og makten i den greske sivilisasjonen var i realiteten militær makt.
Jernalderen ble introdusert til Sørøst-Europa allerede rundt 1500 f.Kr., med hetittene, en indoeuropeisk folkegruppe. På grunn av jernets kvalitet og enkle utvinningsprosedyre, forsøkte hetittene å holde oppskriften bak fremstillingen av jern hemmelig, men i lengden var det umulig.
Etterhvert havnet aristokratiet i konflikt med en voksende handelsstand, som ble mektigere og mektigere desto mer gresk handel og kultur blomstret (mynter ble innført i gresk kultur rundt 680 f.Kr.). Fra midten av 600-tallet samlet ofte handelsstanden og bøndene seg rundt populistiske ledere, som ble kalt tyranner; eneherskere som skulle fordele jorden rettferdig mellom innbyggerne i staten. En tyrann skulle med andre ord få bruke den eneveldige makten sin til å ta jorden fra aristokratiet og dele den ut mellom borgerne i staten. I stedet førte tyrannene ofte samme politikk som de fleste eneveldige herskerne har gjort gjennom historien. Mange tyranner misbrukte makten de ble gitt gjennom folkeopprør.
Det er verdt å merke seg at tyranni ikke hadde den samme negative klangen i det gamle Hellas som ordet tyrann og diktator har i dag. En tyrann var en suksessrik opprørsleder, og ofte hadde han støtte fra en stor andel av folket (i alle fall i starten av sin periode).
En ser utviklingen fra monarki til tyranni (og kanskje til monarki igjen) i mange polisstater. Etterhvert som tyrannene utnyttet sin makt, og ble kastet og erstattet av nye tyranner, utviklet de fleste statene en form for demokrati, folkestyre. De opprettet folkeforsamlinger som møttes til visse tider, og gjennom disse forsamlingene utviklet de bl.a. lover.
På 700-tallet f.Kr. tok grekerne til seg en lydskrift som stammet fra fønikerne (ganske likt vårt eget alfabet). Av den grunn har vi skriftlige kilder til gresk kultur, etter de mørke århundrene, som er lette å tyde; og det er den greske kulturen fra det gamle Hellas mange regner med som det kulturelle grunnlaget for vestlig kultur.
Til tross for at grekerne aldri ble samlet i en sentralisert stat, så de på seg seg selv som et eget folkeslag. De skilte mellom grekere og barbarer (av gresk: «de som babler uforståelig»).
Innen det sjette århundre f.Kr. var Athen, Sparta, Korint og Theben de fire dominerende polisstatene. Alle fire hadde lagt under seg småstater og utvidet sine maktområder. Innen sjøfart og handel var det Athen og Korint som dominerte.
Athen og Sparta utviklet seg etter hvert til å bli de klart mest dominerende polisstatene, og kom etter hvert til å lede an på hver sin side i en blodig konflikt som splittet opp hele den greske sivilisasjonen. De to statene var svært forskjellig, både kulturelt og samfunnsmessig, for mens demokratiet rådet i Athen, var Sparta fortsatt et monarki.
Polisen Athen lå i et område, Attika, som ikke var særlig egnet for vanlig jordbruk. Av den grunn produserte staten i all hovedsak olivenolje og andre luksusvarer, som de handlet jordbruksvarene med. De var, fra naturen sin side, tvunget til å handle, noe som trolig var en av årsakene til at de var den dominerende polisstaten på havet.
Utdypende artikkel: Perserkrigene
På slutten av det 6. århundre f.Kr., hersket Dareios den store over et enormt rike, fra det vestlige Kina til Øst-Europa. I 513 f.Kr. erobret Dareios for første gang Trakia og Makedonia. Den makedonske kongen Aleksander I ble hans vasall.
I 499 f.Kr. brøt det ioniske opprøret ut, igangsatt av Aristagoras i Milet. Ioniske byer kastet tyrannene som perserne hadde satt over dem, dannet et forbund og ba om hjelp fra de andre grekerne. Athen sendte tjue skip og Eretria fem, og flåten hjalp til med å spre opprøret langs kysten. I 498 f.Kr. erobret og brente grekerne Sardis, noe som påkrevde et persisk svar i form av en invasjon. Den greske flåten ble knust i slaget ved Lade i 494 og de joniske byene ble plyndret, selv om de fikk ha demokratiske styrer etterpå.
I 492 f.Kr. overkjørte en hær, kommandert av Dareios' svigersønn Mardonius, Trakia og Makedonia, men i forsøket på å angripe Athen, forliste hans flåte i uvær ved fjellet Athos. Omtrent hele hæren ble drept, og Mardonius vendte skadet hjem. Athenerne og platenerne klarte til slutt å slå perserne i slaget ved Marathon og ved Salamis.
Perserkrigene markerer overgangen fra arkaisk tid til klassisk tid i gresk historie
Utdypende artikkel: Klassisk tid
Utdypende artikkel: Peloponneskrigen
Etter perserkrigene gikk flere bystater sammen i et forbund som var ment å være et forsvar mot fremtidige angrep fra Persia. Dette forbundet ble kalt det athenske sjøforbundet, og ble grunnlagt i 477 f.Kr.. Athen ble den naturlige lederen i forbundet, da hun sto for den klart største flåten i den greske verden. I løpet av noen årtier klarte Athen å gjøre forbundet om til et athensk imperium, noe som førte til misnøye hos enkelte bystater.
I 433 f.Kr. utviklet det seg en konflikt mellom polisene Korkyra og Korint. I den forbindelse måtte Korkyra be Athen om hjelp, en allianse som ville bety at Athen kom i konflikt med Korint og hennes allierte Sparta. Dette ville bety et brudd på trettiårsavtalen, som forbød Athen å utvide sitt imperium. Forespørselen fra Korkyra førte til en heftig debatt i folkeforsamlingen i Athen, men til slutt fulgte alle rådet til Perikles om å inngå alliansen.
Sparta prøvde flere ganger å løse konflikten diplomatisk, fordi de ønsket å unngå en konflikt med Athen. Perikles, på sin side, tviholdte på Athens krav, og ønsket ikke å inngå kompromiss med Sparta. Krigen var ikke til å unngå.
Den første delen av krigen varte fra 431 til freden ved Nicias i 421 f.Kr., der Sparta og Athen inngikk en fredsavtale som skulle vare i 50 år. Freden skulle imidlertid ikke vare, og i 413 f.Kr. var krigshandlingene i gang igjen, og varte helt frem til Athens totale nederlag i 404 f.Kr.
Utdypende artikkel: Aleksander den store
Etter at Filip hadde etablert et makedonsk militært og diplomatisk hegemoni i Hellas, dro Aleksander avgårde i 334 f.Kr. på sine berømte erobringer. Den første og mest kjente var den som nedkjempet og underla Persia fulgt av en avstemning i et gresk rådsmøte i Korint. Han krysset Hellespont til Lilleasia med rundt 40 000 greske og makedonske soldater og slo den persiske armé ved Granicus-elva, og fulgte opp med å frigjøre greske byer i Karia, Lykia og Pamfylia langs vestkysten av Lilleasia, kalt den joniske kyst. Ved Halikarnassus i Karia, gjennomførte Aleksander den første av mange beleiringer.
Aleksander etterlot et enormt rike med persisk-gresk kultur til sine etterfølgere (Diadokiene eller Diadokhoi) som knivet om overtaket over deler av hans rike.
Hans rike ble først delt i fire betydelige deler: Kassandros hersket i Hellas, Lysimakhos i Lilleasia og Thrakia, Seleukos I Nikator i Mesopotamia og Syria, og Ptolemaios I (eller Ptolemaios Soter) i Levanten og Egypt. Snart tok Lysimakhos Kassandros' del og riket ble delt i tre deler, kontrollert av Ptolemaios Soter i Egypt, Antigonos Monofthalmos (bokstavelig «enøyd» på gresk), og Seleukos i Midtøsten. Rundt 281 f.Kr., bestod kun to dynastier i Aleksanders rike — Seleukide-riket i nord og Ptolemei-dynastiet i sør.
Mange byer bar fremdeles Aleksanders navn: Alexandria, Aleksandropolis og andre aleksandriske navn var spredt over landskapet han hadde erobret. Hvilken drøm han enn hadde om å sammenføye de greske og persiske kulturene, døde disse kort tid etter ham. Makedonerne og grekerne presset den persiske kulturen til en mindre betydelig posisjon, selv om det var greske Diadokhoi (særlig Eumenes) var ingen av disse persiske.
Utdypende artikkel: Athenske demokrati
Demokratiets stamfar var Solon, som virket som statsmann og poet i Athen rundt år 600-550 f.Kr. Før dette ble Athen styrt av menn fra ledende slekter i lavlandet. På Solons tid var vilkårene modne for en ny maktfordeling. Athen hadde på denne tiden 5 samfunnsklasser. Øverst var pentakosiomedimnoi (de som hadde gårder som kunne produsere 500 mål med korn eller produkter av lignende størrelse), hippeis (de som hadde råd til hester og kavaleriutstyr). Under disse to overklassene var det så to mellomklasser: zeugitai (de som hadde råd til våpen, og således kunne delta i infanteriet) og thetes (som ikke hadde råd til dette). Disse to mellomklassene gikk under fellesbetegnelsen «demos» (folket). Under disse 4 klassene kom slavene.
I det nye demokratiske systemet fikk demos visse begrensede demokratiske rettigheter. Solon uttrykte dette slik: «Jeg gav til demos så mye privilegier som var nødvendig for dem, slik at de ikke ble fratatt æren sin eller forsøkte å ta mer etter den» ... «demos følger best lederne sine når de ikke er drevet av vold og ikke får for frie vilkår.»
På Solons tid var det imidlertid langt fra noe demokratisk samfunn. Demokratiet ble ikke innført før Kleisthenes fikk gjennom sine reformer i 508 f.Kr.
Athen stod på mange måter i kulturell og politisk opposisjon mot Sparta. Athen var en av de mange greske polisstatene som hadde gått gjennom sin periode med tyranni og gått videre til demokrati.
Den grunnleggende maktinstansen i Athen var Folkeforsamlingen, som var et allmøte der alle frie athenske borgere over 19 år kunne komme med lovforslag,[trenger referanse] debattere, og stemme for eller mot nye lover. Folkeforsamlingen kom sammen ca. 40 ganger i året. Med loddtrekning i Folkeforsamlingen ble Rådet på 500 menn, over 30 år, valgt til å sitte ett år. Disse mennene skulle forberede saker før folkeforsamlingen kom sammen. Årsaken til at det ble trukket lodd om hvem som skulle sitte i rådet, var at mektige borgere ikke skulle kunne tvinge til seg stemmer og maktposisjoner. Athenerne så på loddtrekning som den høyeste demokratiske valgformen.
Bare frie mennesker kunne oppnå borgerskap og full beskyttelse fra loven i en polis. I de fleste bystatene, i motsetning til antikkens Roma, ga ikke sosial prominens privilegier. For eksempel, å bli født inn i en spesiell familie ga ingen særegne privilegier. Noen ganger hadde familier kontroll over religiøse funksjoner, men det ga nødvendigvis ikke mer makt på den politiske arenaen. I Athen var befolkningen delt inn i fire forskjellige sosiale klasser, basert på formue. Folk kunne skifte klasse om de tjente mere penger. I Sparta, derimot, ble alle mannlige borgere gitt tittelen «lik» da de ble ferdige med utdanningen. De spartanske kongene kom, imidlertid, kun fra to familier.
Slaver hadde ingen makt eller status. De hadde rett til å ha egen familie og egen eiendom, men hadde ingen politiske rettigheter. Innen 600 f.Kr. hadde slaveri spredt seg i Hellas. Innen 500 f.Kr. utgjorde slavene en tredjedel av befolkningen i enkelte bystater. Slaver utenfor Sparta gjorde nesten aldri opprør fordi de bestod av alt for mange forskjellige nasjonaliteter og var for spredt til å organiseres.
De fleste familier eide slaver som hushjelp eller arbeidere og til med fattige familier kunne eie en slave eller to. Slaveeierne hadde ikke lov til å slå eller drepe sine slaver. Eierne ga ofte løfte om å befri sine slaver, som en motiveringsfaktor for at slavene skulle arbeide hardere. Befridde slaver ble, i motsetning til i antikkens Roma, ikke borgere, men ble blandet inn i metoikpopulasjonen, som inkluderte folk fra utlandet og andre bystater som offisielt hadde lov til å bo bystaten.
Bystatene hadde også sine slaver. Disse offentlige slavene hadde større grad av uavhengighet enn slavene som var eid av private familier. De offentlige slavene levde for seg selv og utførte spesielle oppgaver. I Athen ble offentlige slaver opplært til å se etter falskmyntneri, mens tempelslavene jobbet som tjenere for templets gud.
Sparta hadde en spesiell type slaver, kalt heloter. Helotene var greske krigsfanger som var eid av staten og utpekt til familiene. Helotene dyrket mat og gjorde husarbeid, slik at de spartanske kvinnene kunne konsentrere seg om å oppdra sterke barn, mens mennene kunne vie sin tid til å bli opptrent som hoplitter. Helotene ble dårlig behandlet og gjorde ofte opprør.
Utdypende artikkel: dagligliv i antikkens Hellas
I bystatene levde folk enten i lave leilighetsbygninger eller i privatboliger, avhengig av familieformuen. Større hus, offentlige bygninger og templer var oppstilt rundt agoraen. Folk bodde også i små landsbyer og gårdsbruk rundt bystaten. I Athen bodde flere folk utenfor bymurene enn innenfor (det er beregnet at av en befolkning på fire hundre tusen, bodde 160 tusen innenfor bymuren, noe som er et stort antall for et preindustrielt samfunn).
En ordiner gresk husstand var liten sammenlignet med en moderne sådan. Den inneholdt vanligvis soverom, lagerrom, og et kjøkken plassert rundt en liten innvendig gårdsplass. Gjennomsnittstørrelsen, på 400-tallet f.Kr., 230 m², var mye større enn hos noen av samtidens sivilisasjoner.
En husholdning bestod vanligvis av et sett med foreldre og deres barn. Menn var ansvarlig for å skaffe familien arbeidskraft og investeringer i land og handel. Kvinnen var ansvarlig for husholdningens varer og slaver. Slavene hadde ansvaret for matlaging, vann, oppvask og barn. Mennene hadde egne rom for gjester, for fremmede, mannlige besøkende hadde ikke lov å være i rom der kvinner og barn oppholdte seg. Velstående menn inviterte ofte venner til symposion. Lys kom fra olivenoljelamper, mens varmen kom fra trekullfyrfat. Møblene var enkle og sparsommelige, og var stort sett trestoler, bord og senger.
Størstedelen av den greske befolkningen jobbet med jordbruk, trolig rundt 80 %, som er vanlig i alle før-industrielle sivilisasjoner. Jorden i Hellas er fattig og regn forekommer i liten skala. Forskning tyder imidlertid på at klimaet har endret seg litt siden oldtiden, men uansett var det nødvendig å ofte vende jorden og bedrive luking. Okser ble trolig brukt under pløying, men de aller fleste oppgaver ble etter all sannsynlighet gjort med håndkraft. Den greske bonden ville helst produsere et overskudd, slik at han kunne bidra til fester, og for å kunne kjøpe fisk, salt og metall.
Maten i den gamle greske verden var enkel. Fattige mennesker spiste vanligvis bare grøt, tilsatt løk, grønnsaker, og ost eller olivenolje. Det var få som spiste kjøtt regelmessig. Bakeriene solgte nybakte brød hver dag, mens små boder sto for tilbehør. Vin fortynnet med vann var den mest foretrukne drikken.
Klærne i den antikke, greske verden forandret seg lite over tiden. Både menn og kvinner gikk i løse peplos og tunika. Disse klærne hadde ofte et fargerikt design, og ble festet med et belte. Folk hadde på seg kapper og hatter i kaldt vær, og i varmere vær ble lærstøvler erstattet med sandaler. Kvinner gikk med juveler og kosmetikk, spesielt pulverisert bly, som gav dem en blek hudfarge. Menn hadde skjegg helt til Aleksander den store førte barbering inn på moten.
Medisinen i antikkens Hellas var svært begrenset i forhold til i dag. Hippokrates klarte å skille overtro fra medisinsk behandling i det 5 århundre f.Kr. Urtemedisin ble brukt som smertestillende, og leger var i stand til å utføre visse former for kirurgi. De hadde imidlertid, ingen kur for infeksjoner, så friske folk kunne dø av lette sykdommer i alle aldre.
For å holde seg i form og være klar for militærtjeneste, trente menn hver dag. De aller fleste bystater hadde minst et gymnasium, et treningsbygg som både hadde løpebane, basseng, forelesningssal og park. I de fleste byer, bortsett fra Sparta, var gymnasiene åpen kun for menn, og øvelsene ble gjort uten klær(derav gymnasium, som er fra gresk: gymnos, som betyr «naken»).
Bystatsfestivaler stod for mye av underholdningen. Der ble guder æret gjennom konkurranser, innen musikk, drama og poesi. Athenerne hevdet at deres by hadde en festival omtrent annenhver dag. Store panhellenske festivaler ble holdt i Olympia, Delfi og Nemea. Atleter og musikere som vant disse tevlingene ble rike og berømte. Den mest populære og kostbare konkurransearten var stridsvognsløp.
I store deler av den greske verden, bortsett fra Sparta, var utdanningen et privat anliggende, og det var bare de aller rikeste som hadde råd til å ansette en lærer. I den hellenistiske perioden, ble imidlertid noen offentlige skoler etablert. Guttene lærte å lese, skrive og sitere litteratur; de lærte også å synge, og å spille et instrument, i tillegg til den atletiske treningen for militærtjeneste. De studerte ikke for en karriere, men for å bli gode byborgere. Jenter lærte også å lese og skrive, i tillegg til enkel aritmetikk, slik at de kunne holde orden på husholdet.
Bare de aller færreste hadde muligheten til en utdanning etter barndommen. En viktig del av en rik tenårings utdanning var et kjærlig forhold til en eldre mentor. Tenåringen lærte ved å høre på sin mentor snakke om politikk i agoraen, ved å hjelpe han med sine offentlige gjøremål, trene med ham i gymnasiet, og ved å være med på symposier. De rikeste studentene fortsatte utdanningen på universitetet. Disse universitetene var organisert av berømte lærere. Noen av Athens mest berømte universitet var Lyceum og Akademi
Grekerne leverte viktige bidrag til utviklingen av både filosofien og matematikken, og mange av de store grekerne fra denne tiden var både matematikere og filosofer. Den første greske matematikeren som nevnes i historiske kilder var Tales fra Milet. Han regnes også som den første greske filosofen og vitenskapsmannen generelt. En av de mange historiene som er nedtegnet om Tales, er at han ved hjelp av beregninger kunne forutsi en solformørkelse i 585 f.Kr.[2] Han ble også kreditert oppdagelsen av at diameteren deler sirkelen i to like store deler og at to vinkler i en likebent trekant er like store.
Den greske matematikeren som er best kjent i dag er nok Pythagoras. Pythagoras var fra øya Samos like ved kysten av dagens Tyrkia, og han slo seg etter hvert ned i en liten gresk by i det sørlige Italia. Her hadde han en gruppe disipler rundt seg, og denne gruppen ble senere kalt pytagoreerne. Dette var en religiøs og filosofisk skole som det er knyttet mange historier og myter til. Pytagoreerne var svært opptatt av tall, og Pythagoras blir ofte tillagt utsagnet: «Alt er tall». Pythagoras oppdaget også forholdet mellom harmoniske toner i musikken.
Det viktigste bidraget de gamle grekerne hadde til matematikken var nok likevel innføringen av det matematiske beviset. Tidligere sivilisasjoner hadde også hatt en høyt utviklet matematikk, men da stort sett i form av mer eller mindre velutviklete algoritmer (oppskrifter) for å løse bestemte problem og gjøre ulike utregninger. For de greske matematikerne var det ikke lenger nok bare å regne seg frem til en numerisk løsning på problemene, en måtte også bevise at svaret var riktig. Mesteparten av den greske matematikken ble samlet av Euklid i hans verk Elementer. Her ser vi for første gang en strengt oppbygd matematikk som starter med noen definisjoner og aksiomer, og ut fra disse blir alle de matematiske setningene bevist. Dette verket har stor betydning for utviklingen av matematikken, og det har blitt brukt som læreverk i geometri ved universitetene helt frem til vår tid.
Noen mener at den største greske matematikeren var Arkimedes. I dag er Arkimedes regnet som en av de tre store matematikerne gjennom tidene, sammen med Isaac Newton og Carl Friedrich Gauss.
Ifølge Plutark ble Arkimedes drept av en romersk soldat mens han skrev matematiske formler i sanden. Arkimedes er forøvrig kjent for å ha oppdaget loven om legemers oppdrift i væske. I forbindelse med denne oppdagelsen sies det at han skal ha løpt naken gjennom gatene mens han ropte «Eureka!» («Jeg har funnet det!») – henrykt over oppdagelsen.
Arkimedes skal ha vært den først som har kommet med summasjonen av en geometrisk rekke, med forhold 1/4:
For barn og ungdom:
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
