Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
| Émile Zola | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Émile Édouard Charles Antoine Zola 2. apr. 1840[1][2][3][4]  Paris[5][6][3][7] rue Saint-Joseph | ||
| Død | 29. sep. 1902[8][1][2][3] (62 år) Paris[5][6][3][7] | ||
| Beskjeftigelse | Politisk journalist, kunstkritiker,[9][10] romanforfatter,[11] essayist, dramatiker,[12] novelleforfatter, litteraturkritiker,[12] teaterkritiker, journalist,[10] skribent,[13][14][12][15][10] lyriker, fotograf,[10] librettist[10] | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Alexandrine Zola (1870–ukjent) | ||
| Partner(e) | Jeanne Rozerot (1888–)[16] | ||
| Far | François Zola | ||
| Mor | Émilie Aubert | ||
| Barn | Jacques Rozerot Denise Aubert | ||
| Nasjonalitet | Frankrike (1862–) (årsak: naturalisering)[6][17] | ||
| Gravlagt | Panthéon (1908–)[18][19] Cimetière de Montmartre (–1908)[19] | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk[20][21] | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen (1888–1888) (avslutningsårsak: J’Accuse)[22][23] Offiser av Æreslegionen (1893–)[22][23] Grand prix des Meilleurs romans du demi-siècle (1952) (for verk: Germinal)[24] | ||
| Periode | Naturalismen, fritenker | ||
| Debuterte | 1865 | ||
| Aktive år | 1865– | ||
| Viktige verk | Les Rougon-Macquart, Thérèse Raquin, J’Accuse, Nana | ||
| Påvirket av | Honoré de Balzac | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Émile Édouard Charles Antoine Zola[25] (født 2. april 1840, død 29. september 1902[26]) var en fransk forfatter, den mest betydningsfulle innenfor naturalismen og han definerte kunstverket som «et hjørne av virkeligheten sett gjennom et temperament».[27] Zola var også en viktig drivkraft i den politiske liberaliseringen av Frankrike, som forsvarer av demokrati og menneskerettigheter og i renvaskelsen av den falsk anklagde og dømte Alfred Dreyfus, artillerioffiser i den franske hæren. Den striden fikk sitt dramatiske vendepunkt i Zolas berømt avisoverskrift og artikkel: «J’accuse…!» («Jeg anklager»).
Zola ble (forgjeves) nominert for den første og den andre nobelprisen i litteratur, både i 1901 og 1902.[28][29]
Hans liv ble skildret i den Oscar-belønnede filmen Emile Zolas liv fra 1937.
Zola ble født i Paris i 1840. Hans far, François Zola (egentlig Francesco Zolla), var en italiensk ingeniør. Med sin franske hustru, Émilie Aubert, flyttet familien til Aix-en-Provence i sørøstlige Frankrike da Émile var tre år gammel. Her ble han venn og klassekamerat med Paul Cézanne. Faren var i gang med et stor ingeniørprosjekt da han døde i 1847. Smarte forretningsfolk rykket inn og skodde seg på prosjektet. Zolas mor ble sittende igjen med praktisk talt ingenting. I 1858 flyttet familien til Paris i et siste forsøk på å vinne sin rett.
I mange år var den unge Zola en frustrert romantiker som ikke levde opp til sitt eget ideal om å fortsette farens arbeid som byggherre og ingeniør. Hans mor hadde planlagt at han skulle utdanne seg som advokat, men Émile Zola greide ikke å kvalifisere seg. Alt i 1860 bestemte han seg for å bli forfatter. I 1867 giftet han seg med en ung pike fra arbeiderklassen, tidlig foreldreløs og som forhutret hadde forsøkt å forsørge seg selv som blomsterbinderske.[30]
Zola begynte å skrive i en romantisk stil, men før hans gjennombrudd som forfatter, arbeidet han som kontorist i firma som drev med skipsfart og deretter i salgsavdelingen i bokhandelen Hachette. Han begynte også å skrive omtaler av litteratur og kunst i avisene. Som politisk journalist skjulte han ikke at han mislikte Napoleon III som med hell fungerte som president under opprettelsen av Den andre franske republikk, kun for å misbruke denne posisjonen ved å benytte den som et springbrett for statskuppet som gjorde ham til keiser av Frankrike.
I løpet av sine tidlige år skrev Zola flere korte fortellinger og essayer, fire skuespill og tre romaner. Blant hans tidligste bøker var Contes à Ninon, utgitt i 1864. Med utgivelsen av hans smått selvbiografiske roman La Confession de Claude (1865) fikk politiets oppmerksomhet. Bokhandelen Hachette fant det best å trekke arbeidsgiverforholdet tilbake. I 1867 fikk han utgitt spenningsromanen Les Mystères de Marseille som føljetong.
Etter hans første store roman, Thérèse Raquin (1867), hvor han sjokkerte det borgerlige lesende publikumet med sin «følelsesløse» undersøkelse av dyriske drifter som førte til mord og selvmord,[31] begynte Zola en stor bokserie på tjue romaner som ble kalt for Les Rougon Macquart (1871-1893), om en familie og slekt under den andre republikken hvor «dets samvittighetsløse forretningsvindel, ets politiske korrupsjon og ublu dobbeltmoral» fikk sitt ettermæle fylt av «avsky og indignasjon.»[27] Romanene følger undersøker to greiner av en familie: den borgerlige og respektable Rougonene og de proletariske og mindre respektable Macquartene i fem generasjoner.
Mer enn halvparten av Zolas romaner var en del av hans kollektivroman på tjue bøker som Les Rougon-Macquart utgjorde. I motsetningen til Honoré de Balzac, som i midten av sitt forfatterskap, syntetiserte sitt forfatterskap som La comédie humaine (den menneskelige komedie), hadde Zola allerede fra begynnelsen da han var 28 år tenkt ut den fullstendige utformingen av sin bokserie. Med handling fra Frankrikes andre keiserdømme, sporer romanene de miljømessige påvirkningene av vold, alkohol og prostitusjon som ble mer alminnelig i løpet av den industrielle revolusjons andre bølge.
I bokserien Les Rougon Macquart framstår slekten som prosess hvor medlemmene degenereres; i biologiske og moralske forfall, og beskrives nær klinisk som fysiske og psykiske sykdommer. Zola aktet å komme så tett inn på sannheten som en obduksjonsprotokoll.[31] Bokseriens undertittel minner vitenskapelig avhandling i sin utforming; Histoire naturelle et sociale d'une famille sous le Second Empire («Natur- og sosialhistorie om en familie under det andre keiserrike»). Som han beskrev sine planer for bokserien: «Jeg ønsker framstille ved oppbruddet av et århundre av frihet og sannhet en familie som ikke kan styre seg selv i dens jag etter å besitte alle de gode ting som framskrittet gjør tilgjengelig og er avsporet av dens eget moment, de fatale omveltninger som følger fødselen av en ny verden.»[32][33]
Fra 1877 med utgivelsen av l'assommoir (Sleggen) ble Émile Zola både vellykket og rik. Han ble bedre betalt enn eksempelvis Victor Hugo. Det var en ubarmhjertig klar skildring om hvor lite som skal til for arbeiderklassens ungdom, tross gode forsetter og anstrengelser, miste fotfestet og bukke under i elendighet på grunn av alkohol. Det er ikke en roman mot alkoholisme. Brennevinet er ikke årsaken, men symptomet, et stadium i forfallet. Årsaken ligger i at det knapt finnes muligheter å unnslippe elendigheten.[34]
For Zola var det en personlig roman. Han hadde selv vært fattig i storbymiljø; hans hustru hadde vokst opp i det samme miljøet. Romanen var i seg selv den første litterære skildringen av proletariatet sett innenfra.[34] Som sådan ble romanen både et sjokk på det lesende publikum og en samtidig en stor suksess. Innen året var over var Zola blitt berømt. Pengene strømmet inn til forfatteren og forleggeren, som i sin tid hadde satset på Zola kun for at poeten Théophile Gautier hadde anbefalt ham.[35] Zola kunne kjøpe seg et hus til en verdi av 300 000 franc i Médan i nærheten av Paris[36] og innta sin posisjon som en litterær førerskikkelse. Han organiserte kulturelle middagsselskap med Guy de Maupassant, Joris-Karl Huysmans og andre i sin luksuriøse villa.
Naturalismen fikk sitt gjennombrudd med Zolas l'assommoir i 1877. Zolas energi førte ikke bare egne romaner ut i verden, men trakk også hans venners og eldre forfattere med seg. Det var som åndsfrender av Zola at Honoré de Balzac og senere Stendhal ble internasjonalt kjent og oversatt. Naturalismen som litterært program og ide ble lansert på fransk vis over en middag. Det skjedde i restaurant Trapp den 16. april 1877. De som var til stede var to grupper som Zola hadde dannet. Den ene var eldre mestre, «fiaskoforfatternes middager», Les dîners des auteurs sifflés, hvor adgangskortet var minst én teaterfiasko.[37] Til denne tilhørte Zola og Alphonse Daudet, begge i tredveårene, og de tjue år eldre Flaubert, Edmond de Goncourt og russeren Ivan Turgenev.[38] Den andre gruppen, den yngre Médan-gruppen, møttes hjemme hos Zola hver torsdag, bestående av Zola, Maupassant, Huysmans, og de mindre kjente elevene Paul Alexis (som figurerte på Cézannes maleri med Zola), Henri Céard og Léon Hennique. Menyen for fellesmiddagene var «naturalistiske»; som Pontage purée Bovary, Truite saumonée à la Fille Elisa[38][39] Goncourt var mer enn forutsetning for naturalismen, ingen årsak; Daudet gjorde suksess fra 1875 med en rekke naturalistiske romaner som siden har blitt glemt; Guy de Maupassant var vel egentlig aldri naturalist, men var en elev av Flaubert. Det er først og fremst Zola som naturalismens forkjemper og dens ideolog.[40][41]
Den foregående litterære realismen ønsket å skildre virkeligheten på en troverdig måte og skape menneskelige figurer som utover å være individuelle, psykologiske portretter, også representerte bestemte typer. Hva som skilte naturalismen fra realismen var at den naturalistiske diktningen i Frankrike hadde et positivistisk vitenskapssyn. Positivismen vokste fram som en filosofisk reaksjon på det verdensbilde hvor naturvitenskapen hadde fortrengt religionen som en altomfattende forklaring. Det var filosofen Auguste Comte og hans store verk Cours de philosophie positive (skrevet mellom 1830 og 1842). «Det positive» er den fysiske og nøyaktige virkeligheten som er emnet for Comte, mens det metafysiske faller utenfor interessefeltet. Mens Comte la det filosofiske grunnlaget for naturalismen, var det Hippolyte Taine med sine kultursosiologiske tanker som formulerte dens litterære program. Kunsten er ifølge Taine et resultat av tre faktorer som virker sammen: rase, miljø og tidspunkt. Naturalismen var både en kritikk av realismen og som en ytterliggående utgave av den. Der realismen åpnet for debatt, og således muligheten for endring, var naturalismen deterministisk: mennesket er et produkt av arv, miljø og destruktive drifter.[42]
Zola var både innbefatningen av den rendyrkede naturalistiske forfatter, og paradoksalt nok et slående eksempel på en som selv avvek fra sine egne bombastiske teorier. Ifølge hans egne teorier er romanen både samtiden og framtidens litteraturform ved å skildre den sosiale og den psykologisk virkelighet. Dens virkelighetskildring skal være like presis og konkret som en vitenskapelig avhandling. Den eksperimentelle, vitenskapelige metode skal benyttes i romanen. Forfatterens egne og personlige tanker og fordommer skal reduseres til kun objektive fakta. Zola mente selv at hans naturalistiske skjønnlitteratur er vitenskapelig observert, og skrev teoretiske manifester, som Le Roman expérimental (1880) og Le Naturalisme au théâtre, les théories et les exemple (1881), hvor han la fram sin målsetting og forsvarte sine metoder.[31] Som Hippolyte Taine og Claude Bernard la han fram analogier mellom naturforskeren og dikterens arbeidsmetoder, og betraktet sine egne romaner som «veldige eksperimenter» hvor den determinerende innflytelsen til arveligheten og miljøfaktorene kan studeres.[31]
Virkeligheten var langt mer komplisert. Hans verker var tenkt ut som stramme konstruksjoner, bygget opp slik en ingeniør streket opp jernkonstruksjonen for et bygg, men straks rammeverket sto klart, ble teksten preget og båret fram av en mektig, lidenskapelig, moralsk og engasjert fantasi. Motstandere av naturalismen hadde stor glede og skadefryd med å påpeke hvor Zola selv sviktet sitt eget program. Selv Maupassant påpekte det samme i 1883: «Han har en medfødt tilbøyelighet til å skape dikt, en trang til å forstørre, til å bruke levende skapninger og livløse gjenstander som symboler.»[30]
Zolas litterære dyktighet og storhet er i hans kollektivromaner, at han som Victor Hugo kan puste litterært liv i døde gjenstander, at han suverent kan regissere store folkemasser i bevegelse: kropublikumet og vaskekonene i L'assommoire (Sleggen, 1877), kullgruvearbeiderne i Germinal (1855), eller bøndene som lever på samme eksistensnivå som dyr i La terre (Jorden, 1887). Det er både kollektive romaner og samfunnskritiske anklageskrifter hvor de brutale bildene fikk samtidens lesere og kritikere til gispe etter luft eller eventuelt rope på politiet.[31] La Bête humaine (Menneskedyret, 1890) er i sitt vesen en kriminalroman i et jernbanemiljø.
I Paris opprettholdt Zola sitt vennskap med Paul Cézanne, som malte et portrett av ham med en annen venn fra Aix-en-Provence, forfatteren Paul Alexis, kalt for Paul Alexis leser for Zola (1869–1870). I sin tidlig roman Le Ventre de Paris (1873) viste Zola i hvilken grad Cézanne var en inspirasjon for ham ved å introdusere sin litterære maler Claude Lantier, modellert åpenbart på Cézanne.[43]
Selv om Zola og Cézanne hadde vært venner siden barndommen, "som brødre, i samme krybbe", og gikk på samme skole i Aix-en-Provence,[43] gikk vennskapet i oppløsning i deres senere liv, antagelig hovedsakelig grunnet Zolas fiktive beskrivelse av Cézanne og kunstmalernes bohemiske liv i romanen L'Œuvre (Mesterverket, 1886). Romanen fortalte relativt nøyaktig og detaljert om kunstlivet i Paris på midten av århundret. Her introduserte han romanfiguren Claude Lantier på nytt, og fortalte om hans strid og anstrengelser for å male det store mesterverket som reflekterte hans talent og geni. Zola benyttet seg av sin felles bakgrunn med Cézanne for sin fiktive maler. Som Cézanne er han en revolusjonær kunstner, men hans kunst er misforstått av det store kunstpublikumet som er bundet av tradisjonelle emner, teknikker og representasjoner. Mange av de karaktertrekk tilskrevet Claude Lantier er sammensatt ikke bare av Cézanne, men også av livene til flere impresjonistiske malere som Claude Monet og Édouard Manet. Zolas eget selvportrett kan bli forstått i romanforfatteren Pierre Sandoz. Romanen dekker en tidsramme på rundt 15 år og slutter i 1870. Zola undersøker framveksten av realisme, naturalisme og impresjonisme i malekunsten.
Romanen er blitt sett som årsaken til at vennskapet mellom Cézanne og Zola opphørte. Framstillingen om en banebrytende maler som ikke greier å leve opp til sitt potensial har blitt forstått som en personlig, om enn fiktiv framstilling av Cézanne.[44] Claude Lantiers liv er til sist en tragedie, enten han er et geni eller ikke, er det klart at han mislykkes i de kunstneriske mål han satte seg. En dag finner hans hustru ham i atelieret hvor han har begått selvmord ved å henge seg fra en stor stige foran sitt uferdige mesterverk som ikke lar seg fullføres.[43]
Gjennom deres respektive karrierer brevvekslet Cézanne og Zola hyppig med hverandre. Det eksisterer derimot ingen korrespondanse mellom de to etter et brev hvor Cézanne takker Zola for å ha sendt ham sin roman. En annen og kanskje mer vesentlig årsak til at vennskapet brøt sammen var Cézanne ikke kunne følge Zola i bekjempelsen av den urettmessige behandlingen av Dreyfus. Han var ikke åpent antisemittisk, men han signerte ikke, slik Monet gjorde det, manifestet som krevde Dreyfus frisatt,[45] og sto således på den motsatte siden av Zola i Dreyfus-saken.[46]
Bakgrunnen for Dreyfus-saken, som rystet Frankrike og bidro til å svekke landets omdømme i utlandet, var dommen mot kaptein Alfred Dreyfus, en fransk artillerioffiser i den franske hæren med prikkfritt rulleblad. Da den franske etterretningen sommeren 1894 fant informasjon om at noen ga den tyske ambassaden militære hemmeligheter, var svulmet den iboende franske antisemittismen og jødehatet over. Det måtte være den jødiske Dreyfus som var den skyldige, selv om det var ingen bevis som kriminaliserte ham på noe vis og han selv hele tiden hevdet seg å være uskyldig.
I november 1894 ble Dreyfus dømt for landsforræderi. Han ble degradert og sendt til straffekolonien på Djeveløya i Fransk Guyana på livstid. Da offiseren Marie-Georges Picquart senere kom over bevis som impliserte en annen, major Ferdinand Walsin Esterhazy, informerte Picquart sine overordnete. Framfor å renvaske Dreyfus ble det bestemt å beskytte Esterhazy og sikre seg at dommen over Dreyfus ble stående. Major Hubert-Joseph Henry forfalsket dokumenter som tilsynelatende fikk Dreyfus til se skyldig ut og fikk deretter Picquart overført til tjeneste i Afrika. Før Picquart dro fortalte han til andre om hva han visste. Ryktene begynte å gå om at Dreyfus var offer for falskt angiveri og at avgjørende dokumenter i saken var forfalsket. Til sist tok senator August Scheurer-Kestner opp saken og annonserte i senatet at Dreyfus var uskyldig og anklaget Esterhazy. Den franske regjeringen avviste å tillate nye bevis, og da Esterhazy i 1897 ble stilt for retten ble han frikjent, mens Picquart ble dømt til 60 dager i fengsel.
Den 13. januar 1898 publiserte Émile Zola sitt harmdirrende brev «J’accuse…!» (Jeg anklager!) over hele forsiden av Paris-avisen L'Aurore.[47] Avisen ble utgitt av Ernest Vaughan og Georges Clemenceau, og det var de som besluttet å trykke Zolas artikkel som et åpent brev rettet til Frankrikes president Félix Faure. I sin moralske indignasjon er det mulig at Zola ikke vurderte at han risikerte både sine karriere og mer til. Hans harmdirrende brev anklaget det franske militæret på høyeste nivå for å forhindre rettferdighet og for antisemittisme ved feilaktig å ha dømt Alfred Dreyfus til fengsle på livstid. Zolas hensikt var at han ville bli ført for retten for ærekrenkelser slik at nye bevis til støtte for Dreyfus kunne bli gjort offentlige.[48]
Saken, kjent som Dreyfus-saken, delte Frankrike på midten mellom to politiske skillelinjer. Man var enten for eller imot Dreyfus. Var man mot ham var man også tilhenger av det gamle monarkiet, den katolske kirke og hæren. Man var samtidig nasjonalist, antitysk og antisemittisk. Var man derimot for Dreyfus var man samtidig tilhenger av republikken, demokrati, fornuft og internasjonalistiske idealer. Også kunstnerne tok stilling. Foruten Zola hørte Anatole France og Charles Péguy til «dreyfusardene» mens blant annet Maurice Barrès og Charles Maurras var blant deres motstandere.[49] Også billedkunstnerne, impresjonistene, ble politisk delt. Monet, Camille Pissarro (som selv var jøde), Signac og Vallotton støttet Dreyfus. De på motsatt side var blant Pissarros eldste venner: Edgar Degas og Pierre-Auguste Renoir som begge var jødehatere og klandret jødene for alle Frankrikes problemer. Cézanne og Armand Guillaumin kunne heller ikke stille seg på samme side som Zola i den striden som er blitt karakterisert som «Frankrikes styggeste øyeblikk».[50] Utenlandske kunstnere var sjokkert av den franske antisemittismen. Den norske komponisten Edvard Grieg, en venn av Zola fra sine mange opphold i Paris. I 1899 skrev Grieg til orkesterlederen for Concerts Colonne og avslo deres invitasjon på grunn av den franske urettferdigheten vedrørende Dreyfus[50] med følgende ord: «Som alle Udlændinge er jeg så indignert over den Foragt, hvormed man i Deres Land behandler Lov og Ret, at jeg ikke føler mig istand til at træde op for et fransk Publikum.»[51]
Zola ble ført for retten for anklaget for ærekrenkelse den 7. februar 1898 og ble dømt maksimalstraffen den 23. februar og fjernet fra Æreslegionen. Framfor å gå i fengsel, ble Zola rådet av sine venner å velge landflyktighet. Reaksjonen på hans brev og den ynkelig vendingen som saken fikk, var et sjokk for Zola. Han måtte bringes i sikkerhet i London. Uten å få tid til å pakke klær, ankom han Victoria Station i London den 19. juli til sitt ulykkelige opphold utenlands, som varte fram til juni 1899. «Til tross for sin livslange kunstneriske fortrolighet med menneskenes sletthet, ble han forferdet da han møtte den selv.»[52] Da han til sist kunne vende tilbake til Paris, rakk han akkurat å se den franske regjeringen falle.
Regjeringen tilbød Dreyfus en benådning (framfor frikjennelse), noe han kunne akseptere, bli løslatt, men således innrømme skyld, eller bli stilt overfor en ny rettssak hvor han kunne bli dømt på nytt. Selv om han åpenbart var uskyldig, valgte han etter fem år på Djeveløya å ta imot benådning. Zola sa: «Sannheten er på marsj, og ingenting vil stoppe den.»[47] I 1906 ble Dreyfus fullstendig frikjent av den franske høyesteretten, men det fikk ikke Zola oppleve. Zolas artikkel «J’accuse…!» er anerkjent i Frankrike som det meste framtredende manifestasjon på de intellektuelles nye makt i å forme den offentlige mening, media og samfunnet. Da Zola var en ledende fransk tenker, utgjorde hans artikkel et vendepunkt i saken. Virkningen av Dreyfus-saken og Zolas kamp fortsatte i mange år. Ved hundreårsjubileet for Zolas artikkel fikk han en unnskyldning fra den katolske dagsavisen La Croix for dens mange rasende antisemittiske redaksjonelle ledere under Dreyfus-saken.
Zola døde sekstito år gammel under hva som er beskrevet som merkelige omstendigheter den 29. september 1902. Han døde av kullosforgiftning på grunn av tilsynelatende en dårlig ventilert ovn.[53] Zola og hans hustru Alexandrine Zola hadde dratt hjem til sitt hus i rue de Bruxelles i Paris den 28. september fra en tur på landet. Det var vått og kaldt, og røykfri kullovn brant i rommet deres hele natten. Grunnet mange dødstrusler sov de med vinduene igjen og døren låst. Klokken tre om morgenen var de begge våkne, begge syke, men Zola forhindret hustruen fra å vekke tjenerne for hva han trodde var et fordøyelseproblem. Da han gikk ut av sengen, kanskje for å åpne et vindu, falt han om på gulvet.[53]
Klokken ni om morgenen var det åpenbart at noe var galt og soveromsdøren ble slått inn. Zola lå døende på gulvet og Alexandrine bevisstløs i sengen. Leger ble tilkalt og ga Zola kunstig åndedrett i rundt tjue minutter, men forgjeves. Alexandrine ble fraktet til et sykehus hvor hun fikk hjelp.[54]
Senere på dagen fikk hun sendt beskjed til Zolas elskerinne Jeanne Rozerot og hennes to barn, Denise og Jacques, henholdsvis 13 og 11 år gamle, som hun hadde med ham. Jeanne slo øyeblikkelig fast at Zola hadde blitt myrdet.[53] Jeanne Rozerot var 27 år yngre enn Zola og hadde vært hans elskerinne siden 1888, en situasjon som Alexandrine hadde motvillig akseptert da ekteparet var barnløst. Elskerinnen var ikke den eneste som mistenkte at noe var galt. Zola hadde skaffet seg fanatiske fiender på den nasjonalistiske høyresiden grunnet Dreyfus-affæren.[53] Det hadde gått rundt fem år siden hans åpne brev «J'Accuse!» til den franske presidenten. To uker tidligere, den 10. september 1902, hadde L'Aurore, begynte å publisere Zolas roman Verite, og som delvis handlet om Dreyfus-affæren.[55] Zolas død ble bedømt som et ulykke, men det var ubesvarte spørsmål om en av de mange anti-dreyfusarder som jevnlig sendte ham truende brev hadde myrdet ham, men ingenting kunne bli bevist. Det er likevel mulig at dødsfallet var kun en forferdelig ulykke. Det var riktignok en tilståelse på sitt dødsleie rundt tjue år av en taktekker ved navn Henri Buronfosse, delt med offentligheten av et bekjentskap av Buronfosse først i 1952, og først i 1978 ble Buronfosses navn avslørt i pressen.[54] Han skal ha stengt Zolas skorstein drevet av politiske hat.[56]
Sympatierklæringer kom fra alle steder i Frankrike. I en uke var vestibylen av Zolas hus fylt med kjente forfattere, kunstnere, vitenskapsfolk, og politikere som kom for å skrive inn sitt navn. På samme tid benyttet Zolas fiender anledningen til å feire hans bortgang.[57] Mens Zola lå i en åpen kiste dekket av blomster i hans leilighet, var Alfred Dreyfus en av de som kom for å vise sin respekt. Også Jeanne og hennes to barn kom til huset for første gang.
Søndagen den 5. oktober kom rundt 50 000 mennesker til begravelsen i Montmartre sammen med representanter fra regjeringen, myndighetspersoner, delegasjoner av gruvearbeidere (i takknemlighet og respekt grunnet Zolas roman Germinal), og andre gjester, inkludert soldater som hadde ordre om å opprettholde orden. Politisjefen ville nekte Dreyfus å være til stede grunnet «for å unngå problemer», men forfatteren Anatole France, som Alexandrine hadde bedt holde Zolas gravtale, krevde at Dreyfus var til stede. Alexandrine hadde også bedt France om kun å nevne Zolas litterære bedrifter da hun fryktet for uro. France ignorerte hennes ønske, og lovpriste ikke bare forfatteren Zola, men også polemisten Zola, hvis brev hadde satt i gang en bevegelse for samfunnsmessig rettferdighet som krevde respekt for den enkeltes rettigheter og av loven. «Misunn ham,» sa Anatole France, «han æret sitt land og verden ved en umåtelig og mektig handling. Misunn ham, hans skjebne og hans hjerte ga fra seg det største. Det var et historisk øyeblikk av menneskelig samvittighet.»[55]
Ved valget samme år vant venstresiden og Jean Jaurés ble gjenvalgt. Han var modig nok til å gjenåpne Dreyfus-saken den 7. april 1903 da Frankrike trodde den var begravd, som Zola, for alltid. I juli 1906 ble Alfred Dreyfus til sist frikjent. Den saken som bar hans navn hadde vart i tolv år. Det samme året døde Paul Cézanne.[58]
Den 4. juni 1908, da Zolas aske skulle overføres til Panthéon, en kirke på toppen av Montagne Sainte-Geneviève, ble Dreyfus angrepet av Louis Grégori, en høyreekstrem journalist, og en assistent av den antisemittiske Édouard Drumont, for å ta «de to forræderne» Zola og Dreyfus. Grégori fyrte to skudd med sin revolver og såret Dreyfus lett i armen. I den påfølgende rettssaken ble Grégori frikjent, noe som beviste at den franske antisemittismen og jødehatet på langt nær var over.[59]
I Le Roman expérimental og Les Romanciers naturalistes la Zola fram sine teorier om hensikten for den naturalistiske roman. Den eksperimentelle roman skulle tjene som et virkemiddel for vitenskapelig eksperiment, analogt til de eksperimenter som ble utført av Claude Bernard og utredet av ham i Introduction à la médecine expérimentale. Claude Bernards eksperimenter var innenfor klinisk psykologi. Honoré de Balzac hadde allerede undersøkt utukten og vellystens psykologi på eksperimentelt vis, hevdet Zola, i den litterære figuren Hector Hulot i La Cousine Bette (1846). Vesentlig for Zolas konsept om den eksperimentelle roman var sindig og lidenskapsløs observasjon av verden med alt hva det innebar av grundig og omhyggelig dokumentasjon. For ham skulle romanen være basert på sakspapirer og dokumentasjon. Med denne hensikten og målet besøkte han kullgruven i Anzin i nordlige Frankrike i februar 1884 da en streik var på gang. Han besøkte for La Terre (1887) området La Beauce mellom elvene Seinen og Loire. For La Débâcle (1892) reiste han til Sedan i Ardennes, og reiste med jernbanen mellom Paris og Le Havre da han drev undersøkelser for La Bête humaine (1890).
I Zola er teoretikeren og forfatteren, poeten, vitenskapsmannen og optimisten, trekk som er hovedsakelig ført sammen i hans egen innrømmelse av positivisme; han kom senere i sitt liv, da han så sin egen posisjon bli endret til en anakronisme, fortsatt ironisk omtale seg selv og med sorg over den tapte sak som «en gammel og knudret positivist».[60]
Poeten er kunstneren i ordene hvis forfatterskap, som i veddeløpsscenen i Nana eller i beskrivelsene av vaskeriene i L'assommoir eller i de mange avsnittene av La Curée (1871–72), Le Ventre de Paris (1873) og La Faute de l'Abbé Mouret (1875), tevler med de fargerike impresjonistiske teknikkene til Claude Monet og Pierre-Auguste Renoir. Vitenskapsmannen er den troende til en viss grad av vitenskapelig determinisme – ikke at dette, til tross for hans egne ord «dépourvus de libre arbitre»,[61] har behov for en viss grad av filosofisk fornektelse av fri vilje. Skaperen av «la littérature putride», et begrep om misbruk skapt av en tidlig kritiker av Thérèse Raquin (som foregrep Rougon-Macquart-serien), framhevet de smussige aspektene av det menneskelige miljø og de grimme sidene av menneskelig natur.[62]
Optimisten er den andre siden av den vitenskapelige eksperimentforfatteren, en forfatter med urokkelig tro på menneskelig framskritt. Zola baserte sin optimisme på innéité og den antatte evne til mennesket å gjøre framskritt i en moralsk forstand. Innéité er definert av Zola som prosessen hvor «se confondent les caractères physiques et moraux des parents, sans que rien d'eux semble s'y retrouver»;[63] et begrep benyttet i biologien for å beskrive prosessen hvor de moralske og temperamentsfulle anleggene til enkelte mennesker er ikke påvirket av arvelige overføringer av genetiske karaktertrekk. Jean Macquart og Pascal Rougon er to instanser av enkeltindivider som er frigjort fra skavankene til deres forfedre ved kraften av prosessen innéité.
Det er mulig at dens demoniske karakter har sin årsak at Zola hadde levd i en dobbelttilværelse med sin hustru og sin elskerinne Jeanne, men allerede på 1880-tallet synes det som om at han hadde begynt å forsone seg med dette og fått et lysere syn på framtiden, særlig ved at elskerinnen fødte ham to barn og gjorde ham til far. Selv La Débâcle (Katastrofen, 1892), som handlet om den fransk-prøyssiske krig i 1870-1871, har fått en mer positiv framdrift: en råtten fortid går til grunn og hvor den gode kvinnelige hovedfiguren går en bedre framtid i møte.[64] Med Les Trois Villes, hans tre romaner om tre store byer, henholdsvis Lourdes (1894), Rome (1896) og Paris (1898) var Zola etablert som en stor og vellykket forfatter, ikke bare i Frankrike, men også internasjonalt.
Céline, som sto så langt fra Zola politisk som det var mulig, har erklært at det er ingen som var bedre enn Zola å male menneskets mørke, døden som alltid vinner til sist, og de forferdelige rystelser som gryr i horisonten.[65] James Joyce lovpriste Zola, tolket hans verker og på den tiden han skrev Dublinere (1914) følte han seg så nær den franske forfatteren, inspirert av hans kunnskap om mennesket og dets samfunn, at han bekjente til sin forlegger at han fryktet å bli omtalt som «den irske Zola».[65] Marcel Proust, som fulgte Zola i forsvaret av Dreyfus, la i munnen på hertuginnen Oriane de Guermantes at Zola egentlig var en poetisk romanforfatter: «Jamen Zola er ikke realist, legg merke til hvordan han forstørrer alt han rører ved... hans søppelhaug er episk... han er kloakkenes Homer.» [30][65]
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
