Infrastructure tools to support an effective radiation oncology learning health system

Tuareg
Antall
cirka 3 200 000 ()
Områder med stor befolkning
Niger		Ukjent, anslått til ca 700 000 som snakker et tuareg-språk[4][5]
Mali		Ukjent
Burkina Faso		Ukjent
Algerie		Ukjent
Libya		Ukjent
Marokko		Ukjent
Tunisia		Ukjent
Språk
Tuareg-språkene (tamasheq, tamajeq og tamahaq), hausa, arabisk, fransk.
Religion
Islam ispedd animisme.
Relaterte etniske grupper
Andre berber-folk.
Tuareg på Commons

Tuaregene er opprinnelig et nomadisk berber-folk som utvandret fra det nordlige Afrika (trolig Libya) til Sahel-området på 400-tallet e.Kr. I dag kan man imidlertid ikke lenger betegne tuaregene som et eget folk, men snarere en språkgruppe. Det opprinnelige folket har gjennom århundrene blandet seg med andre afrikanske folkeslag, og dermed sluttet å eksistere som en homogen folkegruppe. Tuareger flest er muslimer.

Tuaregene kan være etterkommere av det folket den greske historikeren Herodot kalte «garamantene». De hadde et kongedømme i dagens Ferran-område i Libya. Området het tidligere Germa.

Tuaregene var tradisjonelt et omvandrende gjeterfolk, men må nå mer regnes som et folk med faste bosetninger. De holder kyr og geiter, dyr som har forutsetninger for å livnære seg i det karrige landskapet like syd for Sahara-ørkenen. Folk i dette området har av FN vært regnet blant de fattigste på jorden.

Betegnelsen «tuareg» kan komme av den beduinske uttalen av det arabiske ordet «tawariq» (entall tarqi), som betyr «forlatt av Gud». Befolkningen bruker ikke ordet «tuareg» om seg selv, men kaller seg enten «imouhar/imuhagh/imashaghen», som betyr «de frie», eller «kel tamasheq/tamajaq», som betyr «fra tamasheq» eller «folk av tamasheq». Av og til kan tuareger også omtales som «Tamust», som betyr «nasjonen».

Tuareger har en rik kultur som går langt tilbake til oldtidens Mali-imperium. Tallrike legender forteller om deres fortid.

Det folket vi i dag kaller tuareger, snakker et språk som kalles tamasheq, som er en av fem grunnleggende dialekter i den berberske språkgruppen. Tamasheq har fire dialekter, en nordlig og tre sydlige. Den nordlige tales av tuareger i Algerie, Tunisia og Libya, mens de sydlige tales av tuareger i Mali, Niger, Burkina Faso og Nigeria.

Tuaregenes skriftsystem kalles tifinagh.

I 2013 ble imzad-musikken til tuaregsamfunnene i Algerie, Mali og Niger oppført på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage).^[6] Det er forbeholdt kvinner å fremføre musikk i denne tradisjonen; imzad er egentlig betegnelsen på et instrument med én streng, som man spiller på med en bue.

Alt i alt teller tuaregene ca. 1,25 millioner mennesker^[når?], hvorav ca. 700 000 har tilhold i Niger og ca. 350 000 i Mali. De resterende fordeler seg stort sett på landene Algerie, Tunisia, Libya med ca. 60 000 og Burkina Faso med ca. 140 000.

I dag er tuaregene mest kjent i Mali for deres opprør^[når?] mot sentrale myndigheter. Det er inngått en rekke avtaler mellom ledere for tuaregsopprøret og sentrale myndigheter i Mali.^[7] Konflikten med sentrale myndigheter bærer i seg elementer av politisk og økonomisk marginalisering, kamp om kontroll over illegal virksomhet, etnisitet og religiøs fundamentalisme i kombinasjon med svært vanskelig klimatiske forhold (UD).

Tuaregene er kjent for sine kamelkaravaner i Sahara-ørkenen, der de gjennom århundrer har ferdes med «ørkenens gull» – salt – fra de fjerne og utilgjengelige saltgruvene i Sahara til mer tilgjengelige handelssentra. Etniske tuareger grunnla byen Timbuktu i Mali omkring år 1100 e.Kr. Byen ble et slags senter for tuaregenes saltkaravaner og handel med gull og slaver. Selv den dag i dag kan man oppleve tuaregenes saltkaravaner i Sahara.

Tuaregene er også kjent for sin bruk av det blå fargestoffet indigo i sine tekstiler. Blant annet er tagelmusten, et kombinert plagg som både fungerer som slør og som turban et viktig plagg for mannlige tuareger.

I Vesten ble tuaregene lenge kalt «det blå folket». Bruken av indigo-fargede tekstiler gjorde at tuaregene kunne framstå som blå på kroppen, fordi fargen trakk inn i de øverste hudlagene. Blåmann (flertall: blåmenn), eller på norrønt blámaðr, var også de gamle nordboernes navn på folk med mørk hud.^[8]

Sør i Tunisia, i den nordlige delen av Sahara bor det en gruppe tuareger i huler i bakken. Hulene er gravd ut (ned) i den forholdsvis harde sanden ørkenen der består av. Det første man får øye på dersom man besøker tuareger i dette området, er TV-antennene som stikker opp av bakken. Huleinngangene får en først øye på når man kommer ganske nært. Landskapet rundt ligner til forveksling på et månelandskap, og derfor ble det også benyttet under innspillingene av den første Star Wars-filmen. Skuespillerne som var med bodde sågar i hotellet under innspillingen. Temperaturen i disse hulene holder seg konstant året rundt, selv om det kan bli både svært varmt og kaldt i ørkenen.

Tuareger er muslimer, men de har også de beholdt mange av skikkene og ritualene fra pre-islamsk tid som alle andre stammer i Mali.

Samfunnet er oppbygd hierarkisk. Det finnes adelige og vasaller, og tidligere også slaver.

Hos tuaregene er det mennene som bærer ansiktsslør, noe som ellers er svært fremmed for islamsk sedvane. Det dreier seg om å tildekke munnen, ettersom kroppsåpninger oppfattes som urene. Kvinnenes ansikt er på berbervis utildekket, men med en liten duk kan kvinnene tildekke munnen i nærvær av menn av høy rang (som f.eks. i nærvær av svigerfar).

Adelige tuareger har alltid holdt jakthunder av myndetypen. Mens berbere og beduiner har hatt hunderasene sloughi og saluki, har tuaregene holdt hunder av rasen Idii N'illeli. I Vesten er denne hunderasen imidlertid blitt kjent som azawakh. Tuaregenes strenge avlsprinsipper gjennom mer enn 1 000 år, gjør trolig Idii N'illeli-rasen til den mest opprinnelige av alle mynder i dag.

Disse hundene tilhører en landrase og har fungert som vakthunder i og rundt tuaregenes leire. Hundene lever fritt og har en primitiv atferd. Hundene formerer seg også fritt, men gjennom århundrene har tuaregene bare latt de beste hannvalpene få leve opp, og unntaksvis tisper som har blitt plukket ut til framtidig avl. De flotteste eksemplarene kaller tuaregene «oscas» eller «idii-idii». Valpene som får leve, fores med en næringsrik blanding av geitemelk og hirse. De plasseres tidlig i kveget sammen med produksjonsdyrene, og vokser opp med en sterk tilknytning til disse. Som voksne individer lever hundene i en slags paria-tilværelse i og rundt boplassene. De forsvarer både bufe og eiendom mot ville dyr og tyver, og regnes som svært effektive og fryktløse vakthunder.

Kunnskapen om utvelgelse har blitt nedarvet fra far til sønn gjennom utallige generasjoner, men i dag er det trolig kun et fåtall eldre som besitter den. De siste tiårene har det vært reell fare for at denne kunnskapen kan gå tapt. En gruppe tyske forskere og eksperter dannet derfor i 1993 en organisasjon for å ta vare på kunnskapen om disse hundene i sitt egentlige habitat. ^[9]Denne organisasjonen, med det franske navnet Association Burkinabé Idi du Sahel (ABIS.), startet å gjøre dette gjennom å bygge infrastruktur og gi medisinsk støtte til befolkningen. ABIS begynte også å organisere årlige ekspedisjoner til Sahel, der et av målene var å utvide kunnskapen om disse meget spesielle hundene.

• 
  Tifinagh-alfabetet
• 
  Tuaregene er kjent for sine kamelkaravaner i Sahara-ørkenen.
• 
  Bildet viser instrumentet imzad med tilhørende bue. Instrumentet er fra 1900-tallet og har tilhørt tuaregfolket i Ahaggar-regionen i Algérie; det er laget av kalebass, geiteskinn, tre og hestehår. Bildet er tatt på Musical Instrument Museum i Phoenix, Arizona.

  Foto: Terry Ballard
• 
  Tuareger er tradisjonelt nomadiske gjetere og karavaneførere som alltid har holdt hetsende hunder