Infrastructure tools to support an effective radiation oncology learning health system

Posted on May 13, 2024 By LabLynx Journal articles

Small Faces
Steve Marriott i Madison Square Garden
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (2012)[1]
Ivor Novello Awards (1996)
OpphavEnglands flagg London, England
Musikalsk karriere
SjangerRock & Roll
Rhythm and blues
Psykedelisk rock
Aktive år1965–1969, 1975–1978
PlateselskapDecca, RCA Victor, Immediate, Atlantic
Nettstedthesmallfaces.co.uk
Tidligere medlemmer
Steve Marriott
Ronnie Lane
Kenney Jones
Jimmy Winston
Ian McLagan
Rick Wills
Jimmy McCulloch
Rod Stewart
Ronnie Wood
The Small Faces på Commons

The Small Faces var et britisk rockeband fra London på 1960-årene. Gruppen ble startet i 1965 av medlemmene Steve Marriott, Ronnie Lane, Kenney Jones og Jimmy Winston, som i 1966 ble erstattet av Ian McLagan som keyboardist.[2]

Bandet regnes som et av de mest roste og innflytelsesrike mod gruppene på 1960-tallet.[3][4] Med listetopper som «Itchycoo Park», «Lazy Sunday», «All or Nothing» og «Tin Soldier». Med sitt konseptalbum Ogdens' Nut Gone Flake ble de regnet som en av de tonangivende psykedeliske gruppene inntil de ble oppløst i 1969, da Steve Marriott trakk seg.[5] Etter bruddet i The Small Faces, knyttet de tre gjenværende medlemmene av bandet til seg Ronnie Wood som gitarist og Rod Stewart som vokalist, begge fra The Jeff Beck Group. Det nye bandet forkortet navnet til The Faces.[6][7] Et gjenoppstått Small Faces eksisterte fra 1975 til 1978.[8]

Small Faces regnes også som forløperne til Britpop-bevegelsen på 1990-tallet.[9] Tilt ross for at bandet kun holdt sammen i fire år i sin originale tapning, står fremdeles musikken The Small Faces skapte fra midt på til sist i 1960-årene som noe av det flotteste innen britisk mod og psykedelisk musikk fra den perioden.[10]

Historie

Originalbesetning: 1965–1969

  • Steve Marriott med The Humble Pie i Chicago, Illinois i 1973.
    Steve Marriott med The Humble Pie i Chicago, Illinois i 1973.
  • Ronnie Lane med akustisk gitar.
    Ronnie Lane med akustisk gitar.
  • Kenney Jones under et intervju.
    Kenney Jones under et intervju.
  • Ian McLagen med The Bump Band i 2006.
    Ian McLagen med The Bump Band i 2006.

Starten (1965)

Ronnie Lane og Steve Marriott møttes i 1965 da Marriott jobbet på The J60 Music Bar i Manor Park, London.[11] Lane dukket opp sammen med sin far, Stan Lane, for å kjøpe bassgitar, og kom i prat med Marriott, kjøpte bassen og ble med Marriott hjem etter arbeid for å spille plater.[11] De fikk med seg kameratene Kenney Jones og Jimmy Winston (født James Edward Winston Langwith, 20. april 1945 i Stratford, øst London), som gikk over fra gitar til å spille orgel.[11] De tok raskt steget fra øvelser og prøver i The Ruskin Arms samfunnshus (som var eid av Winston foreldre) i Manor Park, London, til oppsiktsvekkende pub gigs og opptredener på halvprofesjonelle musikklubber. Gruppa valgte navnet The Small Faces av flere grunner: På grunn av medlemmene var små av vekst[11] and «A 'Face' was somebody special, more than just a snappy dresser, he was Mister Cool.»[12]

Bandets tidligste repertoar inneholdt flere R&B ogsoul klassikere, slik som «Jump Back», James Browns «Please Please Please», Smokey Robinsons «You've Really Got a Hold on Me» og Ben E. Kings «Stand by Me».[11] The Small Faces fremførte også et par Marriott/Lane-komposisjoner, en hurtig og høy «Come on Children» og doplåta «E too D», hvor Marriott virkelig viste sine vokalprestasjoner ved å ta etter sine forbilder Otis Redding og Bobby Bland. «E too D», som er spilt inn på deres første album, Small Faces, har tittel etter akkordstrukturen. På amerikanske samlealbum blir imidlertid låta titulert «Running Wild».[11] Marriotts unike og kraftfulle stemme ble raskt lagt merke til. Sangeren Elkie Brooks ble så overveldet vokalprestasjonene og sceneopptreden at han anbefalte dem til en lokal klubbeier, Maurice King. Også King lot seg imponere så sterkt at han satte igang med å skaffe dem en masse spillejobber i London og omegnen.[11][13] Deres første utenbyskonsert var for en mannlig fagforeningsklubb i Sheffield.[13] Ettersom forsamlingen stort sett besto av Teddy boys og arbeidere som var harde på flaska, ble band betalt for å stikke etter bare tre låter.[13] Skuffet gikk de rett over til det nærliggende mod-orienterte King Mojo Club, som den gang var eid av en ung Peter Stringfellow, som lot dem opptre gratis.[14] De spilte et sett sanger som tok de lokale mods med storm, som ikke ville la dem slutte å opptre og forlate scenen. Under en viktig opptreden i Leicester Square's Cavern Club, ble de sterkt anbefalt av Sonny & Cher, som oppoldt seg i London på den tid.[15]

Årene hos Decca Records (1965–1967)

The Small Faces inngikk en avtale med manager og impresario Don Arden, og ble knyttet til Decca Records’ studio for innspillinger.[2] De kom nå til å utgi en rekke energiske mod- og soulsingler på dette selskapet. Debutsingelen i 1965 var «Whatcha Gonna Do About It», som ble en Top 14 UK singles chart hit.[2] Marriott og Lane er kreditert for arrangementet hvor de har «lånt» gitarriffet fra en Solomon Burke plate, «Everybody Needs Somebody to Love».[2] Teksten ble skrevet av Ian Samwell som var medlem av The Drifters (som også skal ha skrevet det som regnes som den første virkelige britiske rock'n'roll-låta, «Move It»).[2][16]

Grupen mislyktes i å profiteer på suksessen med deres første singel. Den ble fulgt opp med en krass modlåt av Marriott/Lane, med tittelen «I've Got Mine».[2][15] Band opptrådte som seg selv i 1965 i en krimfilm kalt Dateline Diamonds med Kenneth Cope i rollen som bandets manager, og de fikk fremføre deres andre singelutgivelse.[17][18][19] Arden trodde bandet opptreden ville gi publisitet av filmen, men lanseringen i UK trakk ut, og «I've Got Mine» ble en fiasko til tross for meget gode omtaler og avismeldinger.

Kort etter ble Jimmy Winston kastet ut av bandet på grunn av personlige motsetninger med resten av gruppa og manglende musikalsk talent.[20][21] I et intervju i 2000 forklarte Kenney Jones grunnen til at Winston ble sparket: «He got above his station and tried to compete with Steve Marriott.» [22] Winston ble erstattet av Ian McLagan, som tralterte keyboardet på en slik overveldende rå mate at stilen bare forsterket og utmeislet bandet spesielle profil og sound.[2][20]

Denne nye besetningen lyktes med The Small Faces‘ tredie singel, «Sha-La-La-La-Lee», utgitt 28. januar 1966.[2] Den ble skrevet spesielt for dem av Mort Shuman, (som også hadde skrevet mange av Elvis Presleys største slagere, blant annet «Viva Las Vegas»), og den populære britiske entertaineren og sangeren Kenny Lynch. Låta ble en stor hit i England, og nådde top tre på de britiske singellistenet.[2] Deres første album Small Faces, som ble utgitt 11. mai 1966, ble også en suksess.[23] Nå steg populariteten raskt og slagerne kom på rekke og rad, slik at de nærmest ble fast inventar på de britiske pop TV showene som Ready Steady Go! og Top of the Pops, og var aktive på turné omkring i England og i Europa. Populariteten nådde nye høyder da de i august 1966 utga deres femte singel «All or Nothing», som toppet platebarometerne i UK.[15] Ifølge Steve Marriotts mor Kay Marriott, skulle sønnen ha skrevet sangen etter at kjæresten Susan Oliver slo opp med ham. Singelen ble utgitt i USA på RCA Victor, men det ble ikke gjort noe fremstøt for gjøre den kjent.

Etter suksessen med «All or Nothing» skulle de turnere Amerika sammen med The Lovin' Spoonful og The Mamas & the Papas, men planene ble forkastet av Don Arden etter at han fikk høre rykter om Ian McLagans lovprisning av narkotiske stoffer.[24]

I 1966 ble gruppa, til tross for å fantastiske sceneshow og en rekke topplasseringer på hitlistene, med hele fire topp-10 plasseringer, erklert bankerott. Etter en håpløs konfrontasjon med den beryktede Arden, som heller ikke unnslo seg for å skremme guttenes foreldre med beskyldninger om at de alle misbrukte narkotika, og å utgi bandets sjette singel «My Mind Eye» som egentlig bare var en demo, og uten bandets samtykke, så brøt de både med både Arden og med Decca.[25]

Årene på Immediate Records (1967–1968)

De ble straks tilbudt en kontrakt med det nyetablerte Immediate, som ble startet av tidligere Rolling Stonesmanager Andrew Loog Oldham.[2] Nå som de mottok tilbud om tid i Olympic Studios i Barnes, London tok bandet til å uvikle seg raskt, og i nært samarbeid med den dyktige produsenten og plateteknikeren Glyn Johns.[26] Deres første singel for Immediate var «Here Come the Nice», som bar klare referanser til deres eksperimentering med narkotiske stoffer. Til tross at de åpent nevner dealeren som solgte drugs, unngikk de det beryktede sensurspøkelset.[27] Et nytt album, bare kalt Small Faces fulgte. Selv om det ikke ble nien stor salgssuksess, ble den meget godt mottatt av andre musikere og øvde stor innflytelse på andre av tidens ledende band både i inn- og utland.[15]

Samtidig lanserte deres tidligere plateselskap, Decca, albumet From The Beginning med en kombinasjon av eldre hitlåter med flere tidligere ikke-utgitte opptak.[28] Albumet inneholdt også tidligere versjoner av sanger de nå hadde spilt inn på nytt hos Immediate Records, inkludert «My Way Of Giving», som de hadde gjort en demo av for å gi til Chris Farlowe, og «(Tell Me) Have You Ever Seen Me», som de hadde gitt til Apostolic Intervention.[29][30] Album inneholdt også deres konsertfavoritt «Baby Don't You Do It» med Jimmy Winston som hovedvokalist og gitarist.[30]

Bandets neste singel, «Itchycoo Park», utgitt 11. november 1967, er sangen The Small Faces' huskes best for, og var den første av bandets to slagere i USA, hvor den nådde 16.-plass i januar 1968. I England var singelen en langt større hit med en tredjeplass på hitlistene.[14] «Itchycoo Park» var den første britiske innspillingen som gjorde bruk av flanging, som er den tekniske finessen å spille to identiskel mastertapeser samtidig, men endre hastighet på en av dem forsiktig ved å røre «flangen» på lydbåndet, som ga en særegen kamfiltreringseffekt.[31] The effect had been applied by Olympic Studios engineer George Chkiantz.[32] «Itchycoo Park» ble i desember 1967 fulgt av "Tin Soldier, " skrevet av Steve Marriott.[33] Sporet hadde også den amerikanske sangeren P.P. Arnold som bakgrunnssanger.[34][35][36] Sangen ble litt av en slager, og nådde niendeplassen på de britiske hitlistene, og nummer 73 på USAs Hot 100 chart.[2][14] Immediate Records‘ «Small Faces»-album ble omsider utgitt i USA som «There Are But Four Small Faces», med en betydelig endring av spor, inkludert singler som «Here Comes The Nice», «Itchycoo Park» og «Tin Soldier», men utelot mange av låtene fra det britiske albumet.
Oppfølgeren «Lazy Sunday», utgitt i 1968, var en East End music-hall-aktig sang utgitt som singel av Immediate Records, mot bandets ønsker.[37] Den var skrevet av Marriott inspirert av krangel med naboene og spilt inn for spøk.[2][38] Singelen nådde andrepassen på UKs singelbarometer.[15] Den siste offisielle singelen i løpet av bandets karriere var den visesangaktige "The Universal, " som ble utgitt sommeren 1968. Denne var spilt inn med tillagt studiooverdubs til et basistrack som Marriott hadde spilt inn live i bakgården sin i Essex med akustisk gitar.[33] Ettersom den akustiske gitaren ble tatt opp med en privat kassettspiller, kan en på Marriotts opptak høre hunden hans bjeffe i bakgrunnen.[33] Singelens langt dårligere mottakelse (nummer 16 på de britiske listene) gjorde at Marriott sluttet å komponere.[39]

Ogdens' Nut Gone Flake (1968)

Hjemme i England nådde gruppas karriere sin senithøyde etter utgivelse av deres klassiske psykedelisk-influerte album Ogdens' Nut Gone Flake den 24. mai 1968.[40] Albumet blir overaIt ansett for å være en klassiker, med et innovativt, rundt cover, den første i sitt slag, utformet for å designed to resemble an antique tobacco tin. Den lå på topp på de engelske albumlistene for seks uker, men nådde bare nummer 159 på de amerikanske hitlistene.[40][41]

Det toakts konseptalbumet besto av seks originallåter på den ene siden og et forunderlig psykedelisk eventyr på side to om eventyrene til «Happiness Stan» og hans behov for å finne ut hvor månen gikk da den gikk i ne og forsvant. Den ble fortalt av komikeren Stanley Unwin etter at den opprinnelige planen var å ha Spike Milligan til å berette på albumet, en plan som ble knust da han nektet å samarbeide med dem.[40][42]

Kritikken var gunstig og albumer solgte godt, men bandet sto overfor det praktiske problem å ha laget et mesterverk i studio, som det var umulig å gjenskape på veien. Ogdens ble fremført i sin helhet bare en gang, live i BBCs studio for fjernsynsprogrammet Colour Me Pop.[42]

Oppløsning og The Autumn Stone (1969)

Marriott sluttet offisielt i bandet mot slutten av året 1968, da han gikk av scenen etter en nyttårsaftenkonsert og ropte: «I quit».[37][43] Under en viss frustrasjon over manglende evne til å bryte ut av popimaget og det umulig prosjekt å gjengi mer sofistikert material på skikkelig vis på scenen, hadde Marriott allerede en plan om å danne et nytt band, Humble Pie, sammen med Peter Frampton.[37] Om oppløsningen hevdet Kenney Jones i et intervju med John Hellier i 2001:

I wish we had been a little bit more grown up at the time, if we had played Ogdens’ live it would have boosted our confidence so much, we were labelled as a pop band, which definitely got up Steve’s nose more than we realised. I wish we had been more like The Who in the fact that when they have problems they stick together until they’ve overcome them, Steve just thought well how do we top Ogdens’ and he was off. Ogdens’ was a masterpiece if we had played it live we would have gone on to even greater things, I reckon we were on the verge of crossing the great divide and becoming a heavier band.

[44]

Et posthumt album, The Autumn Stone, ble utgitt senere i 1969, og inneholdt de viktigste opptakene fra Immediate Records, en merkverdig konsert, og en rekke tidligere uutgitte låter, innspilt med tanke på en fjerde LP; 1862, inkludert de klassiske Swinging Sixties instrumentalene «Wide Eyed Girl on the Wall» og «Donkey Rides, A Penny, A Glass», som Steve Marriott hadde skrevet sammen med Ian McLagan.[45] The final single, «Afterglow (Of Your Love)», was released in 1969 after the band had ceased to exist and the single only reached No. 36 in the UK Singles Charts.[14]

Mellomspill: 1970–1975

Etter at The Small Faces ble oppløst famlet Lane, Jones og McLagan en kort stund før de fant på å forene krefter med et par tidligere medlemmer av The Jeff Beck Group, nemlig sangeren Rod Stewart og gitaristen Ronnie Wood.[6] This line-up dropped the «Small» tag and became The Faces.[6] I håp å hanke inn noe ekstra fra The Small Faces' tidligere suksess, ønsket plateselskapets ledere at bandet beholdt sitt gamle navn. Bandet protesterte og argumenterte for at de personalmessige endringene resulterte i en gruppe vesensforskjellig fra The Small Faces.

Som et kompromiss ble besetningens første album i England First Step kreditert The Faces, mens det samme albumet i USA ble utgitt som First Step ved The Small Faces.[46] Albumet ble ingen stor kommersiell suksess, så plateselskapene følte ikke lenger noe behov for å markedsføre det nye bandet som The Small Faces, og de senere albumene utkom som plater av The Faces på begge sider av Atlanteren. Likevel er alle nordamerikanske LP-er, kassetter og CD-er av First Step, fortsatt kreditert The Small Faces.

Kenney Jones og Ian McLagan ble værende i The Faces inntil bandet ble oppløst i 1975.[6] Ronnie Lane gikk ut av The Faces litt tidligere, i 1973.[6] Med sitt backing band, Slim Chance, utga Lane flere singler og album i perioden 1973–1976, inkludert hitsingelen «How Come» i 1974.

Steve Marriotts dannet The Humble Pie sammen med tidligere Herd-medlem Peter Frampton.[47] Og de gjorde det godt med hitsingelen «Natural Born Boogie» både i USA og England,[47] men Humble Pie ble oppløst i 1975 da de ikke klarte å følge opp sin første suksess. Dermed prøvde Steve Marriott seg som soloartist.[47][48]

Gjenforening: 1975–1978

Etter oppbruddet av The Faces i 1975, kom den originale besetningen av The Small Faces til å bli gjenforent for å mime til en musikkvideos i anledning en gjenutgivelse av «Itchycoo Park», som nok en gang suste inn på hitlistene.[8][49] Gruppa gikk nok en gang i studio, men Ronnie Lane valgte å forlate allerede etter første øvelse på grunn av uoverensstemmelser.[8] Hva ingen andre visste var at han hadde begynt å vise symptomer på multippel sklerose, og oppførselen ble misforstått av Marriott og de andre, som trodde han var full og hadde fått et raserianfall i beruset tilstand.[8]

Uansett bestemte McLagan, Jones og Marriott seg for å holde sammen som The Small Faces, og fikk med seg tidligere Humble Pie- og Roxy Music-bassist Rick Wills til erstatning for Lane.[8] Den gjenoppståtte gruppa spilte inn to album: Playmates (1977) og 78 In The Shade (1978), som begge ble utgitt av Atlantic Records.[8] Også gitaristen Jimmy McCulloch var så vidt innom etter at han hadde forlatt The Wings.[4] Da McCulloch ringte Paul McCartney, som syntes han hadde blitt merkbart vanskeligere å arbeide med, for å fortelle at han spilte sammen med Marriott, var McCartney første reaksjon at han ble satt ut av nyheten,[50] men syntes det var en lettelse når han fikk tenkt seg om. McCulloch tid i The Small Faces ble kortvarig, bare i noen måneder senhøstes i 1977. Han var således bare med på innspillingen av albumet 78 in the Shade i 1978.[51][52]

Uheldigvis for The Small Faces tok musikksmaken i England litt annen retning, i det punkrocken vant innpass.[8] Gjenforeningsalbumene ble både hva gjaldt anmeldelsers og salg et bomskudd. Dermed brøt The Small Faces opp igjen i 1978.[53]

Senere gjenforeninger siden 1979

Kenney Jones ble trommeslager for The Who etter at Keith Moon døde i 1978 og forstatte å arbeide med The Who gjennom hele 1980-tallet.[54][55] Hans seneste prosjekt er et band han kalte The Jones Gang.[56]

Ian McLagan fortsatte å spille med artister som Bonnie Raitt, the Rolling Stones, David Lindley og hans band El Rayo-Xs, og senere med Billy Bragg.[57] In 1998 he published his autobiography, All the Rage.[58] Han bor nå småbyen Manor utenfor Austin, Texas, og er bandleder for sitt eget «Bump Band».[59]

Steve Marriott spilte inn noen låter med musikere fra Humble Pie i perioden 1980 til 1982.[48][60] Sammen med Ronnie Lane startet han i 1981 et nytt band kalt Majik Mijits, men bandets eneste album Together Again: The Lost Majik Mijits Recordings ble ikke utgitt før i 2000.[61] Senere på 1980-tallet, ble Marriott igjen soloartist og spilte nær 200 konserter per år. Lørdag 20. april 1991 døde Steve Marriott i brann etter at han hadde sovnet med en sigarett i hånden i sitt hjem i Essex, England.[62] Han døde bare noen få dager etter han hadde startet arbeidet med et nytt album i Amerika med tidligere kollega fra The Humble Pie, Peter Frampton.[63]

Ronnie Lanes karriere ble forhindret av multippel sklerose, selv om han på slutten av 1970-tallet samarbeidet bade med Pete Townshend og Ronnie Wood om LP-utgivelser.[64] Han flyttet til USA og fortsatte å opptre frem til tidlig på 1990-tallet.[64] Lane døde i sitt hjem i Trinidad, Colorado den 4. juni 1997, etter å ha kjempet med MS i nesten 20 år.[64][65]

Rick Wills fra det gjenforente The Small Faces spilte med David Gilmour på albumet David Gilmour i 1978, og ble senere samme år medlem av Foreigner.[8][66][67] Han ble værende i Foreigner i 14 år, til 1992. Senere var Wills med i Bad Company fra 1993 til 1999, og på nytt en kort stund i 2001.[68] Currently, he lives in Cambridge, England, and works with Kenney Jones in «The Jones Gang».[69]

Jimmy McCullochs tid med The Small Faces varte som nevnt bare i noen måneder i 1977.[52] Han kom så med i et band kalt Wild Horses sammen med Brian Robertson, Jimmy Bain og Kenney Jones.[70] Han og Jones forlot begge bandet før de rakk å spille inn noe.[70] McCulloch ble dernest medlem av The Dukes, som utga et album i 1979.[52] Same år døde Jimmy McCulloch bare 26 år gammel av en overdose heroin i sitt hjem i Maida Vale.[52]

Bandmedlemmer

Æresbevisninger og priser

Veggplakett for The Small Faces i Carnaby Street.

I 1996 ble The Small Faces belønnet med Ivor Novello Outstanding Contribution to British Music «Lifetime Achievement» award.[71][72]

City of Westminster satte opp en plakett på huset i Carnaby Street, hvor Don Arden og The Small Faces hadde sitt hovedkavarter. Den ble avduket til deres minne i 4. september 2007.[9] En rørt Kenney Jones var til stede og representerte gruppa under seremonien, og uttalte i et intervju med BBC: «To honour the Small Faces after all these years is a terrific achievement. I only wish that Steve Marriott, Ronnie Lane and the late Don Arden were here to enjoy this moment with me».[9]

7. desember 2011 ble The Small Faces innlemmet i 2012 Rock and Roll Hall of Fame.[73] Innlemmelsesseremonien ble holdt 14. april 2012 i Cleveland, Ohio.

Diskografi

Utdypende artikkel: Small Faces discography

Studioalbum

Referanser

  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID small-faces-faces[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g h i j k l «The Small Faces Biography». Allmusic. Besøkt 28. januar 2011. 
  3. ^ «Influential Rock Musicians 1962–1969 British Invasion». Aces and Eighths. Arkivert fra originalen 22. februar 2011. Besøkt 29. januar 2011. 
  4. ^ a b «Faces Biography». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 14. januar 2012. Besøkt 29. januar 2011. 
  5. ^ «Small Faces Ultimate Collection Review». BBC Online. Besøkt 29. januar 2011. 
  6. ^ a b c d e «Faces Biography». Allmusic. Besøkt 28. januar 2011. 
  7. ^ Buckley (2003). The rough guide to rock. Rough Guides. s. 351. 
  8. ^ a b c d e f g h «Small Faces Talk to You: The Story of the Small Faces in their own Words – Reunions». Ian McLagan Official Site. Arkivert fra originalen 6. februar 2011. Besøkt 29. januar 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. oktober 2004. Besøkt 1. juni 2013. 
  9. ^ a b c «Small Faces honoured Commemorative plaque unveiled in London». BBC Online. Besøkt 6. september 2007. 
  10. ^ «The Small Faces by Sean Egan». Designer Magazine. Besøkt 28. januar 2011. 
  11. ^ a b c d e f g «Small Faces Story Part 2». Making Time – Guide to British Music of the 1960s. Besøkt 30. januar 2011. 
  12. ^ Hellier, John (2005). Here Come the Nice: A Small Faces Songbook. Helter Skelter. s. 7. ISBN 1-905139-12-8. 
  13. ^ a b c «Small Faces Story Part 3». Making Time – Guide to British Music of the 1960s. Besøkt 30. januar 2011. 
  14. ^ a b c d «Small Faces». British Invasion Bands. Arkivert fra originalen 14. februar 2011. Besøkt 30. januar 2011.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 14. februar 2011. Besøkt 1. juni 2013. 
  15. ^ a b c d e «The Small Faces – the Band». BBC Online. Besøkt 30. januar 2011. 
  16. ^ Hewitt, Hellier (2004). All Too Beautiful. Helter Skelter Publishing. s. 93–94. 
  17. ^ «Dateline Diamonds». The Spinning Image. Besøkt 30. januar 2011. 
  18. ^ Muise (2002). Gallagher, Marriott, Derringer & Trower: their lives and music. Hal Leonard Corporation. s. 90. 
  19. ^ «Dateline Diamonds». Radio London. Besøkt 30. januar 2011. 
  20. ^ a b «Small Faces Talk to You: The Story of the Small Faces in their own Words – Four Small Faces». Ian McLagan Official Site. Arkivert fra originalen 14. november 2010. Besøkt 31. januar 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. november 2010. Besøkt 1. juni 2013. 
  21. ^ «Jimmy Winston Biography». Allmusic. Besøkt 31. januar 2011. 
  22. ^ «Kenney Jones Interview». the Official Faces Homepage. Arkivert fra originalen 10. juni 2011. Besøkt 31. januar 2011. 
  23. ^ «The Small Faces Review». Allmusic. Besøkt 31. januar 2011. 
  24. ^ Twelker, Schmitt (2002). The Small Faces & Other Stories. Bobcat Books. s. 42. 
  25. ^ Muise (2002). Gallagher, Marriott, Derringer & Trower: their lives and music. Hal Leonard Corporation. s. 91. 
  26. ^ «Small Faces Talk to You: The Story of the Small Faces in their own Words – Small Faces as Musicians». Ian McLagan Official Site. Arkivert fra originalen 6. februar 2011. Besøkt 2. februar 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. februar 2011. Besøkt 1. juni 2013. 
  27. ^ Muise (2002). Gallagher, Marriott, Derringer & Trower: their lives and music. Hal Leonard Corporation. s. 92. 
  28. ^ «From The Beginning Review». Allmusic. Besøkt 2. februar 2011. 
  29. ^ «Apostolic Intervention Biography». Allmusic. Besøkt 4. februar 2011. 
  30. ^ a b «Immediate Mod Box Set». Making Time – Guide to British Music of the 1960s. Besøkt 4. februar 2011. 
  31. ^ B. Bartlett, J. Bartlett (2008). Practical Recording Techniques: The Step-by-step Approach to Professional Audio Recording. Focal Press. s. 219. 
  32. ^ McIntyre (2006). Tomorrow Is Today: Australia in the Psychedelic Era, 1966–1970. Wakefield Press. s. 53. 
  33. ^ a b c «Small Faces Talk to You: The Story of the Small Faces in their own Words – The Songs». Ian McLagan Official Site. Arkivert fra originalen 6. februar 2011. Besøkt 6. februar 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. februar 2011. Besøkt 1. juni 2013. 
  34. ^ «Tin Soldier – The Steve Marriott Anthology». Making Time – Guide to British Music of the 1960s. Besøkt 6. februar 2011. 
  35. ^ «PP Arnold – The First Cut». Making Time – Guide to British Music of the 1960s. Besøkt 6. februar 2011. 
  36. ^ «Interview by John Hellier». P.P Arnold. Arkivert fra originalen 29. november 2010. Besøkt 6. februar 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. november 2010. Besøkt 1. juni 2013. 
  37. ^ a b c Buckley (2003). The rough guide to rock. Rough Guides. s. 959. 
  38. ^ «Small Faces Ogdens' Nut Gone Flake Review». BBC Online. Besøkt 7. februar 2011. 
  39. ^ «Small Faces – Why Steve Left». Humble-Pie.net. Arkivert fra originalen 23. juli 2011. Besøkt 7. februar 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. juli 2011. Besøkt 1. juni 2013. 
  40. ^ a b c «Ogden's Nut Gone Flake». Allmusic. Besøkt 8. februar 2011. 
  41. ^ Sexton, Paul (1996). «UK Rock Acts Fete Small Faces on Nice charity Set». Billboard. 108: 13. 
  42. ^ a b «Small Faces Talk to You: The Story of the Small Faces in their own Words – Ogden's Nut Gone Flake». Ian McLagan Official Site. Arkivert fra originalen 6. februar 2011. Besøkt 9. februar 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. februar 2011. Besøkt 1. juni 2013. 
  43. ^ Muise (2002). Gallagher, Marriott, Derringer & Trower: their lives and music. Hal Leonard Corporation. s. 95. 
  44. ^ «An interview with Kenney Jones». Wapping Wharf.com. Arkivert fra originalen 1. oktober 2011. Besøkt 9. februar 2011. 
  45. ^ «The Autumn Stone». Allmusic. Besøkt 17. februar 2011. 
  46. ^ The Definitive Rock Collection (Album notes). The Faces. Rhino Records. 2007. 
  47. ^ a b c «Steve Marriott». Allmusic. Besøkt 18. februar 2011. 
  48. ^ a b «Humble Pie». Allmusic. Besøkt 18. februar 2011. 
  49. ^ «Small Faces Feted With Debut Album Reissue». Billboard. Besøkt 3. mars 2011. 
  50. ^ Carlin (2009). Paul McCartney: A Life. Simon & Schuster. s. 248. 
  51. ^ «78 in the Shade». Allmusic. Besøkt 3. mars 2011. 
  52. ^ a b c d «Jimmy McCulloch». ReoCities. Arkivert fra originalen 15. juli 2011. Besøkt 3. mars 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. juli 2011. Besøkt 1. juni 2013. 
  53. ^ «Humble Pie Biography». eNotes. Arkivert fra originalen 4. mars 2021. Besøkt 1. april 2011. 
  54. ^ Atkins (2000). The Who on record: a critical history, 1963–1998. McFarland. s. 245. 
  55. ^ «The History of the Who». The Who Official Band Website. Besøkt 1. april 2011. 
  56. ^ «Any Day Now Review». Allmusic. Besøkt 1. april 2011. 
  57. ^ «Ian McLagan Discography». Ian McLagan Official Site. Arkivert fra originalen . Besøkt 1. april 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juli 2011. Besøkt 1. juni 2013. 
  58. ^ «All the Rage». Ian McLagan Official Site. Arkivert fra originalen . Besøkt 1. april 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juli 2011. Besøkt 1. juni 2013. 
  59. ^ «Ian McLagan Says "Never"». Ian McLagan Official Site. Besøkt 1. april 2011. 
  60. ^ Buckley (2003). The rough guide to rock. Rough Guides. s. 512. 
  61. ^ «Ronnie Lane, 1946–1997». Besøkt 1. april 2011. 
  62. ^ Hewitt, Hellier (2005). All Too Beautiful. Helter Skelter Publishing. s. 287–288. ISBN 1-900924-44-7. 
  63. ^ «Peter Frampton». Classic Bands. Besøkt 5. april 2011. 
  64. ^ a b c «Ronnie Lane». Allmusic. Besøkt 5. april 2011. 
  65. ^ «Faces' Ronnie Lane Dead at 51». Rolling Stone. Besøkt 5. april 2011. 
  66. ^ «Biography». David Gilmour Official Website. Arkivert fra originalen 19. september 2011. Besøkt 10. april 2011. 
  67. ^ «Foreigner». Allmusic. Besøkt 10. april 2011. 
  68. ^ «Bad Company». Allmusic. Besøkt 10. april 2011. 
  69. ^ «Kenney Jones». Making Time – Guide to British Music of the 1960s. Besøkt 10. april 2011. 
  70. ^ a b «Brian Robertson and Jimmy Bain in Wild Horses». James Taylor. Besøkt 23. april 2011. 
  71. ^ Hewitt, Hellier (2004). All Too Beautiful. Helter Skelter Publishing. s. 297. 
  72. ^ «Ivor Awards Handed Out In London». Billboard. Besøkt 29. januar 2011. 
  73. ^ «The Small Faces/The Faces». Rock and Roll Hall of Fame. Besøkt 14. desember 2011. 

Eksterne lenker

source: https://no.wikipedia.org/wiki/The_Small_Faces

    by LabLynx

    Website

    Related Posts