Effects of the storage conditions on the stability of natural and synthetic cannabis in biological matrices for forensic toxicology analysis: An update from the literature

Den europeiske migrasjonskrisen, også kjent som den europeiske flyktningkrisen, utviklet seg med det økende antall flyktninger og migranter som ankom Europa via Middelhavet og Sørøst-Europa etter 2010, og videre om den sterke veksten i flyktningtallene som inntraff i 2015. Migrantene kom fra Midtøsten, Afrika, Asia og Balkan.

Per oktober 2015 hadde FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) registrert mer enn en halv million som ankom sjøveien, mens Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM) rapporterte mer enn 760 000 migranter sjøveien over Middelhavet i tiden januar-oktober 2015. Mens den vestlige sjøruten dominerte fram til 2014, overtok overfarten fra Tyrkia til Hellas nesten helt som migrasjonsrute i 2015. Betegnelsen «den europeiske migrasjonskrisen» eller «flyktningkrisen» ble mye brukt fra april 2015 da fem båter med omkring 2 000 migranter sank i Middelhavet, og om lag 1 200 mennesker omkom.

Krisen brukes både som betegnelse på de vanskelige forholdene migrantene og flyktningene opplever under sin overfart og ferd nordover - og dessuten også om de utfordringene mange europeiske land opplever med å ta imot ofte svært mange migranter på kort tid. De største gruppene av innvandrende flyktninger og migranter kom i 2015 fra henholdsvis Syria (21%)^[1], Kosovo, Afghanistan, Irak, Albania og Eritrea. Flesteparten av de ankomne, omkring 69 % var ifølge UNHCR voksne menn, mens svært mange som ankom Skandinavia var alenereisende mindreårige gutter. I Skandinavia var i 2015 et knapt flertall av migrantene fra krigsområder som Syria og Irak, mens et stort mindretall kom fra land uten pågående krig som Afghanistan, Eritrea, Somalia, Kosovo og Albania. I Tyskland var i 2015 bare 20% av migrantene fra Syria, den største gruppen kom fra Balkan. En del migranter til Europa kom også fra konfliktlandet Ukraina, mens andre kom fra land helt uten krig eller alvorlig konflikt, som Gambia, Bangladesh, Serbia, Iran, Kina, osv.

Migrasjonen av nesten en million flyktninger og migranter til Europa i 2015, skapte sterke engasjement i en rekke land for å hjelpe flyktningene. Ofte var myndighetenes mottaksapparat dårlig forberedt, og Røde Kors og andre frivillige var ofte helt avgjørende for å takle krisen. Samtidig økte også motstand mot innvandringen betydelig, særlig i Øst-Europa, Sverige og Tyskland. Ved valg i 2014 og 2015 oppnådde innvandringskritiske partier stor oppslutning i Sverige (Sverigedemokraterna), Storbritannia (UKIP) og Sveits (SVP), og vant rent flertall i Ungarn (Fidesz) og Polen (Lov og rettferdighet). Oppføring av grensegjerder eller restriksjoner på grensene skjedde i Bulgaria og Ungarn, senere også i Kroatia og Slovenia.

Fram til 2009 var sjøruten til Kanariøyene den enerådende innfallsruten til EU-landene, med 5-10 000 innkommende migranter årlig, overveiende fra Afrika. Mengden migranter til Europa økte fra 2010 i en situasjon med pågående konflikter og flyktningkriser i flere land i Midtøsten og Afrika, deriblant Irak, Syria, Somalia, Nigeria og Libya. En viktig årsak til flyktningstrømmene var også forholdene i Eritrea, hvor myndighetene påla unge menn en militær- og samfunnstjeneste som mange flyktet fra. Ruten til Kanariøyene ble nesten helt forlatt, de fleste flyktet nå i båt mellom Libya og Sicilia, og i 2010 startet den italiensk-ledede redningsoperasjonen Operation Mare Nostrum som siktet mot å redusere antallet dødshavari. Svært mange av flyktningene kom også i denne fasen fra land i Afrika. EU-statene og andre europeiske land økte grensepatruljene i Middelhavet, la planer mot menneskesmugling og foreslo et kvotesystem for å fordele asylsøkere blant EUs medlemsland. Utover 2014 ble også grensene internt i Nord-Afrika i økende grad stengt, for å bekjempe spredningen av radikal islam. Overfarten over Middelhavet ble da vanskeligere og smuglerne tok i økende grad i bruk større lasteskip mellom Tyrkia og Italia, med pris per flyktning på inntil $6 000 USD.^[2] EU-organet Frontex trappet samtidig opp arbeidet mot menneskesmuglere og mot produksjonen av falske pass, i begynnelsen europeiske pass,^[3] men senere også syriske pass som ble solgt i Tyrkia.^[4]

Da flyktningrutene økte i Egeerhavet ble denne aksjonen etterfulgt av Frontex' Operation Triton fra november 2014. Ifølge Eurostat (EUs statistikkbyrå) mottok EU-land 626 000 asylsøknader i 2014, det høyeste antall siden 1992 da EU-landene mottok 672 000 asylsøknader og ga opphold til 185 000 asylanter. Fire land, Tyskland, Sverige, Italia og Frankrike, mottok om lag to tredjedeler av EUs asylsøknader i 2014, og ga tilsvarende nesten to tredjedeler av oppholdstillatelsene i 2014. Sverige, Ungarn og Østerrike var landene som mottok flest asylsøknader i forhold til antall innbyggere.

I 2015 økte antallet flyktninger og migranter markant, og nesten hele økningen skjedde i Egeerhavet hvor en ny rute oppstod mellom Tyrkia og Hellas, spesielt over den korte havstrekningen til øya Lesbos (Lésvos). Mange av de som ankom var syrere som enten kom direkte fra hjemlandet eller hadde hatt opphold i Syrias naboland. Blant båtmigrantene var også migranter fra en rekke nasjonaliteter, og Tyrkia gjorde lite eller ingenting for å kontrollere eller hindre overfartene til Hellas. Noen flyktninger og migranter tok seg også over landruten fra Istanbul mot Hellas og Bulgaria, men denne ruten var mer krevende siden sistnevnte lands grensegjerde gjorde det nesten umulig å ta seg videre gjennom Bulgaria. Mens flyktninger og migranter før 2015 stort sett tok seg inn til Europa via Italia, ble den dominerende ruten nå å ta sjøveien til Lésvos og derfra videre via Hellas og Makedonia til Serbia og deretter Ungarn eller Kroatia - mot Østerrike og Tyskland.^{[trenger bedre kilde]}

Etter Dublinavtalen skulle asylsøkere søke om asyl i det første avtalelandet de ankommer, og andre avtaleland kunne sende søkere tilbake til det landet søkerne først ble registrert i. Dette betydde i realiteten at alle land i nord kunne påberope seg retten til å sende søkere tilbake til ankomstlandene Italia og Hellas, som i økende grad unndro seg kostnadene gjennom å slippe migranter ukontrollert videre nordover Europa.^[5] Mange migranter og flyktninger kjente reglene og forsøkte derfor å unngå registrering i land som de ikke hadde som sitt ønskede søknadsland, såkalt «asylshopping». En rekke innvandrende mennesker flyktet fra myndigheter i land lengre sør for å unndra seg registrering helt til de kom fram til sitt ønskede destinasjonsaland i Nord-Europa. Siden en stor mengde migranter tok hovedtransportlinjen Makedonia-Beograd-Budapest, mottok Ungarn fra august stadig flere mennesker som forsøkte å unndra seg registrering fordi de ønsket å innvandre til europeiske land lengre nord. Den 4-5. september oppstod det uroligheter blant flyktninger og migranter i Biscke vest for Budapest, da migrantene krevde å få reise uregistrert videre. Da ungarsk politi forsøkte å bringe menneskene under kontroll, startet migrantene en marsj fra Budapest mot Wien. Ungarns myndigheter ga etter og transporte menneskene i busser til Østerrike, og deretter falt Dublinavtalen raskt sammen da rekke europeiske land ga opp å registrere migrantene.

Den 25. august ga også Tyskland opp å håndheve Dublin-avtalen, og gikk dermed bort fra praksisen med å returnere asylsøkere som kom fra Østerrike, Tsjekkia eller andre Schengen-land. Landet forventet med dette å ta imot 800 000 asylsøkere i 2015, og i det følgende mottok landet særlig mange migranter fra Kosovo, Albania, Serbia og Syria.^[6] Samtidig forsøkte Tyskland og Frankrike å oppnå en felles-europeisk håndtering av krisen, men oppnådde bare enighet om helt begrensede kvotefordelinger mellom landene.

EU holdt 22. september 2015 avstemning om omfordeling av 120 000 flyktninger for å fordele noen av kostnadene og byrdene ved mottak også på de motvillige østeuropeiske landene. Avstemningen skjedde mot stemmene til Romania, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia, mens Finland unnlot å stemme og Danmark, Storbritannia og Irland brukte sin anledning til å avstå fra å ta imot asylsøkere som ledd i omfordelingen. I oktober 2015 oppstod det fortsatt uenighet mellom EU-land om ulovlig transportering og menneskesmugling over grensene, særlig mellom Ungarn og nabolandene, men også mellom Østerrike og Tyskland. Men utover oktober ga i praksis alle landene opp grensekontrollen og satset i økende grad på å få menneskene raskest mulig gjennom eget land og videre nordover uten kontroll av identitet eller registrering.

Konsekvensen av at mange EU-land ga opp Schengenområdets ytre grensekontroll og satte tilside forpliktelsene etter Dublinavtalen, ble at en rekke land gjeninnførte grensekontroll mellom EU-stater. Kroatia (som ikke var Schengen-medlem) og Ungarn innskjerpet grensekontrollen mot Serbia, og det oppstod i oktober økte kontrollbehov langs ruten Kroatia-Slovenia-Østerrike, ikke minst på grunn av Slovenias utfordringer med å innkvartere og håndtere migrantene. Ungarn har gjeninnførte i realiteten full grensekontroll i oktober, også mot EU-staten Kroatia. Samtidig fullførte Ungarn sitt grensegjerde mot Serbia og utvidet det i retning Kroatia. Bulgaria hadde allerede før 2014 grensegjerde mot Tyrkia, og landet hadde selv høsten 2015 ikke mottatt mer enn om lag 20 000 flyktninger og migranter.

I november gjennomførte også EU et toppmøte på Malta sammen med representanter for Den afrikanske union, hvor EU-landene foreslo et fond på 1,8 milliarder euro som skal hjelpe land i Nord-Afrika til å forebygge migrasjon. Samtidig diskuterte de europeiske lederne muligheten for å knytte bistand til at mottaksland i sør godtar å ta imot avslåtte og returnerte asylsøkere, mens afrikanske ledere advarte mot å stenge flyktningene ute fra Europa.^[7]

I november 2015 ga landene i Nord-Europa opp politikken med åpne grenser og tilsidesetting av Dublin-retten til søkerlandsretur. Tidlig i måneden tok regjeringen i Norge opp spørsmålet om å stenge grensen mot Russland i nord helt eller delvis.^[8] Utover november kom det stadig færre syrere over russegrensen, og stadig flere fra andre land i Asia.^[9] Forslaget om restriksjoner ble først lagt bort av Regjeringen av hensyn til forholdet til Russland, men tidlig i november foreslo Regjeringen 15 strakstiltak inklusive delvis stenging av grensen mot Russland for migrasjon av grunnløse asylsøkere som hadde opphold i Russland, samt raskere vurdering og retur av grunnløse asylsøkere generelt.^[10] Stortinget vedtok i november 18 innstrammingspunkter, herunder midlertidig asyl, moderat reduksjon av dagpengene, strengere regler for familiegjenforening, og økt krav om botid for å få sosialstønader.

Samme uke ba Sveriges regjering om en omfordeling og europeisk hjelp fra naboland til å avlaste Sverige og ta imot en andel av de flyktninger og migranter landet inntil da hadde mottatt. Prognosen pekte mot 190 000 ankomne til Sverige i kalenderåret 2015, og Regjeringen konkluderte 11. november med å gjeninnføre grensekontroll mot sør for grunnløs asylinnvandring, gjennom en unntaksbestemmelse i Schengen-avtalen som tillater grensekontroll av hensyn til sikkerhet og samfunnsorden i situasjoner med unntaksforhold.^[11] På dette tidspunkt fikk Sverige for første gang mer enn 10 000 migranter på en enkelt uke,^[12] og konkluderte at mottaksapparatets kapasitet hadde nådd bristepunktet på en måte som truet samfunnsfunksjonene.^[13][14] Den 24. november innførte Sverige en betydelig innstramming i form av gjeninnføring av ID-kontroll på alle grenser, midlertidig asyl, og strengere regler for familiegjenforening.

Den 11. november 2015 gjeninnførte også Tyskland Dublin-avtalens rett til å returnere asylsøkere som kommer fra andre Schengenland, hvilket innebar gjeninnføring av grensekontroll og automatisk asylretur også for syrere.^[15] Men samtidig erklærte Ungarn at de ikke vil ta imot mennesker som Tyskland eller andre Schengen-land ønsker å sende tilbake til Ungarn med henvisning til Dublin-avtalen. Dette fikk Sverige til å foreslå et helt nytt avtaleverk med opprettelse av samlingspunkter ved Schengens yttergrenser og deretter felles kvotefordeling av flyktninger til avtalelandene.^[16]

Statistikk over antallet migranter føres av både enkeltstatene, FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), Den europeiske union (Eurostat og Frontex), og av Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). I Norge føres statistikken av Utlendingsdirektoratet og videre i bredere perspektiv av Statistisk sentralbyrå, mens det i Sverige er Migrationsverket og SCB som har en tilsvarende rolle.

Det er stor forskjell på antallet migranter eller båtflyktninger på den ene siden, og antallet asylsøknader på den annen side. Når mennesker ankommer for eksempel Hellas vil de bli registrert og talt som migrant eller flyktning, men ikke som asylsøker med mindre de søker asyl i Hellas. Dersom de reiser videre nordover fra typiske kystland som Hellas eller Italia, vil de framstå i asylsøker-statistikken først når de ankommer sitt destinasjonsland og søker om asyl der. Dette kan skje flere uker eller måneder etter at de ble registrert som innkommet migrant eller flyktning, og dette innebærer at økt migrasjon først vil merkes i antallet flyktninger, og deretter i antallet asylsøknader. Utover høsten 2015 ble grensene nord for Serbia gradvis stengt og dette forsinket migrasjonen nordover betydelig.

Mens den største gruppen asylsøkere i første kvartal 2015 kom fra Kosovo (26 %),^[17] ble asylsøkere fra Syria igjen største gruppe i andre kvartal 2015, med 20,6 % av alle asylsøkere til EU.^[18]

Tabellene nedenfor viser at Italia og Hellas har flest ankommende migranter og flyktninger, men at relativt få faktisk søker om asyl i disse to landene. I Hellas er misforholdet mellom ankomst- og asyltall svært stort - veldig mange ankommer Hellas, men meget få søker asyl der. Tallene nedenfor viser at svært få søkte asyl i de typiske ankomstlandene Italia, Hellas og Bulgaria. De fleste reiste videre nordover til de store, mer velstående asylmottakende landene Tyskland, Ungarn, Østerrike, Frankrike og Sverige. Betydelige mottaksland var også Sveits og Belgia, mens store land som Storbritannia, Polen og Spania tok imot relativt få asylsøkere.

Følgende tabell viser antallet innkommende migranter til EUs yttergrense, fra Kanariøyene i vest til Finnmark i øst:^[19]

Følgende tabell viser antall første gangs asylsøknader til EU-landene per kvartal, det vil si antallet søknader om asyl fra flyktninger og migranter som søker idet de ankommer sitt ønskede oppholdsland og registrerer seg som asylsøker:^[28][29]

Følgende tabell viser antall første gangs asylsøknader til EU-landene i andre kvartal, april-juni 2015, etter hvilket land asylsøkeren kommer fra og hvilket land det søkes i. Det vises bare de fem største opprinnelsesland for hvert søknadsland, og de fem største søknadslandene for hvert opprinnelsesland. Tomme ruter betyr da at det har vært søknader men at antallet ikke når opp på topp 5-listen for hvert land ^{[29] [30] [31] [32]}:

Tabellen ovenfor viser at Sverige og Norge ga opphold til en høy andel av de søkende (74-75%) i andre kvartal 2015, mens andre land tidvis ga opphold til så lite som 12 % (Polen), 14 % (Latvia) eller 16 % (Ungarn). Høyest andel innvilgelser ga Bulgaria (89 %), Danmark (82 %) og Malta (81 %). ^[33]

• (en) European migrant crisis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Asylsituasjonen Arkivert 6. april 2016 hos Wayback Machine. - samleside hos utenriksdepartementet
• (en) Fortløpende kvartalsrapport med statistikk fra Eurostat
• (en) Main migratory routes into the EU, fra Frontex
• (en) Sea arrivals to Southern Europe, fra UNHCR
• (en) Missing migrants project, data om migrasjon over havet og dødsfall, fra IOM
• (en) BBC News, EU migration: Crisis in graphics, 3. september 2015
• (en) Europe's Migration Crisis Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine., bakgrunn fra Council on Foreign Relations
• (en) Norske skip og båtflyktninger i Middelhavet, artikkel hos Norgeshistorie.no