Knowledge Base Wiki

Totalitarisme (eller totalitært styre) er et politisk system hvor staten ikke anerkjenner noen grenser for sin myndighet og forsøker å regulere alle aspekter av det offentlige og private liv hvor det er mulig.^[1] Totalitarisme kjennetegnes som regel av et sammenfall av autoritært styre (hvor vanlige borgere har liten innflytelse over politikken) og ideologi (et omfattende sett av verdier som fremmes av myndighetene for å styre det meste, om ikke alt, av offentlig og privat liv).^[2]

Totalitære regimer eller bevegelser opprettholder politisk makt gjennom allomfattende propaganda som spres gjennom statskontrollerte massemedier, ett parti som ofte preges av persondyrkelse, statlig kontroll over økonomien, regulering og innskrenkning i ytringsfrihet, masseovervåkning og omfattende bruk av statsterrorisme. Det er vanlig å knytte totalitarisme til massebevegelser, særlig i deres opphav.

Uttrykket totalitarisme som betegnelse på «total» politisk makt ble formulert i 1923 av Giovanni Amendola, som beskrev den italienske fascismen som et system som er grunnleggende forskjellig fra andre former for diktatur^[3] Begrepet ble senere brukt i en positiv betydning av Giovanni Gentile, Italias mest fremtredende fascistiske filosof og teoretiker. Han brukte uttrykket totalitario til å betegne strukturen og målsettingene til den nye staten. Den nye staten skulle være den «totale representasjonen av nasjonen» og gi «totale» svar på nasjonale mål.^[4] Han beskrev totalitarisme som et samfunn hvor ideologien til staten hadde innflytelse, om ikke makt, over de fleste borgerne.^[5] Ifølge Benito Mussolini politiserer dette systemet alt åndelig og menneskelig.^[3]

I Norge har professor Øystein Sørensen forsøkt å utvide studiet av totalitarismen til å gjelde «totalitære ideologier». Han gir følgende definisjon:^[6]

1. De mener å ha funnet en oppskrift på det fullkomne samfunn.
2. De forkaster det eksisterende samfunn aggressivt og totalt.
3. De er revolusjonære og vil ha et rent og fullstendig brudd med det bestående.
4. De er grunnleggende overbevist om at de har rett og at de har funnet den eneste sannhet, og er dermed fundamentalt anti-pluralistiske.
5. Ideene har ambisjoner om å være altomfattende, de har løsninger på alle typer problemer og vil styre og kontrollere alle fasetter av menneskers liv. Politikk og politiske ideer er ikke avgrenset til deler av samfunnet eller menneskelivet.
6. I det minste i den tidlige fasen er innsikte i ideologien forbeholdt en utvalgt elite, mens andre anses for å leve i en falsk forestillingsverden.
7. De mener å ha rett til å ta alle midler i bruk for å nå sine mål, som er så store at man ikke kan ha moralske eller ideologiske sperrer for virkemidler som benyttes. Vold og terror er gyldige virkemidler.
8. Alt og alle som står i veien for målet er å betrakte som fiender. Både tilhengere, de som nyter av det bestående samfunn, og særlig ofte tilhengere av rivaliserende totalitære idéer.

Definisjonen har blitt kritisert for å være for vid. Ifølge kritikerne passer den for eksempel også «perfekt på de amerikanske grunnlovsfedrene».^[7] Og et begrep som favner så bredt, kan ikke regnes som noe seriøst analyseverktøy. Andre har pekt på at det er svært tvilsomt at samtlige av disse punktene kan anvendes på disse ideologiene.^[8] For eksempel gikk Marx - som regnes som den moderne kommunismens grunnlegger - gjentakende inn for både ytringsfrihet og demokratiske styreformer, og mot «målet-helliger-midlene» tenkningen.^[9] I så fall kan ikke kommunismen regnes som en totalitær ideologi. Og en svært vanlig kritikk er at totalitarismeforskningen generelt lider av svake metodekrav, som gjør at totalitarismebegrepet ikke er noe seriøst akademisk begrep, men et politisk verktøy for å svartmale motstandere.^[10]

Begrepet autoritær brukes om stater hvor makthaverne, f.eks. en «diktator», en komité eller militær junta, monopoliserer politisk makt. Begrepet autoritær viser til styringsstrukturen snarere enn samfunnet. I et totalitært samfunn strekker makthavernes makt seg lenger, og totalitarisme kan sies å være en ekstrem form for autoritært styre. Totalitarisme kan dermed beskrives som et forsøk av en stat på å utøve total kontroll over befolkningen ved å integrere, manipulere, mobilisere og forføre dem i navnet til en ideologi.^[11] Det er dette aspektet som skiller det totalitære fra det autoritære; totalitære stater vil styre gjennom befolkningen, heller enn over det samfunnet de besitter. Der autoritære regimer nøyer seg med befolkningens lovlydighet, krever totalitære styrer befolknigens aktive oppslutning om deres altomfattende mål.^[12]

Paul C. Sondrol ved University of Colorado at Colorado Springs har undersøkt karakteristiske trekk ved autoritære og totalitære diktatorer og organisert dem i følgende tabell:^[13]

Sammenlignet med totalitære systemer, gir autoritære regimer ofte større frihet til den private sfæren, mangler en styrende ideologi, tolererer en viss grad av pluralisme, mangler makten til å mobilisere hele befolkningen til å gå inn for nasjonale mål, og utøver makten innenfor rimelig forutsigbare grenser.

Hannah Arendt konkluderer i sin bok The origins of totalitarism (1951) at fascisme ikke kan regnes som totalitært, men heller som nasjonalistisk autoritært. Nazismen og kommunismen kunne derimot defineres som totalitære.^[14] Mussolinis styre hadde kanskje totalitære ambisjoner, men de italienske fascistene klarte ikke å oppnå ett totalt styre. De klarte ikke å avskaffe eller undertvinge seg kongemakten, og rettsvesenet fortsatte mer eller mindre som før, og domstolene frikjente politiske fanger fengslet av den fascistiske staten.^[15]

Totalitære idéer og systemer baserer seg i større eller mindre grad på blant annet følgende kjente idéstrømninger.^[6]

• Utopisme eller utopisk samfunnsplanlegging, dreier seg om to ting: dels å formulere et gitt politisk mål i form av en fullkommen stat og dels å la dette målet bestemme politiske handlinger. Et utopisk mål er gitt og fastlagt, og alt av virkemidler man tar i bruk må helt og holdent være tilpasset det.
• Milleniarisme dreier seg om ideer om å etablere et fullkomment tusenårsrike – millennium på jorden. Opprinnelige millenariske sekter så og ser frelsen som kollektiv (alle de troende som et kollektiv får del i den), jordisk (frelsen realiseres på jorden), umiddelbar (frelsen kommer snart), total (den vil forandre jorden gjennomgripende og skape et perfekt samfunn), mirakuløs (den vil bli realisert av en overnaturlig guddom).
• Politisk messianisme gjelder det å postulerer et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment mål som mennesker uimotståelig blir drevet imot og som de er nødt til å nå, en «allmennvilje» som er hevet over enkeltmennesket. Å regjere i overensstemmelse med den såkalte allmennviljen oppfattes som en høyere form for demokrati, et sannere og mer egentlig demokrati enn det å telle stemmer og denslags.
• Romantiske impulser ligger ofte bak den totalitære tenkningen: forestillingen om at man må gå bakover i historien for å hente frem elementer fra en gammel og glemt gullalder og disse danne grunnlaget for det fremtidige idealsamfunnet, vel å merke i en ny form. Det eksisterende anses for utdatert og dekadent og må erstattes av noe ungt, friskt og autentisk, en drøm om noe ekte og rent.

En av de første som brukte uttrykket totalitarisme var den østerrikske forfatteren Franz Borkenau i boken The Communist International fra 1938, hvor han skrev at det forente mer enn det skilt det sovjetiske og tyske diktaturene.^[16] Isabel Paterson brukte begrepet i boken The God of the Machine (1943) for å betegne Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland.

Under en forelesningsserie i 1945, med tittelen The Soviet Impact on the Western World (utgitt som bok 1946), hevdet den pro-sovjetiske britiske historikeren E. H. Carr at «trenden bort fra individualisme og i retning totalitarisme skjer alle steder» og at marxismen-leninismen er den mest vellykkede formen for totalitarisme, som demonstrert av den industrielle veksten i Sovjetunionen og Den røde armés rolle i seieren over Tyskland. Bare den «blinde og uhelbredelige» kunne ignorere trenden i retning totalitarisme, hevdet Carr.^[17]

Karl Popper formulerte i The Open Society and Its Enemies (1945) og The Poverty of Historicism (1961) en innflytelsesrik kritikk av totalitarismen; i begge bøkene sammenlignet han det liberale demokratiets «åpne samfunn» med totalitarismen, og argumenterte for at totalitarismen bygger på en forestilling om at historien beveger seg mot en uforanderlig fremtid i overensstemmelse med forutsigbare lover.

I The Origins of Totalitarianism argumenterte Hannah Arendt for at nasjonalsosialistiske og kommunistiske regimer var nye former for styresett, og ikke bare oppdaterte versjoner av gamle tyrannier. Ifølge Arendt er ideologien kilden til de totalitære regimenes brede appell, fordi den gir et enkelt, «trøstende» svar på mysteriene i fortiden, nåtiden og fremtiden. For nasjonalsosialismen er all historie historien om kamp mellom ulike «raser», for marxismen er all historie historien om kamp mellom ulike «klasser». Straks et slikt premiss er akseptert, vil alle statens handlinger kunne rettferdiggjøres gjennom å appellere til naturen eller historiens lov.^[18]

Forskere som Lawrence Aronsen, Richard Pipes, Leopold Labedz, Franz Borkenau, Walter Laqueur, Karl Popper, Eckhard Jesse, Leonard Schapiro, Adam Ulam, Raymond Aron, Claude Lefort, Richard Löwenthal, Hannah Arendt, Robert Conquest, Karl Dietrich Bracher, Carl Joachim Friedrich og Juan Linz beskriver totalitarismen på litt forskjellige måter. De mener imidlertid alle at totalitarismen forsøker å mobilisere hele befolkninger til støtte for en offisiell statlig ideologi, og er intolerant overfor aktiviteter som ikke styres i retning av statens mål, f.eks. gjennom undertrykkelse eller statlig kontroll over næringsliv, fagforeninger, religion eller politiske partier.

Statsviterne Carl Friedrich og Zbigniew Brzezinski hadde stor betydning for utbredelsen av totalitarisme-begrepet og tilhørende teorikompleks i samfunnsvitenskapelig forskning, og definerte det som et paradigme for kommunistiske og fascistiske regimer. For Friedrich og Brzezinski måtte de definerende elementene forstås som en gjensidig støttende, organisk enhet, og bestod av: En utførlig ledende ideologi, ett enkelt masseparti, som regel ledet av en diktator, statlig terror satt i system, monopol på all kommunikasjon og fysisk maktbruk, sentralstyring og kontroll over økonomien gjennom planøkonomi. Friedrich har senere lagt til at det ikke er nødvendig at det er et parti som styrer, ettersom det i prinsippet kan være hvilken som helst elite som styrer. Ut fra denne totalitarismeteorien var det først og fremst Nazi-Tyskland og Stalins Sovjetunion som svarte til den.^[19] Slike regimer hadde sine røtter i kaoset etter første verdenskrig, da moderne våpen og kommunikasjonsmidler gjorde det mulig for totalitære regimer å befeste makten.

En annen totalitarismeteori ble utviklet av sosiologen Raymond Aron, og han vektlegger at totalitære bevegelser må ha et monopolistisk parti, en ideologi som er statens offisielle sannhet, et monopol på alle midler for tvang og overtakelse, de fleste økonomiske og arbeidsrelaterte virksomheter må være underlagt eller en del staten, samt en politisering av alle typer forbrytelser.^[20] Denne definisjonen varierer ikke stort fra Friedrichs og Brzezinskis definisjon, men det er viktig å bemerke at Raymond Aron var liberalist og levde også gjennom den kalde krigen, og teorien kan derfor også være malt av hans politiske tilhørighet. Det samme kan sies om Brzezinski og Friedrich, da de kan være farget av sin tids anti-kommunistiske propaganda. Både teoriene til Aron og Brzezinski og Friedrich kan virke som er skapt med formål å tilpasse dem til de nye regimene etter krigen, som Nazi-Tyskland og ikke minst Stalins Sovjet, derfor må disse teoriene sees i lys av en politisk kontekst. Argumentene i begge teoriene kan dermed fort sees å være sirkulære, det vil si at de i utgangspunktet forutsetter det man skulle forsøke å vise.

• Polarisering (politikk og samfunn)

På norsk

• Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.) Intellektuelle og det totalitære : pervertert idealisme? Dreyer 2014 ISBN 978-82-8265-101-1
• Bernt Hagtvet, Nik. Brandal og Dag Einar Thorsen (red.) Folkemordenes svarte bok Universitetsforl. 2. utgave 2014 ISBN 978-82-15-02088-4
• Rolf Hobson, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Bård Larsen Idealistene : den norske venstresidens reise i det autoritære Civita 2011 ISBN 978-82-92581-36-0
• Bård Larsen Storebror dreper! : om totalitarisme Civita 2008 ISBN 978-82-92581-27-8
• Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Bjørn Arne Steine (red.) Ideologi og terror : totalitære ideer og regimer Dreyer 2011 ISBN 978-82-8265-024-3
• Øystein Sørensen Drømmen om det fullkomne samfunn : fire totalitære ideologier - én totalitær mentalitet? Aschehoug 2011 ISBN 978-82-03-29322-1

På engelsk

• Hannah Arendt, The Origins of Totalitarianism (1958, ny utg. 1966)
• John A. Armstrong, The Politics of Totalitarianism (New York: Random House, 1961)
• Franz Borkenau The Totalitarian Enemy, London, Faber and Faber 1940
• Karl Dietrich Bracher “The Disputed Concept of Totalitarianism,” s 11–33 from Totalitarianism Reconsidered edited by Ernest A. Menze (Port Washington, N.Y. / London: Kennikat Press, 1981), ISBN 0804692688.
• Michel Foucault, The Birth of Biopolitics (in particular March 7, 1979 course)
• Carl Friedrich and Z. K. Brzezinski, Totalitarian Dictatorship and Autocracy (2nd edn 1967)
• Zheliu Zhelev, The Fascism, 1982
• Guy Hermet with Pierre Hassner and Jacques Rupnik, Totalitarismes (Paris: Éditions Economica, 1984)
• Abbott Gleason Totalitarianism : The Inner History Of The Cold War, New York: Oxford University Press, (1995), ISBN 0195050177
• Jeane Kirkpatrick, Dictatorships and Double Standards: Rationalism and reason in politics (1982)
• Walter Laqueur The Fate of the Revolution Interpretations of Soviet History From 1917 to the Present, London: Collier Books, (1987) ISBN 0-02-034080-X.
• Juan Linz and Alfred Stepan, Problems Of Democratic Transition And Consolidation: Southern Europe, South America, And Post-Communist Europe, Baltimore: Johns Hopkins University Press, (1996), ISBN 0801851572.
• Ludwig von Mises, Omnipotent Government: The Rise of the Total State and Total War (1944)
• Ewan Murray, Shut Up: Tale of Totalitarianism (2005)
• Stanley G. Payne, A History of Fascism (Routledge, 1996)
• Richard Pipes, Russia Under the Bolshevik Regime Vintage Books, Random House Inc. (1995) ISBN 0-394-50242-6
• Robert Jaulin L'Univers des totalitarismes (Paris : Loris Talmart, 1995)
• Giovanni Sartori, The Theory of Democracy Revisited (Chatham, N.J: Chatham House, 1987)
• Wolfgang Sauer, "National Socialism: totalitarianism or fascism?" pages 404-424 from The American Historical Review, Volume 73, Issue #2, December 1967.
• Leonard Schapiro, Totalitarianism (London: The Pall Mall Press, 1972)
• J. L. Talmon, The Origins of Totalitarian Democracy, (1952)
• Slavoj Žižek, Did Somebody Say Totalitarianism? (London: Verso, 2001)
• Marcello Sorce Keller, “Why is Music so Ideological, Why Do Totalitarian States Take It So Seriously: A Personal View from History, and the Social Sciences”, Journal of Musicological Research, XXVI(2007), no. 2-3, pp. 91–122