Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
| Sligo | |||
|---|---|---|---|
| Sligeach (ga) | |||
 Bygningen til Borough Council | |||
| Land |  Irland | ||
| Provins | Connacht | ||
| Grevskap | Sligo | ||
| Status | By (town) | ||
| Postnummer | F91 | ||
| Retningsnummer | 71 | ||
| Areal | 30,86 kvadratkilometer | ||
| Befolkning | 19 199 (2016) | ||
| Bef.tetthet | 622,13 innb./kvadratkilometer | ||
| Høyde o.h. | 13 meter | ||
| Nettside | www | ||
 Sligo 54°16′00″N 8°29′00″V | |||
Sligo (irsk Sligeach, «rik på skjell») er en kystbyen og havn i grevskapet Sligo i Irland. Byen fungerer som egen kommune, har sin egen borgermester og har bystatus. Ved folketellingen i 2016 hadde byen en befolkningen på 19 199 innbyggere.[1] Det gjør byen til det største urbane senter i grevskapet og hvor bykommunen Sligo Borough District utgjør 61% (38 581 innbyggere) av grevskapets befolkning på 63 000.[2]
Sligo er et kommersielt og kulturelt senter på vestkysten av Irland. Dens omkringliggende kyst og landskap, så vel som dens forbindelser til poeten William Butler Yeats, har gjort det til et turistmål. Yeats vokste opp i Sligo, døde der i 1939 og er gravlagt på Drumcliffe kirkegård i Sligo. Flere av hans verker har handling hentet fra omegnen rundt byen Sligo. Sligos tekniske institutt ligger i byen.
Sligo er anglifiseringen av det irske navnet Sligeach, som har betydningen «rik på skjell». Det henviser til overfloden av skalldyr som finnes i elven og dens elvemunning, og fra de omfattende skjellmøddingene som er funnet i nærheten.[3][4] Elven som nå er kjent som Garavogue (irsk: An Ghairbhe-og), som kanskje betyr «liten strøm», ble opprinnelig kalt Sligeach.[5] Det er oppført som en av de syv «kongelige elvene» i Irland i historien om Ødeleggelsen av Da Dergas gjestegård fra 800-tallet. Elven Slicech er også referert til i Ulster-annalene i 1188.[5]
Brev fra Ordnance Survey (landmåling og kartpublikasjon) fra 1836 uttalte at «vognlaster med skjell ble funnet under jorden mange steder i byen der husene nå står». Hele området, fra elvemunningen ved Sligo, rundt kysten til elven ved Ballysadarebukten, er rik på havressurser som ble utnyttet av mennesker så langt tilbake som den mesolittiske perioden.
Betydningen av Sligos beliggenhet i oldtiden demonstreres av en overfloden av gamle steder i nærheten og til og med i byen. For eksempel ble det nødvendig at den første rundkjøring i Sligo måtte bygges rundt en megalittisk gravgrav ved Abbeyquarter North i Garavogue Villas.[6] Dette er en utligger av den store gruppen av monumenter ved Carrowmore på Cúil Iorra-halvøya i den vestlige utkanten av byen. Området rundt Sligo by har en av de høyeste tetthetene av forhistoriske arkeologiske steder i Irland, og er det eneste stedet der alle klassene av irske megalittiske monumenter er å finne sammen.[7][8]
Sligobukten er en naturlig havn kjent i flere tusen år, kjent for greske, fønikiske og romerske handelsmenn, ettersom området muligens kan være stedet merket som byen Nagnata på Klaudios Ptolemaios’ koordinerte kart over verden fra det andre århundre e.Kr.[9] I løpet av tidlig middelalder ble stedet som er dagens Sligo overskygget av viktigheten av det store klosteret grunnlagt av Columba av Iona rundt 8 km mot nord ved Drumcliff. På 1100-tallet eksisterte det en bro og en liten bosetning på stedet for den nåværende byen.[10]
Den normanniske ridderen Maurice FitzGerald er generelt kreditert for etableringen av den middelalderske byen og havnen i Sligo ved at han bygget den normanniske festningen Sligo Castle i 1245.[11] Irske annaler omtalte byen som en sraidbhaile («gatebosetting»), noe som ser ut til å ha bestått av festningen og en vedlagt defensiv borggård i nærheten av Quay street. Klosteret Sligo Abbey underlagt dominikanerordenen ble også grunnlagt av Maurice Fitzgerald og av kongen av Connacht, Felim mac Cathal Crobderg Ua Conchobair, i 1253.[12] Det ble ved et uhell ødelagt av brann i 1414, og ble deretter gjenoppbygd i sin nåværende form av Tighernan O’Rourke. Normannisk hegemoni varte imidlertid ikke lenge i Sligo. Den normanniske framrykningen ble stoppet i Sligo etter slaget ved Credran Cille i 1257 ved Ros Ceite (Rosses Point) mellom Gofraid O'Donnell, herre av Tirconnell, og Maurice Fitzgerald, som omtalt i Annalene av de fire mesterne.[13] Begge hærførerne ble dødelig såret i kamp mot hverandre.[14] Den videre normanniske invasjonen av Tír Chonaill ble oppgitt etter dette, men en undersøkelse indikerer at det var 180 borgere i byen i 1289, noe som viser at normannerne hadde lagt et grunnlag som skulle vare.
Byen er unik i Irland ved at den er den eneste irske byen grunnlagt av anglo-normannere som har vært under nesten kontinuerlig innfødt irsk kontroll gjennom middelalderen. Til tross for anglo-normanniske forsøk på å ta det tilbake, ble det det administrative senteret for klanen O'Conor Sligo (O'Conchobar Sligigh), forbundet av Iochtar Connacht (Nedre Connacht) innen 1315. Det fortsatte å utvikle seg innenfor túath (irsk territorium) til Cairbre Drom Cliabh. Gjennom hele denne tiden var Sligo under systemet med Fénechus (Brehonenes lov eller Tidlig irsk lov) og ble styrt av det irsk-gæliske systemet til en valgt Rí túath (småkonge), og en forsamling kjent som en oireacht.
Inntektene fra havnen i Sligo, noe som førte til tøff tevling mellom ulike irske klaner om kontrollen. Byen ble brent, plyndret eller beleiret omtrentlig 49 ganger i løpet av middelalderen, i henhold til irske annaler.[15] Likevel synes det som om disse angrepene hadde liten effekt på utviklingen av byen da byen og havnen ved midten av 1400-tallet hadde vokst i betydning. Den hadde handel med irske Galway, engelske Bristol, men også med steder i Frankrike og Spania. Blant de eldste bevarte skriftlige dokumentene på engelsk i Connacht er en kvittering for 20 mark datert til august 1430, betalt av Saunder Lynche og Davy Botyller til Henry Blake og Walter Blake, kunder av «ye King and John Rede, controller of ye porte of Galvy and of Slego».[16]
Sligo fortsatte under irsk-gælisk kontroll til slutten av 1500-tallet, da den under den elisabethanske erobringen av Irland ble valgt som administrasjonsby for det nyopprettede grevskapet Sligo. En ordre ble sendt av den elizabethanske regjeringen til den engelske soldaten Nicholas Malby for at han skulle etablere «passende og trygge» steder med murer av kalk og stein i Connacht, «bedømt at det mest høvelige stedet er i Sligo...»[17] Murene ble derimot aldri bygget.
Sligo Abbey (irsk: Mainistir Shligigh)[18] er den eneste middelalderbygningen som står igjen i byen, om enn i ruiner. Det var bygget romansk stil, og mye av strukturen, blant annet koret, det utskårne alteret, det eneste in situ i Irland, og søylegangen gjenstår.[19] Da den skotske soldaten Frederick Hamiltons parlamentariske soldater delvis plyndret Sligo i 1642, ble klosteret brent og mange av munkene ble drept.[20]
Under Vilhelmskrigen i Irland (1689–91) mellom den avsatte katolske Jakob II og den protestantiske Vilhelm III ble byen utkjempet mellom den jakobittiske irske hæren lojale mot Jakob II og hæren til Vilhelm III. Patrick Sarsfield var i stand til å erobre byen og slo tilbake et protestantisk angrep i å ta den tilbake, men Sligo ble senere overgitt til styrker under Arthur Forbes, 1. jarl av Granard. [21]
Under det irske opprøret 1798 ble en blandet styrke av bestående milits fra Limerick, våpenføre fra Essex og lokale frivillige under den irske oberst Charles Vereker[22] beseiret i slaget ved Carricknagat ved Collooney nær Sligo den 5. september 1798 av de kombinerte irske og franske styrkene under general Jean Humbert.[23] En gate i byen er oppkalt etter helten fra dette slaget Bartholomew Teeling. Lady Erin-monumentet ved Market Cross ble reist i 1899 for å markere hundreårsdagen for 1798-opprøret.[24]
Byen led hardt av et kolerautbrudd i 1832. Forskere har spekulert om at forfatteren Bram Stoker, hvis mor Charlotte Blake Thornley muligens ble født i Sligo i 1818,[25] skjønt det er ingen direkte opptegnelser som bekrefter at familien bodde i både Sligo og Ballyshannon.[26] Hun opplevde opplevde epidemien på første hånd, og var en innflytelse da Bram Stoker skrev sin berømte roman Dracula (1897). Familien bodde på Correction Street i byen. Etter å ha flyktet til Ballyshannon, skrev hans mor Charlotte:
På slutten av den tiden var vi i stand til å leve i fred til pesten hadde gitt seg og vi kunne komme tilbake til Sligo. Der fant vi gatene grodde igjen av gress og fem åttendedeler av befolkningen døde. Vi hadde stor grunn til å takke Gud som hadde spart oss.[26]
— Charlotte Thornley Stoker
Under den store sultkatastrofen i Irland i årene 1845–1849 og i tidsrommet 1847 til 1851 emigrerte 30 000 irer fra havna i Sligo.[27] I havna med utsikt over elva Garavogue er det reist en statue som ett av tre minnesmerker om disse emigrantene. En plakett med et «brev til Amerika» forteller om en families triste skjebne:
Nå er jeg dessverre alene i verden. Alle mine brødre og søstre, og alle barna mine, unntatt deg, er døde. Vi er alle kastet ut fra eiendommen til landeieren herr Enright. Det er så dårlige tider og hele Irland er i slik fattigdom at ingen kan betale jordleia. Mitt eneste håp hviler nå hos deg, siden jeg er uten en shilling og som jeg sa før må jeg enten tigge eller gå til fattighuset... Jeg forblir din kjærlige far, Owen Larkin.
— Brev til Amerika, 2. januar 1850
Det var stor industriell uro de første årene av århundret da arbeidere i havnen i Sligo kjempet for bedre lønn og arbeidsvilkår. Det resulterte i to store streiker, først i 1912 og på nytt i 1913. Begge endte med seier til arbeiderne.[28][29]
Sligo ble tungt garnisonert av den britiske hæren under den irske uavhengighetskrigen. Av denne grunn var IRAs aktivitet begrenset til handlinger som trakassering, sabotasje og rømming fra fengsler. På ulike tidspunkter under krigen ble framtredende republikanere holdt innesperret i fengselet i Sligo. Sjefen for IRAs styrker i Sligo var Liam Pilkington, selv født i byen.[30]
Arthur Griffith, som grunnla det politiske partiet Sinn Féin, holdt tale i april 1922 på hjørnet av O'Connell Street og Grattan Street. Til i dag er det kjent som «Griffith's Corner». Under den irske borgerkrig ble Sligos jernbanestasjon sprengt i luften den 10. januar 1923 av styrker som var motstandere av den anglo-irske traktat.
I 1961 ble kirken St. John the Baptist's en katedral for bispedømmet Kilmore, Elphin og Ardagh etter at katedralen St. Mary's i Elphin ble forlatt etter at den ble ødelagt av en storm fire år tidligere.
Sligo har et moderne veinett betjent av flere strekninger med 4-felts motorvei og 2-felts motorvei. Riksveien N4 til Dublin har god standard. Det er bygget motorvei gjennom byen og opprettet flere gågater i sentrumsområdet for å bedre funksjonen av byens sentrum.
Jernbaneforbindelsen til Dublin ble åpnet i 1862. Nordover igjennom Enniskillen kom jernbanen i 1881. Sørover til Limerick og sørlige Irland åpnet en linje i 1895. Nå er det Intercity-togrute til Dublin, men flere av de andre strekningene er enten nedlagt eller ubrukt. Det er et prosjekt igang for å bedre jernbanenettet, spesielt langs vestkysten. I Irland er det det offentlige jernbaneselskapet Córas Iompair Éireann (CIE) som driver jernbanenettet.
Sligo Lufthavn ved landsbyen Strandhill betjener byen og grevskapet Sligo, og har flyruter til Dublin og Manchester.
Havna i Sligo betjener lasteskip opp til 2000 tonn.
I mange år har Sligo og mange byer i Irland hatt svært lite nybygging og byutvikling. De siste årene har dette forandret seg mye. Det har blitt nye hoteller, boligblokker, kjøpesentre og boligfelter. Flere steder i byen er det bygget gangbroer over elva Garavogue og opprettet gågater.
Everett, Washington, USA[31]
Crozon, Bretagne, Frankrike[31]
Illapel, Choapa, Chile[31]
Kempten, Bayern, Tyskland[31] Tallahassee, Florida, USA[32]
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
