Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
Sinologi (kinakunnskap; forenklede kinesiske tegn: 汉学; tradisjonelle tegn: 漢學; pinyin: Hàn Xué) er et vitenskapelig fagområde som omhandler kinesisk språk, historie, religion og kultur i all sin bredde. Sino- er avledet fra det latinske sinae.
Faget kan i snever forstand dateres tilbake til 1814, da det ble opprettet en egen lærestol for sinologi i Frankrike,[trenger referanse] men også i mange århundrer tidligere fantes det en faglig kinaekspertise i Europa. Det er mulig å skjelne mellom protosinologer (kinaeksperter før 1814) og sinologer for å avgrense i forhold til det moderne universitetsfag.[trenger referanse]
Et uttrykk i dagligtalen for sinologer er 中國通 (Zhōngguótōng), noe som på engelsk for det meste blir gjengitt med Old China Hand – men en «Old China Hand» er som regel ikke det samme som en vitenskapelig arbeidende sinolog.[trenger referanse]
I Kinas asiatiske nærområder begynte man tidlig med granskninger av Kina. I Japan ble sinologien kjent som kangaku (漢学; «Han-studier»). I Kina selv er studiet av Kina-relaterte emner kjent som Guoxue (国学/國學 «nasjonale studier»), og sinologi oversettes som Hàn Xué.
Noen vil mene at sinologien i Vesten må dateres så langt tilbake som til reisende som særlig Marco Polo (1254–1324) og Ibn Battuta (1304–1377) på 1200-tallet og 1300-tallet.[trenger referanse] Men de første systematisk og vitenskapelig arbeidende vestlige kinaeksperter var de katolske misjonærer som gjenopptok kristen misjon i Kina på 1500-tallet – et tidlig sentralt navn her er den italienske jesuitten Matteo Ricci (1552–1610).[trenger referanse] De nedla et omfattende arbeid i sine studier av kinesisk språk og kultur, og oversatte de kinesiske klassiske verker til latin. Den andre veien oversatte de vestlige klassiske og moderne verker, både av vitenskapelig og religiøs karakter, til kinesisk.
Tidlig sinologisk forskning hadde som hovedinteresse å få oversikt over kinesisk kultur, filosofi og folketro for å finne ut hvordan felter av kompatibilitet mellom kristentro og kinesisk tanke, og utvikle adaptasjonsgrep.[trenger referanse] Ritestriden i Kina var en strid innen katolsk kinamisjon som hadde som viktig element uenighet blant misjonærene om rett forståelse av kinesiske riter og deres bakenforliggende verdier og religiøse forestillinger.
En god stund var kinastudiene i praksis et eksklusivt vesteuropeisk og katolsk domene.[trenger referanse] Jesuittmisjonærenes brev om kinesiske forhold ble samlet og utgitt i en voksende bokserie som skulle komme opp i 32 bind i løpet av 1700-tallet, Lettres édifiantes et curieuses, écrites des Missions étrangères, par quelques missionnaires de la Compagnie de Jésus.
En av de første protosinologene fra Øst-Europa var Nicolae Milescu, også kjent som Nicolas Spathary (1636–1708).[1]
I opplysningstiden ble det et tyngdepunkt for protosinologene å presentere kinesisk filosofi, etikk, rettssystem og estetikk for Vesten. Ofte var denne innsatsen uvitenskapelig og ufullstendig. Den ansporte imidlertid til en kinainteresse som gav seg utslag i chinoiserie og debatter som sammenlignet kinesisk og vestlige kulturer.[trenger referanse] Respekten for alt kinesisk var stor. Protosinologene fremstilte gjerne Kina som et høyt opplyst rike som kom svært bra fra sammenligninger med et Europa som man i samtiden mente akkurat hadde kjempet seg fri fra middelaldersk mørke.[trenger referanse]
I Frankrike publiserte pater Jean-Baptiste Du Halde (1674–1743), som selv aldri hadde besøkt Kina, i 1725 Description géographique, historique, chronologique, politique et physique de l'empire de la Chine et de la Tartarie chinoise i fire bind med karter, som for det meste bygde på brever tilsendt fra jesuitter som misjonerte i Kina. Verket ble raskt oversatt til fire andre europeiske språk.
Blant de europeere som interesserte seg sterkt for Kina var Voltaire (1694–1778), som skrev skuespillet L'orphelin de la Chine inspirert av Den foreldreløse av huset Zhao, Gottfried Leibniz (1646–1716) som stod i hyppig kontakt med figuristene og andre jesuitter i Kina og publiserte sitt berømte Novissima Sinica i 1697, og Giambattista Vico (1668–1744).
I 1732 opprettet en hjemvendt kinamisjonær fra Kongedømmet Napoli, Propaganda Fide-presten Matteo Ripa (1692–1746), den første sinologisk orienterte skole i Europa: Kollegiet av Den hellige Familie. Dette ble begynnelsen på Collegio de' Cinesi (Det kinesiske kollegium) i Napoli, som ble approbert av pave Klemens XII den 7. april 1732. Fader Ripa hadde virket ved det kinesiske hoff som maler og koppergravør for Kangxi-keiseren fra 1711 til 1723. Ripa returnerte til Napoli fra Kina med fire unge kinesere som alle kunne undervise i sitt morsmål og ble satt inn som lærere ved ovennevnte institutt godkjent av pave Klemens XII for å undervise vordende kinamisjonærer.
Med tiden er det blitt til Università degli studi di Napoli L'Orientale.
I 1795 ble École spéciale des langues orientales opprettet i Paris.[2]
I 1814 ble det opprettet en lærestol i kinesisk og mandsjuisk ved Collège de France. Jean-Pierre Abel-Rémusat (1788–1832), som hadde lært seg selv kinesisk, ble den første på denne posten og dermed formelt den første professor i kinesisk i Europa.
På den tiden hadde den første russiske sinologen, den russisk-ortodokse abbeden Nikita Bitsjurin (1777–1853), bodd i Beijing i ti år. Da og etter hjemkomsten oversatte han mange gamle kinesiske dokumenter som tidligere hadde vært ukjente for europeerne. Hans forfatterskap innen kinesisk og mongolsk historie ble etterhvert meget omfattende, og det gikk også inn på områdenes geografi, landbruk, religion og statistikk. I 1837 åpnet han den første språkskolen for kinesisk i Det russiske rike.
Abel-Rémusats motstykker i England og Tyskland var Samuel Kidd (1797–1843) og Wilhelm Schott (1807–1889), skjønt de første sinologer av betydelig format i sekulære institusjoners tjeneste i de to landene var James Legge (1815–1897), hjemvendt protestantisk misjonær) og Hans Georg Conon von der Gabelentz (1840–1893).[trenger referanse]
Kinakunnskap ble etterhvert mer og mer interessant for handelsfolk og for politiske myndigheter, og en rekke kinakjennere fikk da stor politisk innflytelse som rådgivere, enten de var formelt tilknyttet utenrikstjenestene eller ikke.[trenger referanse] En som har forsket meget på dette er amerikaneren John K. Fairbank (1907–1991).
Sekulære forskere skulle gradvis bli mer tallrike og dominerende enn misjonærene, og på 1900-tallet styrket faget sinologi sin stilling betraktelig på vestlige universiteter.[trenger referanse]
Under den kalde krigen kritiserte den belgiske sinologen Simon Leys (født 1935) heftig kinakjennere på politiske ytterfløyer for å la sine politiske agendaer overskygge og i stor grad devaluere kvaliteten av deres faglige analyser.[trenger referanse] En av de spesialistene som han særlig gikk ut mot, var Alain Peyrefitte.
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
