Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
Fristaten KongoÉtat indépendant du Congo (Fransk) Onafhankelijke Congostaat (Nederlandsk)
| |||||
| Motto: Fransk: Travail et progrès
Nederlandsk: Werk en voortgang (Arbeid og framgang) | |||||
| Nasjonalsang: Vers l'avenir | |||||
 | |||||
| Status | Stat i personalunion med Belgia | ||||
| Hovedstad | Vivi (1885-1886)
Boma (1886-1908) | ||||
| Språk | Fransk (de facto statsspråk)
Nederlandsk Mer enn 200 afrikanske språk | ||||
| Religion | Katolisisme (de facto statsreligion)
Diverse kristne trosretninger Diverse afrikanske religioner | ||||
| Styreform
Statsoverhode - 1885 - 1908 Guvernør-General - 1885 - 1886 - 1900 - 1908 |
Enevedlig monarki | ||||
| Areal
- Land - Vann |
2,345,409 km2
77,867 km2 | ||||
| Befolkning
- Estimat (1907) - Tetthet |
9,130,000
3.8/km2 | ||||
| Valuta | Kongolesisk franc | ||||
| Forgjengere:
Det Internasjonale Kongoselskapet Diverse afrikanske kongeriker Etterkommer: Belgisk Kongo | |||||
Fristaten Kongo (fransk: État indépendant du Congo) var navnet på kolonien som Belgias Kong Leopold II opprettet 2. mai 1885 og styrte personlig fram til den belgiske stat overtok styringen i 1908 og omdøpte kolonien til Belgisk Kongo. Området tilsvarer i dag landet Den demokratiske republikken Kongo. Belgia ble kjent for sin brutalitet i området, hvor den privateide Kongostaten var basert på slaveri, tortur og terror.[1]
Afrika rundt ekvator var herjet av malaria, gul feber og meningitt. De europeiske stormaktene hadde derfor problemer med å få hvite kolonister til å bosette seg i området da de ikke hadde immunitet mot tropesykdommene. Derfor ble det utviklet et alternativt kolonisystem kalt «konsesjonssystemet». Private europeiske selskap fikk rett til å utnytte spesifiserte landområder, dersom de var villige til å ta risikoen for å bukke under for tropesykdommene. Selskapene fikk utnytte jorden, mineralressursene og alle innfødte folkeslag som bodde der. For å kunne drive «optimalt» fikk selskapene administrative retter og hadde også tillatelse til egne «væpnede styrker». Dette var en billig form for kolonialisme da den ikke kostet skattebetalerne noe. Ulempe var at systemet tillot framveksten av noen av de grusomste og mest voldelige koloniregimer verden har sett. Det var dette systemet som kong Leopold startet i Kongo, men systemet ble snart kopiert av Frankrike og andre i de sentralafrikanske koloniene. Jakten på profitt førte til undertrykkelse i industriell skala – pisking, tvangsarbeid og henrettelser.[2]
Fristaten Kongo løsrev seg imidlertid fra belgisk styre i 1960. Frem til på slutten av 1970-årene var samtlige dokumenter om Leopold og massemordet på millioner av mennesker hemmeligstemplet og trygt forvart bak solide murer i belgiske arkiver.[3] Leopold begrunnet overtakelsen av området for resten av verden med at de innfødte skulle siviliseres, og at slavehandelen muslimer drev med i Afrika, skulle utryddes. Men under Leopolds styre led lokalbefolkningen under et terrorregime som presset dem til å samle råvarer, særlig rågummi, til kongens personlige fortjeneste. Pengene ble brukt til blant annet praktfulle byggverk i Belgia. I løpet av de 28 årene sank folketallet i Fristaten Kongo drastisk på grunn av utmattelse fra slavearbeidet, mangel på mat, nye europeiske sykdommer og regelrette massakrer. Mange anslag regner med flere titalls millioner. Edmund Dene Morel var sentral i avsløringen av overgrepene for resten av verden. Han samlet historier og fotografier i en årrekke fra en mengde mennesker som hadde vært i Kongo, og publiserte dem i aviser. Dette skapte en sterk verdensopinion mot Fristaten Kongo, og var en drivkraft bak Belgias overtakelse av området. De verste overgrepene sluttet da Leopold ga fra seg makten til Belgia, og kolonien skiftet navn til Belgisk Kongo.
Joseph Conrads roman Mørkets hjerte er basert på Conrads egne opplevelser da han tidlig i koloniens historie meldte seg som kaptein på en elvebåt i Fristaten Kongo. Mørkets hjerte ble utgitt i 1899, og bidro i stor grad til å reise den internasjonale opinionen som framtvang offisiell belgisk overtakelse av området.
En i 1876 dannet «Internasjonal afrikansk forening» (Association Internationale Africaine) med kong Leopold II som president, hadde som arbeidsfelt Øst-Afrika fra kysten til de store sjøene. Men etter at Henry Morton Stanley den 12. august 1877 hadde trengt tvers over Afrika frem til Atlanteren samt påvist Kongoflodens løp og dets enorme rikdommer, syntes dette område bedre egnet som operasjonsfelt. Derpå dannet kong Leopold II den 25. november 1878 i Brussel Comité dé'tudes du Haut-Congo, som begynte på et prosjekt med å ta Kongo-området i besittelse.
Stanley anla stasjonen Vivi i august 1879, og denne ble fulgt opp med over 30 stasjoner mellom Kongoflodens munning og Stanleyfallene (desember 1883) samt i Kuilu-Niadi-området, og en rekke avtaler ble - for det overveiende med list og bedrageri - inngått med stammehøvdinger som avstod deres rettighetene over store områder. I 1882 tok komitéen navnet «Association internationale du Congo». Dets flagg (blå duk med en gul stjerne) ble anerkjent først av USA og deretter av en rekke europeiske stater (således av Sverige-Norge den 10. februar 1885). Representanter for de europeiske makter ble samlet i Berlin i 1884 til den såkalte Berlinkonferansen, som regulerte den nye fristats internasjonale forhold og dessuten en rekke andre forhold vedrørende Afrika.
At det lyktes den belgiske konge således personlig å erverve et så stort område i Afrika må sees i lyset av datidens politiske stormaktsspill: Frankrike så heller at det gikk til Belgias konge fremfor til Storbritannia, og det samme mente tyskene. Britene var imot at franskmennene fikk området som koloni.
Den amerikansk-britiske oppdagelsesreisende Henry Morton Stanley var blitt hyret av Leopold etter at Stanley hadde reist gjennom Afrika fra øst til vest. Stanley kunne med sine særlige kunnskaper og ekspertise propagandere for at hele det store sentralafrikanske område skulle høre under én og samme administrator for at de tallrike bielver derved på beste måte skulle kunne utnyttes som transportveier. Etter at Stanley hadde overbevist Europas dignitarer under Berlinkonferansen i 1884, ble det besluttet at Association Internationale Africaine skulle forvalte Kongo. Meningen var at frihandelen skulle sikres, og de ble gitt inntrykk av at selskapet ville sikre en filantropisk forvaltning med beskyttelse av plantevekst og dyreliv, samt de innfødtes rettigheter og sivilisering. Imidlertid var Afrikaselskapet i praksis et luftslott. Det avholdt ikke møter på årevis, så Leopold kunne i selskapets navn handle som det passet ham.
Ved avtaler med Tyskland, Frankrike, Belgia, England og Portugal ble grensene fastlagte. Kongostaten grenset i nord til den portugisiske enklave Kabinda (grensen fastlagt den 25. mai 1891) og Fransk Kongo (grensen fulgte floden Chiloango til dens nordligste kilde, vannskillet mellom Niadi-Kuilu og Kongo til Manjangas meridian, som etter en ikke naturlig grenselinje til Kongo, langs denne flod oppad samt - fra den 14. august 1894 - dens biflod Ubangi til foreningen av Mbomou og Uele, videre Mbomou til dens kilder og endelig en rett linje til vannskillet mellom Kongo- og Nilbekkenet, deretter vannskillets kam til 30° østlig lengde, denne lengdegrad til 5° 30' nordlig bredde samt denne sistnevnte linje til Nilen), i øst til Britisk Østafrika, Tysk Østafrika og Tanganyikasjøen, i sør til Britisk Sentralafrika og Portugisisk Vestafrika (grensen fastlagt den 25. mai 1889, da Muata-Janvos rike, Lundariket, som tidligere lå mellom portugisisk Angola og Kongostaten, ble delt mellom de to).
Det store område, som ble beregnet å ha et areal på omkring 2.252.800 km2, var tross en rekke forskningsreiser av David Livingstone, Henry Morton Stanley, Hermann von Wissmann, Curt von François og andre, i samtiden kun dårlig kjent. Det var delt i tre naturlig begrensede områder: det omkring 2.2 mio. km2 store område omkring øvre Kongo, det omkring 12.500 km2 store område omkring nedre Kongo samt den mellom de to liggende 400 km brede fjellrike sone omkring fallene. Det syntes å være et for det meste jevnt, kun av enkelte og ikke spesielt høye fjellomområder gjennomtrukket land, som nesten utelukkende tilhørte Kongos flodområde (kun i øst tilhørte en del Nilens flodområde).
Befolkningen ble av de tidligere tiders etnografer etterhvert klassifisert som tilhørende den vestre gren av kafferfolkene, undertiden med et felles navn sammenfattet under benevnelsen bundafolkene: ved Kongos øvre løp uarua, lengre ned de ville man-jema, som for arabidsktalende handelsfolk i Østafrika i samtiden gjorde tjeneste som slavejegere, waregga, likesom befolkningen ved Aruvimi, bosoko med flere, kannibaler, ved Kongos mellomste løp mongo (balolo), gombe, bokote (wangotä), bangala, bateke med flere, nedenfor Stanley Pool bakuendi, basundi, majombe og kakongo på den nordlige siden samt bakongo og musorongo på den sørlige, ved San-kuru og Kassai lunda, bakuba, basonge (baluba, basjilange), basenge med flere. De var i alminnelighet ikke krigerske, med unntak av bangala (balombo) ved Kongo ovenfor Ubangis munning. Alle drev jordbruk, fiskeri, jakt og forarbeidet med dyktighet tre, ler, plantefibre, sten, jern, messing, kobber og elfenben til husgeråd, utsmykkelser og våpen. Mange drev med varehandel.
Europeerne fant blant de innfødte med letthed tilstrekkelig med arbeidskraft for sine forehavender. En vesentlig del av arbeiderne var i virkeligheten slaver; enten slaver som var solgt europeerne av afrikanske eiere, slaver de selv innfanget, eller ansatte som i virkeligheten ble klar over sin de facto slavestatus etter at det var for sent. Kongojernbanen sysselsatte 40.000 bærere. Noen utvikling i retning av statsdannelse syntes intetsteds, noe som vesentlig gjorde Kongostatens oppretholdelse som ren koloni lettere. En rekke bitre opprør fant sted, noen av dem varte i årevis, men ble brutalt slått ned. I området fantes det flere steder dvergartede batua (vua-tua), ved Kongos biflod Lomami og Sankurus biflod Lubi-lasj og acka.
Befolkningens størrelse var ukjent og ble beregnet høyst uensartet, fra 14 til 30 millioner. Antallet av europeere var i januar 1896 1.325, av hvilke 839 var belgiere, 79 svensker og nordmenn.
Det første årtier under Leopolds styre i Kongo foregikk en intensiv jakt efter elfenben, som ble anvendt som materiale i alt fra løstenner til pianotangenter og snustobakksdåser. Trass i store mengder av elfenben begynte Leopold å få økonomiske problemer, og begynte å selge store mengder av Kongoobligasjoner.
Med tiden ble han mere trengt for å finne løsninger på de voksende økonomiske belastninger. Byggingen av en jernbane fra Boma til Léopoldville, som skjedde med tvangsarbeidere, bidro til problemene. En løsning ble at Leopold fikk overtalt den belgiske stat til å gi ham et enormt lån og dermed la de belgiske skatteytere stå for omkostningene.
Til tross for den internasjonale konferanse mot slaveri, hvor europeerne fordømte de osmanniske tyrkeres og arabernes slavehandel, ble afrikanerne i Kongo ofte behandlet som slaver. Leopold fikk mulighet til å innføre toll i Kongo, hvorved frihandelen reelt forsvant, og han kunne nå innhente store tollgevinster. Men for at de skulle fortsette, måtte der være flere attraktive råvarer å forhandle.
Ved århundreskiftet skulle etterspørselen på en råvare som Leopold hadde store mengder av, stige i pris i høy fart: gummi.
I 1890-årene og det første årtiet av 1900-tallet ble den ettertraktede råvare naturgummi i stedet for elfenben. Gummi ble etterspurt stadig mer i Europas industrier, hvor det ble anvendt som isoleringsmateriale og til sykkeldekk med mere. Ettersom gummi kunne dyrkes på plantasjer og dyrkningen ble systematisk organisert, skaffet dyrket gummi og gummi utvunnet fra gummitreenes ranker i jungelen enorme fortjenester. Leopolds hell var at det i Kongo fantes en stor mengde av gummitrær.
Gummi ble nå innsamlet med ubeskrivelig grusomhet og intensitet. Leopolds kolonialhær het «Force Publique» og bestod av kongolesere som var blitt vervet med tvang eller frivillig. De ble ledet av en mindre gruppe av hvite fra hele Europa, blant andre Sverige, men i sær fra Belgia. Disse ledere gjorde stor karriere i Afrika, på en måte som alminnelige mennesker ikke kunne gjøre tilsvarende i datidens Europa. «Force publique» tvang de innfødte ut i skogene for å innsamle den sirupsaktige gummi fra lange ranker på gummitrærne. De ble tvunget til å oppfylle en viss kvote, og dem som ikke gjorde det, ble straffet brutalt med pisk eller på annet vis. De kunne eksempelvis bli tvunget til å spise gummi.
Kolonihæren fikk instruksjoner om at ta familiemedlemmer, kvinner og barn som gisler samtidig som mennene ble tvunget ut i skogen for å samle gummi. Undertiden voldtok man kvinnene, og landsbyenes dyr konfiskert nesten alltid slik at befolkningen ikke hadde nok å spise.
Hvite statstjenestemenn eller andre tjenestemenn som arbeidet for handelsselskapene, satt på sine verandaer ved stasjonerne og ventet på at gummikvotene skulle leveres for så å siden frakte dem nedad Kongoelven og videre til Europa. Jo mere gummi desto mere provisjon. Midt inne i det sentrale Afrika hadde de ofte sine egne små «riker», hvor de kunne oppføre seg som det passet dem. Utover at på alle måter å høyne egne fortjenester (og dermed også kong Leopolds innkomster) holdt de seg ikke sjelden med egne harem.
Et av de mer makabre innslag i Leopolds jakt på gummi var at man var beordret til å spare på sine kuler, og derfor var «Force publique» instruert om at for hver kule som ble skutt enten mot ville innfødte som forsøkte å unndgå å bli tvunget ut i skogen, eller mot rebeller, måtte de forevise en høyrehånd, det vil si at hvis en soldat kom til basen om aftenen og hadde anvendt tre patroner, skulle han også ha tre avhuggede høyrehender med seg. Dette for at kulene ikke skulle sløses bort på dyr. Når man bommet, ble det da opportunt å hugge hånden av på et levende menneske, ikke sjeldent et barn.
Misjonen arbeidet på over hundre steder. Ved nedre Kongo ble det i 1888 opprettet et katolsk apostolisk vikariat. Av protestantiske misjonsselskaper, som i 1896 hadde omkring 230 europeiske misjonærer på 56 stasjoner, forestod i særdeleshet de engelske (med 10 stasjoner) og amerikanske baptister (med 14) en livlig virksomhet; de deltok kraftig i landets utforskning, hvorved deres dampskip gjorde viktig tjeneste.
Skjønt Kongo opphørte å være seilbar ved Stanley Pool, hadde det i Belgia opprettede Compagnie du chemin de fer du Congo igangsatt anlegg av en omkring 400 km lang jernbane fra Matadi nedenfor Jellalafallene til Naolo ved Stanley Pool (i april 1897 var 270 km ferdiganlagt). Men intet land i Afrika eide så stor rikdom på vannveier som Kongolandet, sammenlagt over 13.000 km.
Utførselen utgjorde 1896 noe over 15 millioner franc. Hovedartiklene var elfenben, kautsjuk, palmekjerner, palmeolje og kaffe.
Importtoll ble innført i 1892, eksporttollen var beskjeden.
Kongostaten ble 1895 medlem av verdenspostforeningen.
Det franske myntsystem med gullmyntfot ble brukt av europeerne. De første myntene ble slått i 1887, og i 1896 ble det innført pengesedler. For den afrikanske befolkning ble det brukt en slags kobberpinner. Metersystemet ble anvendt ved og i nærheten av europeernes stasjoner, men i alminnelighet hvilte vareomsetningen på bytte mot pynt og nyttegjernstander, hvorved kaurisnegler, fabrikkprodukter av alle slag, kolanøtter også representerte penger.
Kongostaten ble dannet i henhold til beslutning ved Berlinkonferansen og den 26. februar 1885 stilt under Leopold II suverenitet i personalunion med Belgia, og erklært for evighet nøytral. Leopold II overdro ved testamente av 2. august 1889 sine rettigheder etter sin død til Belgia.
Sentralregjeringen i Brussel ble ledet av en statssekretær oppdelt i tre departementer: utenrigs-, finans- og innenriksdepartementet (hvert under en generalsekretær) hvortil kom en generalskattmester og fra 1896 en kontrolldirektør. I Brussel residerte også Det høy råd med 17 medlemmer som på en gang var konsultativ myndighet samt kassasjonsdomstol og appelldomstol i spørsmål vedrørende minst 25.000 franc.
Lokalregjeringen, opprinnelig i Borna siden i Léopoldsville, bestod av en generalguvernør bistått av en stab av tjenestemenn, samt distriktskommissarier, en i hvert av de 14 distrikter eller provinser som staten var inndelt i: Bananar Borna, Matadi, Katarakt-distriktet, Stanley Pool, Kuangooriental, Lualaba-Kassai, Ekvatordistriktet, Leopold IIs sjø, Bangala, Ubangi, Uölle, Stanley Falls og Aruvimi. Viktigst blant de 115 stadjoner var Banana, Borna, Matadi, Lukungu, Léopoldville, Coquilhatville, Nouvelle-Anvers, Stanley Falls, Luluabourg, Ponthierville, Albertville, Njangve og Lusambo.
Gevinstene vokste stadig mer under 1900-tallets første år, men grusomhetene fikk stadig mer oppmerksomhet blant besøkende som ikke trodde sine egne øyne og som ikke kunne holde ut å tenke på det de så. En av de første var en sort amerikaner, George Washington Williams, som var reist til Kongo i idealistisk formål. Hans ønsker hadde sammenfalt med de sørstatsfolk i Amerika hvis rasistiske synspunkter gikk ut på at de frigitte amerikanske slaver skulle reise tilbake til Afrika. Washington hadde også propagandert for dette, men kunne ikke svare på noen som helst spørsmål om Afrika og Kongo. Derfor reiste han dit for å se hvordan det var. Han ble forferdet over det han så. Hans protester i diverse trykte brosjyrer, som ble spredt i Europa og USA, ble imidlertid effektivt nøytralisert av kong Leopold.
Den neste protesterende mot Leopolds Kongo var også han sort amerikaner, ved navn William Sheppard. Ingen av dem ble tatt alvorlig.
Men også andre hadde sett hva som foregikk, blant andre forfatteren Joseph Conrad, og senere også den britiske konsul (egentlig irer) i Kongo, Roger Casement.
Men sin største kritiker fikk Leopold i den britiske journalist Edmund Morel, som arbeidet i et britisk rederi i Liverpool som hadde kontrakt med Kongostaten. Han så at det kom råvarer til en høy verdi til Europa, men at ingen produkter annet enn soldater og geværer ble sendt tilbake. Han mistenkte hva som pågikk, nemlig at kun slavearbeide kunne forklare de enorme gevinster og den ubalanserte handel. I sitt tidsskrift West African Mail begynte Morel å kritisere Leopolds styre i Kongo intensivt, og under årene som fulgte, skulle proteststormen vokse som en lavine.
Flere besøkende i Kongo ga informasjon og dokumenter til Morel, som selv aldri besøkte Kongo (det gjorde for øvrig Leopold heller ikke). Alle fra misjonærer til militærfolk og ansatte i firmaer fant seg tvungne til å fortelle om elendigheten de hadde sett i Kongo, og Morel utviste en utrettelig målrettethet i sin kamp.
En annen person som bidrog til å henlede oppmerksomheten på situasjonen, var den britiske baptisten Alice Harris, som dokumenterte overgrepene hun bevitnet.[4]
I 1904 dannet Edmund Morel sammen med Roger Casement organisasjonen CRA, Congo Reform Association, og denne organisasjon vokste til en massebevegelse over hele verden. Massemøter ble avholdt i de store byer i Amerika, i Europa og Australia. Bilder av barn med avhuggede hender vakte sinne og medlidenhet. Den folkelige opinion begynte for første gang i 1900-tallet å vise sin makt over makthaverne. Politikere, biskoper, aristokrater og forfattere som Mark Twain og Arthur Conan Doyle deltok i Morels organisasjon og ble nære venner av ham.
Leopold gikk fra å ha vært Europas hyllede filantrop til å bli den store skurk. I 1908 ble han tvunget til, etter flere propagandaoffensiver for å kunne beholde Kongo, til å overdra sin koloni til den belgiske stat. «Jeg skal gi dem mitt Kongo, men hva jeg har gjort, skal de ikke blande seg i», sa han til en av sine medhjelpere. Så ble Kongostatens ovner tent opp, og i åtte dager i august 1908 ble størstedelen av statens papirer brent.
Kong Leopolds II finanser var ved hans død i 1909 et stort rot. Hva som stod klart, var at der var skapt umåtelige rikdommer, og at intet av det skulle tilfalle hans døtre. I stedet gikk meget til hans unge elskerinne Caroline Lacroix.
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
