Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
Det gylne skinn (gresk: Χρυσόμαλλον Δέρας; georgisk: ოქროს საწმისი) er i gresk mytologi pelsen og skinnet til en gullhåret[1] og bevinget bukk som befant seg i det antikke kongeriket Kolchis (i dagens Georgia). Dette mytologiske dyret opptrer i fortellingen om Jason og hans gruppe av argonauter som drar ut på søken etter det på befaling av kong Pelias for å sørge at Jason blir rettmessig plassert på tronen av byen Iolkos i greske Thessalia.
Fortellingen er svært gammel – den var i det minste samtidig med Homer (700-tallet f.Kr.) – og derfor er den gjengitt i mange utgaver hvor detaljene skiller seg en god del fra hverandre. I senere versjoner av fortellingen hevdes det at bukken var avkom fra sjøguden Poseidon og Themisto (eller mindre hyppig, Nefele eller Theofane). Den klassiske fortellingen er Argonautika av Apollonios Rhodios, skrevet på midten av 200-tallet f.Kr. i Alexandria i Egypt, og gjengir en del tidligere kilder som på annet vis ikke har overlevd. En annen og mindre kjent Argonautika som benytter seg av den samme korpus av myter, ble skrevet på latin av Valerius Flaccus på keiser Vespasians tid, 69–79 e.Kr.
Minyeren Athamas, en grunnlegger av byen Halos i Thessalia,[2] men også konge av byen Orchomenos i Boiotia, tok skygudinnen Nefele som sin første hustru, og med henne fikk han to barn, gutten Friksos og datteren Helle. Senere ble han forelsket og giftet seg med Ino, datteren til Kadmos. Det førte til stor ulykke og sult i landet da Nefele dro derfra. Ino var sjalu på sine stebarn og planla å få dem drept. I en del versjoner overtalte hun Athamas at den eneste måten å få en slutt på tørken var å ofre sønnen Friksos. Nefele, eller hennes ånd, åpenbarte seg for sine barn med en bevinget bukk hvor pelsen var av gull.[3] Bukken var blitt avlet av Poseidon da han i form av en bukk forførte nymfen Theofane,[4] barnebarnet av solguden Helios. I henhold til Hyginus,[5] fraktet han henne vekk til en øy hvor han forvandlet henne til ei søye (hunnsau) slik at han kunne bedekke henne i skjul av sauflokken og hvor Theofanes andre friere ikke ville kunne skille ham og henne fra de andre dyrene.[6]
Bukken skal ha blitt gitt til Nefele av guden Hermes[7] På den bevingede bukken flyktet tvillingbarna over havet, men Helle falt av og druknet i stredet som siden fikk navn etter henne, Hellesponten. Bukken snakket til Friksos, ga ham et hjerte,[8] og tok Friksos, hvis navn betyr «krøllet», som bukkens pels, trygt til Kolkhis på den østlige kysten av havet Euxine (Svartehavet). Friksos ofret deretter bukken til Poseidon,[9] og bosatte seg i huset til kongen av Kolchis, Aietes, sønn av Helios, soltitanen, og levde der til han ble meget gammel. Han hengte det gylne skinnet etter ofringen av bukken på en eik i en lund som var hellig for Ares, hvor den ble voktet av en drage. Bukken ble til stjernebildet Væren (latin Aries).
I eikelunden ble skinnet hengende inntil det ble erobret av Jason som med sitt skip «Argo» og sitt mannskap, «argonautene» var utsendt til Kolchis for å hente det. Jason og kong Aietes' datter Medeia forelsket seg i hverandre. Medeia er beskrevet som en trollkvinne som kunne hjelpe Jason i de prøvelser han måtte gjennom for å kunne få skinnet. Han måtte pløye en åker ved hjelp av ildsprutende okser, og han måtte så åkeren med dragetenner og bekjempe de krigerne som vokste opp. Med Medeias hjelp klarte han å erobre det gylne skinn og da han dro flyktet Medeia med ham.
Den meget tidlige opprinnelsen til myten i førlitterær tid og formidlet via muntlig litteratur, betyr at i løpet av mer enn et århundre var den til en viss grad eller deler av den en del av kulturens rammeverk, og med dens betydelige betydning kan man forvente at handlingen eller detaljene gjennomgikk tallrike endringer i dens utvikling.
Den lyriske poeten Pindaros benyttet seg av søken etter det gylne skinn i sin Fjerde pythiske ode (skrevet rundt 462 f.Kr.), skjønt det gylne skinnet er i seg selv ikke i forgrunnen når Aietes (konge i Kolchis) utfordrer Jason til å overvinne de ildpustende oksene, men skinnet er gevinst: «La kongen gjøre dette, skipets kaptein! La ham gjøre dette, sier jeg, og ha for seg selv det udødelige åkle, skinnet, glødende med matterte fedd av gull.» [10]
Hvor de skrevne kildene har hull eller andre mangler grunnet ved historiens gang og tilfeldigheter, har tidvis greske vasemalere bevart kontinuiteten av en mytisk tradisjon. Det synes som at fortellingen om det gylne skinn hadde liten gjenklang hos athenerne i den klassiske tid for kun to representasjoner av attisk malt keramikk fra 400-tallet f.Kr. har blitt identifisert, et kratér som i dag er ved amerikanske Metropolitan Museum of Art og en kylix (drikkebeger) som i dag er ved Vatikanmuseene.[11] På drikkebegeret malt av Douris, ca 480-470 f.Kr., er Jason blitt gulpet ut av munnen på en drage, en detalj som ikke med letthet lar seg tilpasse de litterære kildene; bak dragen henger det gylne skinnet fra et epletre. Jasons hjelper i de athenske vasemaleriene er ikke Medea — som hadde en gjenstridig historie i Athen som motstander av Thesevs — men Athene, byens egen beskytter.
Euhemeriske forsøk fra de lesere hvis kulturelle bakgrunn avviser det mytiske skinnet som et fantasifullt objekt har tolket det gylne skinn «realistisk» som refleksjon av en faktisk kulturelt objekt eller påstått historisk praksis med grunnlag i økonomien: eksempelvis, på 1900-tallet ble det foreslått at fortellingen om det gylne skinn reflekterte ganske enkelt å føre sauer som dyrehold til Hellas fra øst:[12] i annen lesning mer fokusert på mytologien henviste til gull i betydningen grøde,[13] eller til solen.[14]
En tolkning som har større aksept forholder seg til en metode å vaske gull fra elver som er godt dokumentert (men kun fra rundt 400-tallet f.Kr.) i regionen Georgia øst for Svartehavet, tidvis strukket over en ramme av tre, som sunket ned i elven, og gullflak ble som ble fraktet nedover med strømmen ble samlet opp. Det lodne ullskinnet ble hengt opp i trær for å bli tørket før gullet ble ristet ut eller ved hjelp av kam. Alternativt kunne skinnet bli benyttet på vaskebrett i oppskylling og avleiring i gullgruver eller på vaskebrett i dypet av gullgruvene.[15] Ved å bedømme svært tidlige gullobjekter fra en rekke tidlige kulturer var vasking etter gull en meget tidlig menneskelig aktivitet. Således beskrev Strabon måten gull kunne bli vasket:
Det er sagt at i deres land ble gull fraktet ned ved strømmene fra fjellene, og at barbarerne fikk tak i det ved hjelp av perforerte renner og ullaktig skinn, og at dette er opprinnelsen til myten om det gylne skinn — så sant de kaller seg iberere,[16] av det samme navn som de vestlige iberere, fra gullgruver i begge land.[17]
En annen fortolkning hviler på referansene i en del versjoner til purpur eller purpurfarget tøy. Purpurfarge ekstrahert fra bestemte havsnegler var høyt verdsatt og derfor kostbart i antikken (og grunnen til fønikernes rikdom). Klær gjort av tøy som farget med fønikisk purpur, også kalt for k«ongelig blått», var signal om høy verdighet og rikdom. Assosiasjonen gull med purpur er således naturlig, om enn ikke i utseende, og opptrer hyppig i litteraturen.[18]
Imidlertid har arkeologer avvist disse tolkningene som ahistoriske. Et forsøk på å konstruere en mer trolig forklaring ved å lokalisere det i hva som er kjent i kulturen hvor myten om det gylne skinn oppsto, peker på at myten representerer ideer om kongedømme og legitimitet; derav Jasons reise for å finne det (representert ved det gylne skinn) for å gjenopprette det rettmessige styret av Iolkos.[19]
Følgende liste er blant de fremst forklaringene som har blitt fremmet som tolkning, med referanser og henvisninger:
Den amerikanske spillefilmen Jason and the Argonauts fra 1963.
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
