Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Reformasjonen (1500-tallet) |
|
Reformasjonskirker (Europa) Protestantiske bevegelser Lutherdom (Tyskland) Kalvinisme (Sveits) Hugenotter (Frankrike) Mennonitter (Nederland) Presbyterianisme (Skottland) |
| Etterreformatoriske kirkeretninger |
|
Baptisme (USA) Evangelikalisme (USA) Metodisme (England) |
| Norske, protestantiske kirker |
Baptisme er en kristen trosretning som har utgått fra protestantismen, som oppsto på 1600-tallet.
Det finnes tre sentrale teorier om opprinnelsen til baptismen.
Denne går tilbake til Johannes evangelium. Helt siden Johannes (døperen) levde skal det ha levd baptister også. Den første menighet i Jerusalem skal således ha vært baptister. Baptismen skal så ha blitt videreført gjennom en slags baptistisk menighetssuksesjon.
En variant er at man fastholder at urmenigheten var baptistisk, men at det så inntrådte et forfall der man forlot det baptistiske menighetsideal. Første skritt i gjenoppdagelse av den rette menighetsordning ble så gjort med de såkalte valdenserne (fra ca. 1200), men de praktiserte ikke troende dåp.
Opprinnelsen til baptistene skal etter denne teorien være å finne i døperbevegelsene i reformasjonstiden, de såkalte anabaptister. Betegnelsen anabaptister betyr «gjendøpere» og var satt på dem av de som praktiserte barnedåp. Fenomenologisk er det slektskap mellom dagens baptister og døperne som oppstod i kjølvannet ved reformasjonen under ledelse av Ulrich Zwingli i Sveits.
Det er vanskelig å finne en ubrutt historisk linje fra anabaptistene til de senere baptister. Noen mener en slik linje finnes gjennom kontakten mellom de hollandske anabaptistene og de engelske separatister, men ingen av disse engelskmenn ble døpt av anabaptistene, og noe kirkefellesskap eksisterte ikke. Antagelig må man derfor si at den tredje teorien, som tar utgangspunktet nettopp i de engelske separatister, er det som er den beste teorien.
Bakgrunnen for separatistene finner vi i de britiske puritanernes forsøk på å reformere Den engelske kirke. Separatistene trodde ikke dette var mulig og dannet derfor egne, separate, menigheter. Menigheten besto av de som hadde inngått en pakt med Gud. En gruppe separatister kom til Amsterdam på grunn av forfølgelse i England. Dette var de første som begynte å døpe på bekjennelse av tro, en overbevisning de kom fram til etter å ha studert Bibelens dåpstekster. I 1609 døpte derfor Pastor John Smyth seg selv og sin menighet.
I 1612 vendte gruppen tilbake til England. Menighetens nye forstander, Thomas Helwys, utgav da et skrift som fordømte katolikker, angelsaksere, puritanere og separatister som vranglærere. For dette ble han fengslet. Han døde i fengslet i 1616. Denne bevegelsen ble kalt «General Baptist».
«Particular Baptist» ble en annen gruppe kalt på grunn av en streng kalvinsk lære om at forsoningen er begrenset til de som Gud har bestemt på forhånd. Begge disse retningene praktiserte dåp som følge av tro, men ved overøsing.
I 1641 førte ble det for første gang døpt ved full neddykkelse. Dette var i en «Particular Baptist»-menighet. Tre år senere, i 1644, ble dette i en trossetning slått fast som riktig dåp. Den første «General Baptist»-menigheten kom etter med neddykkelsesdåp i 1660. I de to neste århundrene spredte baptismen seg over hele Europa og til USA.
Etter hvert mente de også at en «korrekt» menighet besto av de som hadde latt seg døpe og forene med Jesus Kristus og resten av menighetsfellesskapet. Man mente med dette at man slett ikke skapte noe nytt, men gjenoppdaget og iverksatte den læren som sto i Det nye testamente. Man kan kalle det før gammel lære i ny drakt.
Baptist World Alliance regner dåpshandlingen i Amsterdam i 1609 som starten på baptismen i nyere tid, og en kan trekke en historisk linje fra da. Samtidig erkjenner en den direkte historiske tilknytning til og et tydelig åndelig slektskap med anabaptistene fra reformasjonstiden.
Det som særpreger baptismen, er personlig tro, synliggjort i «troende dåp» (som av noen kalles voksendåp) og frihet. Dette er en dåp med «neddykking» i vann – og «oppstandelse» derfra, altså en symbolsk begravelse – og oppstandelse, beskrevet i bl.a. Romerbrevet 6:3-12. Baptistene mener at den som er kommet til tro på Guds Sønn, Jesus, er seg troen bevisst. De viser til at de første kristne, apostlene, hadde valgt å tro på Jesus av egen vilje. De hadde bekjent en personlig tro, altså tatt et standpunkt selv.
Av den grunn har baptistene forkastet barnedåpen, fordi den lille som døpes, ikke selv har gjort noe valg. Baptistene viser til at Bibelens dåpspraksis der det var voksne mennesker som i dåpen vitnet om og bekjente hvem de trodde på. Den som døpes, skal selv være bevisst over sitt religiøse valg. Dåpshandlingen er full neddykking i et dåpsbasseng, en elv eller andre vann, – der det er nok vann til å stige ned og å stige opp igjen. Dåp med full neddykking hevdes av de aller fleste baptister å være den bibelske dåpspraksis. De bibelsteder som forteller om dåp innenfor bymurer, langt borte fra vassdrag, enda til om natten,[1] har fått mange til å trekke denne påstanden i tvil, da antikkens byer mest sannsynlig ikke hadde bassenger store nok til full neddykkelse.
Ut fra dette prinsippet om å bekjenne en personlig tro, mener baptistene at alle mennesker skal ha full religionsfrihet. De er også opptatt av tanke- og ytringsfrihet. Et annet viktig moment er at de fleste baptistmenigheter styrer seg selv, med et demokratisk råd som øverste organ. Baptistene er aktive innenfor sosialt arbeid, arbeid for sosiale rettigheter og kampen for trosfrihet. Et eksempel er den kamp som Martin Luther King jr. førte for borgerrettigheter for svarte i USA på 1950- og 1960-tallet.
I dag finnes det rundt 110 millioner baptister i verden. Det Norske Baptistsamfunn har 11 879 tilskuddstellende medlemmer og 105 menigheter i 2021. I USA er over 33 millioner medlemmer av et baptistsamfunn. Halvparten av disse er svarte, som i stor grad har knyttet seg opp mot egne afroamerikanske baptistsamfunn, som for eksempel National Baptist Convention. Det er jevn fordeling mellom menn og kvinner. Kvinner fikk tidlig tillitsverv og er også sosialt aktive innenfor baptismen. Baptismen er den største protestantiske retningen i USA, men i resten av verden er ikke baptistsamfunnene tilsvarende dominerende.
Mange av kirkene følger en ordning hvor de enkelte menighetene har stor grad av selvstendighet, men mange av dem er også videre organisert i større unioner, hvorav en av de mest kjente – og den største – er Southern Baptist Convention i USA. Baptistene har satt sitt preg på kulturen flere steder i Statene.
I Norge er baptistene representert ved Det Norske Baptistsamfunn samt enkelte uavhengige menigheter. Baptistene kom til Norge i 1857 ved en dansk sjømann, F.L Rymker, som bosatte seg i Porsgrunn og stiftet den første baptistmenigheten i Norge i 1860, som nå er Skien Baptistmenighet. Jordbunnen var her forberedt av Gustav Adolph Lammers og den frimenighet han hadde stiftet i Skien. Fem av dens medlemmer sluttet seg til baptistene i 1861, og bevegelsen bredte seg i løpet av en tiårsperiode over hele landet, der Tromsø Baptistmenighet ble stiftet tidlig i 1870-årene.
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
