Type a search term to find related articles by LIMS subject matter experts gathered from the most trusted and dynamic collaboration tools in the laboratory informatics industry.
Tidlig kristendom, også kalt for «oldkirken», eller «den gamle kirken», er en betegnelse på kristendommens eldste tid, fra den uformelt ble dannet og fram til den ble etablert. Denne tiden dekker løselig tre århundrer, fra 100-tallet til 300-tallet e.Kr., mellom Jesus Kristus’ korsfestelse (ca år 26-36 e.Kr.) og fram til det første Konsilet i Nikea i år 325 e.Kr.
Siden 1800-tallet har historikere lært mer om de tidlige kristne samfunnene da hverken ritualene, de bibelske tekstene, eller innholdet av troen var helt fastlagt. Tidligere tekster av betydning er blant annet Didache eller De tolv apostlenes lære (fra 100-tallet, men bevart i kopier fra 1800-tallet) og Tomasevangeliet (i to manuskripter som er datert så tidlig som mellom 200 og 340), en samling sitater av Jesus som ikke lenger betraktes som et gnostisk skrift.
I begynnelsen var den kristne kirke sentrert i Jerusalem i et «øvre rom», kanskje hvor i den samme bygningen som kong Davids grav blir påstått å ligge, Cenacle (fra latin cenaculum, avledet fra cena = middag), og hvor tradisjonen forteller at Herrens aftensmåltid ble holdt. Lederne for denne urmenigheten i Jerusalem var blant annet Jakob den rettferdige (Jesus’ bror), Peter, og Johannes.[2] Det viktigste hovedkilden til denne apostoliske tidsalder (ca 30 – ca 100) er Apostlenes gjerninger, men tekstens historiske nøyaktighet er bestridt. Etter misjonsbefalingen økte apostlenes misjoneringen, inkludert Paulus fra Tarsus, og det spredte kristendommen til mange byer over hele den hellenistiske verden, eksempelvis Alexandria og Antiokia ved Orontes, og dessuten til Roma.[3] og selv bortenfor Romerriket.
Begrepet «kristen» ble første gang benyttet for medlemmer av kirken i Antiokia i henhold til Apostlenes gjerninger.[4] Det nye testamente inkluderte brev skrevet av Paulus til kirkene, slike som de i Thessaloniki og Korint, i løpet av årene 50-62,[5] se også De syv kirkene i Lilleasia. Tidlige kristne var i utgangspunktet jøder i en jødisk sekt, men konvertering og misjonering førte til at antallet ikkejøder økte betydelig, og de første kristne fortsatte den jødiske praksisen med ærbødighet for «de jødiske skriftene», det vil si at de benyttet Septuaginta, den greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente), og var således intellektuelt tilknyttet hellenistisk jødedom, en annen religiøs monoteistisk retning som var populær på denne tiden. Septuaginta ble benyttet av de som forsto og benyttet koiné-gresk, men også Targum, Det gamle testamente i arameisk oversettelse, ble brukt av de som snakket og leste arameisk. Etterhvert ble skriftene oversatt til flere språk.
I år 70 ble Det andre tempelet i Jerusalem ødelagt av romerne, og i tiden rundt år 135 ble jøder forvist fra deres hellige by etter Bar Kokhba-opprøret. Blant de som forlot Jerusalem var de fleste i den kristne befolkningen.[3] Etter denne tiden har den tidlige kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea nedtegnet at det etniske jødiske lederskapet av kirken i Jerusalem (bokstavelig de «av hebraisk avstamming» og «de omskjærte») ble erstattet av lederskap bestående av gentilis (latin for ikkejøder).[6] I henhold til det katolske leksikon, Catholic Encyclopedia,[7] var disse underbiskoper utpekt av metropolittbiskoper i den nye hovedstaden Caesarea Maritima i dagens Israel. Tilsvarende hadde keiser Claudius utvist jødene fra Roma i år 49, skjønt Nero tillot dem å komme tilbake igjen, men vendte seg imot «kristne», i henhold til den romerske historikeren Tacitus, etter Den store brannen i Roma i 64. Det ble begynnelsen på at romerske myndigheter forfølgelse av kristne.[8] Historikeren diskuterer om romerske myndigheter egentlig skilte mellom kristne og jøder i tiden før keiser Nervas endring av Fiscus Judaicus (latin for «jødisk skatt») i år 96. Fra da av måtte praktiserende jøder betale skatt – kristne gjorde det ikke.[9]
Tidlig kristendom spredde seg fra by til by i det hellenistiske Romerriket og bortenfor romerske grenser. Etterhvert som kristendommen spredde seg ytterligere i løpet av 100-tallet var de mest kjente utortodokse lederne og skribentene fra denne tiden Ireneus av Lyon,[8] Polykarpos fra Smyrna, Ignatius av Antiokia,[8] Klemens I fra Roma, og Justin Martyr. 100-tallet var også en tid flere – som senere ble erklært som kjettere – som Marcion fra Sinope, Valentinus, og frygieren Montanus, sistnevnte kom til å danne en kristen retning kalt for montanisme.
I løpet av 200-tallet økte de kristne ytterligere i antall, kanskje besto de så mye som 2 prosent av befolkningen i Romerriket .[8] Lærere i denne perioden omfattet blant annet Origenes i Alexandria og Tertullianus i Nord-Afrika og de uttrykte i sine skrifter doktriner som ble formulert som Den hellige treenighet. Antonius den store, en egyptisk kristen leder, og andre etablerte asketisk kristen munkevesen, og Gregor Lysbringeren var ansvarlig for at Armenia ble det første offisielle kristne landet. I kjølvannet av at keiser Konstantin den store valgte å bli kristen (rett før slaget ved Pons Mulvius i år 312) tolererte Romerriket kristendommen med Milanoediktet i 313, noe som senere førte til at kristendommen ble statsreligion i 380 ved keiser Theodosius den store (se Ediktet i Thessaloniki) og til videre vekst av kristendommen i Østromerriket.
Hva som hadde begynt som en religiøs bevegelse innenfor jødedommen hadde ved slutten av perioden blitt den fremste og eneste religionen i Romerriket, foruten også en betydningsfull religion utenfor den romerske grensen.[8] I henhold til den amerikanske forfatteren og historikeren Will Durant var den kristne kirke overlegen hedendommen ettersom den tilbød en mer attraktiv lære, og ettersom kirkelederne adresserte menneskelige behov bedre enn dens rivaler.[10] I motsetningen til andre religiøse retninger var kristendommen aktiv i å misjonere for egen tro og i samme prosess nedvurdere andre trosretninger. Kristne var mer kampvillige i en helt annen grad enn andre trosretninger var det. Det første Konsilet i Nikea i år 325 e.Kr. markerte slutten på denne tidsalderen og begynnelsen på de første syv økumenisk konsiler (325-787).
Tidlig kristendom spredde seg fra by til by i det hellenistiske Romerriket og hinsides. Apostlene reiste hyppig og i stor utstrekning, og etablerte samfunn i de betydeligste byene og regionene utenfor Romerriket. De første samfunnene utenfor Jerusalem synes å ha oppstått i Antiokia, Efesos, Korint, og i det politiske sentrum som var Roma.
De første kirkesamfunnene var grunnlagt av apostlene og tallrike andre kristne misjonærer fra soldater til handelsmenn[11] i nordlige Afrika, Lilleasia, Arabia, Hellas, og andre steder.[12] Over 40 var etablert ved år 100, [13] mange i Lilleasia, slik som med de syv kirkene i Lilleasia. Ved slutten av det første århundret hadde kristendommen allerede spredt seg til Roma, India og de største byene i Hellas, Lilleasia, og Syria, og disse tjente som fundamentet for videre spredning av kristendommen til resten av Romerriket og bortenfor.
LIMS forum content by LIMS forum members is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License. Based on a work at www.limsforum.com.
